Tilgangen til utdanning for druserkvinner i Israel er i ferd med å endre kjønnsrollemønsteret blant den drusiske minoritetsgruppen. I sin doktorgradsavhandling fra 2005, kaller Naomi Weiner Levy det for «den tause revolusjonen».
Artikkelen oppsummerer hovedpunktene fra et foredrag Weiner Levy holdt ved David Yellin College i Jerusalem 29. juni. Hun er lektor ved skolen og har spesialisert seg på forholdet mellom kvinner og kultur.
De 100.000 druserne som bor i Israel har i det store og det hele vært meget lojale mot staten. I motsetning til araberne, deltar drusiske menn i det israelske forsvaret. Tradisjonelt har kvinnene vært svært undertrykte og har ikke hatt tilgang til utdanning. Selv om den drusiske religionen har likestilling på papiret, har det aldri fungert slik i praksis, hevder Levy.
Svaret på hvorfor det er slik, er muligens å finne skjult i alt man enda ikke har kunnskap om rundt den drusiske tro. Det er nemlig ikke lov for en druser å fortelle utenforstående hva trosinnholdet omhandler. Det lille man vet skyldes enkelte lekkasjer. Drusere som har sluppet ut informasjon har måttet tåle hard straff.
Annerledes feminisme
Levy har derfor gått frem med særlig forsiktighet under arbeidet med avhandlingen. Flere ganger opplevde hun å gjøre avtaler om intervjuer med forskjellige kvinner, uten at de møtte opp. De var redd deres familie skulle finne ut av det, noe som kunne få uante følger.
Etter noen runder med avtaler og manglende fremmøte, trosset likevel de fleste kvinnene frykten for å dele sin historie. Selv var de seg like bevisst på endringen de var en del av, som det Levy var.
– Jeg fikk mange ganger følelsen av at dette var noe jeg gjorde for alle kvinner, ikke bare for meg selv, forteller en av dem som var blant de første til å ta utdanning. De kalles gjerne «flaggbærerne», kvinnene som først tok beslutningen om å bryte med den tradisjonelle normen i det drusiske småsamfunnet. Ofte måtte de tåle nedsettende bemerkninger fra mennene rundt dem, og flere ble også ekskludert fra sine hjembyer av det religiøse drusiske rådet.
Mange kvinner måtte nå klare seg helt alene i et forholdsvis sekulært Israel, totalt ukjent fra deres vanlige religiøse hverdagsliv. Og rundt ethvert gatehjørne kunne familiemedlemmer skjule seg – fettere, onkler eller brødre, for å ta blodhevn over en kvinne som i deres øyne hadde ødelagt familiens ære.
Men i motsetning til det man har sett i vestlig feminisme, hvor man gjerne vil rive seg fullstendig løs fra det man regner som undertrykkende kultur, valgte flaggbærerne og deres etterfølgere å bevare kulturarven. Selv de ekskluderte kvinnene fortsatte å benytte sjal, de pratet aldri med menn, så dem aldri inn i øynene, gikk aldri på café eller diskotek og gikk alltid rett hjem etter siste forelesning. På denne måten viste kvinnene at også de kunne være kulturbærere utad akkurat som mennene, og dermed ble det enklere for samfunnet som helhet å akseptere den nye trenden. For mange ekskluderte kvinner endte dette med å igjen få være en del av drusersamfunnet.
– Vi er stolte av dere, skal en av de religiøse lederne ha sagt til en av flaggbærerne etter at hun avla siste eksamen. Et oppløftende ord etter å ha levd flere studieår borte fra venner og familie.
Nye forhold
Takket være motet til de første druserkvinnene på de israelske høyskolene, er forholdene i dag helt annerledes. Faktisk er det flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning. Dette er en dramatisk endring på de 15-20 årene den tause revolusjonen har pågått.
Men selv når kvinnelig utdanning hadde begynt å bli rimelig akseptert, var det vanskelig å få jobb innad i drusersamfunnet. Menn uten arbeidserfaring ble ofte foretrukket til lærerstillinger, fremfor kvinner med flere år på universitet. Men også dette har endret seg drastisk og de utdannede lærerkvinnene bruker i dag mye tid på å lære skolebarna opp til å respektere kvinner og deres rettigheter. Dette har igjen bidratt til at den yngre drusergenerasjonen er langt mer åpne på dette punktet, enn det tidligere generasjoner har vært.
I følge Levy er det mye man kan lære av druserkvinnene. Vestlige feminister har kanskje hatt en tendens til å ikke se nøye nok etter hva det er de ønsker å forkaste. I stedet for å endre det som er dårlig og beholde det som er bra, har man forkastet en hel kultur på grunnlag av mindre stridsspørsmål. Tålmodigheten har ikke vært god nok. I stedet for å ta ting gradvis, har man krevd alt på en gang. Heller ikke mye er gjort for å bevare respekten fra kulturbærerne, som hun mener er svært viktig for å lykkes med en slik omfattende samfunnsendring.
For druserkvinnene har vært tålmodige og vunnet frem i forhold til utdanning og arbeid. Kanskje om noen år vil en ny gruppe flaggbærere søke likestilling på andre områder.
