Det er i hvert fall en virkelighet som vi Med Israel for fred (MIFF) kjenner oss lite igjen i. De siste fire årene har vårt medlemstall økt med 200 prosent, fra to tusen til over seks tusen medlemmer. Stadig flere mobiliserer mot den urettferdige behandlingen Israel får i norske medier, hjelpeorganisasjoner, kirker og det politiske liv.
Vårt Land baserer sin overskrift på antisemittisme-apporten fra HL-senteret, som kom 29. mai. Den viser at 13 prosent av nordmenn holder bare, mest (8) eller litt (5) med Israel. 37 prosent holder litt (13) eller bare, mest (24) med palestinerne. På spørsmål av hvilken part de holder mest med, svarer 30 prosent «ingen av sidene» og 20 prosent «umulig å svare».
For ti år siden gjennomførte Opinion en måling for Aftenposten. Målingen ble tatt opp under Israels store anti-terror operasjon på Vestbredden i april 2002, i en periode med svært mye negativt fokus og falske anklager rettet mot Israel (f. eks. «Jenin-massakren»). Den gang sa 44 prosent av de spurte at de følte mest sympati med palestinerne. 9 prosent sa at de hadde sterkest sympati for Israel.
Hva om vi går lenger tilbake i tid? På slutten av 1980-tallet svarte 21 prosent at de hadde like stor sympati for begge parter, 20 prosent hadde ikke sympati for noen og 23 prosent ville ikke ta standpunkt. 24 prosent sa de støttet palestinerne og 12 prosent sa de støttet Israel. Den gang var det første gang palestinerne scoret høyere enn Israel på en slik måling. (Meningsmålingen er gjengitt i boken «Jødefolket inntar en særstilling» av professor Karl Egil Johansen.)
Støtten til Israel var 12 prosent på slutten av 1980-tallet. Ned til 9 prosent i 2002. Opp til 13 prosent i 2012. Mister Israel venner?
– Alle meningsmålinger har mangler, ulik spørsmålsstilling og feilkilder, så vi skal ikke legge alt for mye i disse tallene, men mye tyder på at andelen nordmenn som støtter Israel har vært noenlunde stabil de siste tiårene. Når man tenker på den intense propagandaen som er ført mot landet i hele perioden, er det gledelig å se at tallene fra 2012 ligner på tallene fra slutten av 1980-tallet.
En åpenbar mangel med HL-målingen var spørsmålet «Vil du si at ditt syn på Israel har endret seg?». Endret seg fra hva? Endret seg i hvilket tidsrom? Slike viktige detaljer ble aldri inkludert i spørsmålsstillingen.
Likevel, bare 16 prosent mente det var «umulig å svare». 29 svarer «ja, i negativ retning», 53 prosent svarer » nei, har ikke endret seg», 2 prosent svarer «ja, i positiv retning». Ikke alle lar seg heldigvis lure av propagandaen!
Det er grunn til å knytte enda en kommentar til VLs artikkel. HL-rapporten «finner ikke noe enstydig sammenfall mellom kritikk av staten Israels politikk og antisemittiske holdninger», skriver VL.
Det er vel neppe noe revolusjonerende funn at ikke alle Israel-kritiske og Palestina-vennlige er rabiate antisemitter. Det oppsiktsvekkende er vel mer at rapporten avdekker følgende: Høy grad av antisemittiske holdninger er betydelig mer utbredt i grupper som holder «bare med palestinerne» (31 prosent) og «mest med palestinerne» (12 prosent) enn i alle andre deler av befolkningen.
På venstresiden er det noen få som kanskje er i ferd med å våkne opp. Mimir Kristjansson, journalist i Klassekampen og tidligere leder i Rødt, skrev en kommentar 22. mars med overskriten «Jeg tok feil». Der innrømmet han at mange på venstresiden klart har undervurdert antisemittisme i Norge.
– En slik erkjennelse og selvkritikk er fortsatt sjelden i mange miljøer i Norge. Like sjelden som nødvendig, kommenterer Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten.
Derfor må mobiliseringen fortsette! 650.000 nordmenn (13 prosent) sier seg helt enig eller nokså enig med at «staten Israel fortjener spesiell støtte». Er det ikke på høy tid at vi alle viser denne støtten i praktisk handling?
Oppdatering 8. juni 2012.
Øivind Kopperud, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, kommenterer forkernes vurderinger omkring spørsmålet «Vil du si at ditt syn på Israel har endret seg?» slik:
«Vi diskuterte om vi skulle ha med en tidsangivelse, men da vi var interessert i hvorvidt det hadde endret seg i det store og hele mente vi at denne formuleringen var best. Vi var også redd for at en konkret tidsangivelse bare ville fått et svar i relasjon til den hendelsen/tidsangivelsen vi hadde tatt med. At dette er «en åpenbar svakhet» vil jeg derfor naturlig nok være uenig med deg i.»
