«Innsatsen for å hindre Iran i å bli en atommakt er på sitt laveste nivå noensinne, og ser ut til å mislykkes.» Det er med disse dystre tonene Ehud Barak, Israels tidligere statsminister, forsvarsminister og forsvarssjef, innleder en ny artikkel i Times. Han tror Iran vil nå terskelen for å bli en atomstat, det vil si ha nok anriket uran og tilstrekkelig utviklet teknologi til å lage et aktivt atomstridshode, i løpet av sommeren.
– Det vil fortsatt ta iranerne 18 til 24 måneder å finpusse sin teknikk og pakke det sammen i et atomstridshode på en rakett. Men disse tiltakene kan bli utført i et lite laboratorium eller verksted, og kan vanskelig bli overvåket, og enda mindre stanset, skriver Barak. «Etter mer enn 20 år med forsøk, er Iran i ferd med å krysse punktet hvor det ikke er noen vei tilbake, og de blir medlem av ‘atomklubben’.»
Ifølge Barak kan Israel og USA fortsatt ramme ulike iranske atominstallasjoner med flyangrep og raketter, men «så snart Iran er en de-facto dørterskel atomstat kan ikke denne typen angrep forsinke iranerne å bli atommakt». Det kan heller får iranerne til å være raskere med å skru sammen en bombe. Et luftangrep for tolv eller fire år siden kunne ha forsinket iranerne betydelig, men ikke nå lenger, ifølge Barak.
«USA kan fortsatt avskrekke Iran fra å utvikle atomvåpen ved å komme med et diplomatisk ultimatum om å stanse programmet, støttet av en troverdig trussel om omfattende krig. Ikke noe annet kan sikre et resultat. Jeg håper det fortsatt er realistisk,» skriver Barak.
Et Iran med atomkapasitet vil forverre sikkerhetsbalansen i Midtøsten betydelig. Det vil sikre at ingen vil gripe inn overfor landet, mens de selv kan bruke sine støttespillere i land som Irak, Syria, Libanon og Jemen til å spre terror, kaos og opprør. I tillegg vil land som Tyrkia, Egypt og Saudi-Arabia føle seg tvunget til å skaffe sine egne atomvåpen. Og jo flere atomstater som finnes, jo større er risikoen for at atomvåpen kommer i hendene på terrorgrupper.
Så hva anbefaler Barak å gjøre?
USA, Israel og andre allierte land må investere stort i etterretning, for å hindre at man ikke går glipp av viktig utvikling i Irans atomprogram. Det må forberedes tøffe sanksjoner og militære planer som kan iverksettes dersom iranerne velger å bryte ut og starter sammenstillingen av et stridshode.
«Israel må bli utstyrt for å kunne gjennomføre et angrep alene mot atomprogrammet, dersom begge regjeringene [Washington og Jerusalem] er overbevist om at det er absolutt nødvendig. Den minste partneren må ha denne kapasiteten fordi iranernes reelle utbrudd sannsynligvis vil komme når USA er opptatt med en krise et annet sted, enten det er i Venezuela, Sør-Kina-havet, Taiwan, Ukraina eller i forbindelse med et presidentskifte,» skriver Barak.
Tyrkia, Egypt, Saudi-Arabia og andre i regionen må bli overbevist om at de er beskyttet mot Iran og ikke trenger å bli atomstater selv.
Barak avslutter slik: «Ayatollahene kommer ikke til å kontrollere Iran for alltid. Vanligvis pleier slike revolusjoner å kollapse i tredje generasjon (se for eksempel den kommunistiske revolusjonen, blant flere). Irans ekstremt unge samfunn vil nå dette stadiet i løpet av de to neste tiårene. Det iranske folket er et stort folk og en stor sivilisasjon fra historiens start. De var Israels beste venner i regionen for bare 45 år siden. Vi må stå faste og stanse den iranske islamske republikken. På et tidspunkt, forhåpentlig tidligere enn senere, vil de kollapse og et nytt kapittel vil bli åpnet. La oss arbeide sammen mot det.»
