- Artikkelen er lett oppdatert med årstall etc. 27. november 2018.
«Nakba» er den betegnelsen palestinerne bruker på det som skjedde da Israel ble opprettet i 1948 og ca. 700.000 arabere flyktet fra det som ble Israel. Ordet betyr «katastrofen». Det som gjør at det ennå er en katastrofe, over 70 år etterpå, er at araberne har valgt å holde palestinerne i leirer i over 70 år. Alle andre flyktninggrupper fra den tiden – og det er mange – har for lengst fått en normal situasjon ved å bygge opp et nytt liv der de kom. Det gjelder ikke minst jøder fra mange land, både de som flyktet til Israel og til andre land.
Palestinerne og deres utallige støttespillere har lykkes i å framstille palestinernes flukt i 1948 som noe helt ekstra og verre enn alt annet, selv om det i utgangspunktet var et enklere flyktningproblem enn mange andre: Araberne (som siden har begynt å kalle seg palestinere) flyktet noen få mil innen samme språk- og kulturområde. Når jøder har flyktet, har de som regel måttet lære et nytt språk og gjennomgå en sterk omstilling. Det gjelder mange andre flyktninggrupper også.
MIFF har i mange år hevdet at det palestinske flyktningproblemet må ses på – og løses – nøyaktig likt alle de andre flyktningproblemene fra 1940-tallet, og særlig at det må ses i sammenheng med jødene fra arabiske land. Se f. eks. artikkelen Med rett til landet.
Fra israelsk hold har vi sett en tilsvarende argumentasjon av og til. Se f. eks. Amos Oz i et intervju med Vårt Land i 2005. Men generelt har Israel vært forsiktig med å bruke jødiske flyktninger fra arabiske land som et argument, kanskje for ikke å fornærme de arabiske land man håper å kunne inngå fred med.
Ada Aharoni
Vi har tidligere fortalt om professor Ada Aharoni, leder for Verdenskongressen for jøder fra Egypt.
Hun har et innlegg på Ynetnews.com (Yediot Aharonot) 10. juli 2009 under overskriften Hva med den jødiske nakba? Der går hun inn for at Israel og Israels venner skal legge mye større vekt enn de fleste gjør på nettopp det faktum at ca. 900.000 jøder ble fordrevet fra arabiske land. De etterlot seg eiendommer «av mye større verdi» enn palestinerne etterlot i Israel, noe som ifølge Aharoni er dokumentert av Den internasjonale domstolen i Haag.
Aharoni forteller at hun la fram disse faktaene under et kurs hun holdt på et universitet i Pennsylvania, USA. Der fikk hun en interessant tilbakemelding fra lederen for den palestinske studentgruppen. Han følte at fortellingen om at også jødene er jaget fra land hvor deres slekt i mange tilfeller har bodd i århundrer og årtusener, viser at palestinerne ikke er de eneste som har lidd i denne konflikten. Det redder hans egen verdighet som palestinsk flyktning at også jøder er flyktninger. Han visste ikke at jødiske flyktninger fra arabiske land og deres etterkommere utgjør nesten halvparten av den jødiske befolkningen i Israel. [I tillegg kommer de jødene som er flyktninger fra Iran og andre muslimske land.] Han mener at det vil gjøre det mulig for israelere og palestinere å gå videre mot en virkelig fred.
I tilknytning til Aharonis artikkel er det en debatt med 70 innlegg. Noen få punkter fra denne debatten, fritt gjengitt:
- Det er naivt å tro at araberne vil endre holdning fordi noen minner dem på den uretten de har begått. De har massakrert jøder i mange land lenge før Israel ble opprettet. Min familie mistet mitt land (Tunisia) etter å ha bodd der i 2000 år. Grunnen til konflikten er at islam vil ha alle land, og islam kan ikke trekke seg tilbake fra land som en gang har vært muslimsk. Jødene har også vært undertrykt i Palestina under muslimsk styre.
- Det vil nok ikke nytte noe særlig overfor araberne å fortelle om jødenes skjebne i arabiske land. De behandler minoriteter på samme måten ennå, og synes det er helt i orden. Men overfor Vesten er det viktige opplysninger. Vesten har latt seg lure at araberne og venstresiden. EU og akademikere i Europa og Amerika trenger å høre dette.
- En tysker skriver at etter 2. verdenskrig var det omtrent 50 millioner flyktninger. Tyskland alene hadde 16 millioner. Ingen av dem har hatt noen «rett til å vende tilbake» etter 60 år.
- Mange av de araberne som flyktet i 1948, dro frivillig for å unngå krigshandlinger. Noen flyktet til tross for at de lokale jødene bad dem bli, blant annet i Haifa. Ca. 120.000 araberne ble værende i det som ble Israel. Men hva skjedde med jødene som bodde i områder i Palestina som kom under arabisk kontroll? Hver eneste en ble enten drept eller utvist.
- Noen vil gi jødene fra arabiske land en «rett til å vende tilbake». Men forholdene for minoriteter i arabiske land er ikke slik at det er noe verdig å vende tilbake til.
- Noen er inne på at Israel ønsket jødene i arabiske land til Israel. Det er påstått, men ikke bevist, at israelske agenter stod bak bombeangrep mot jøder i Irak for å få dem til å dra. En debattant svarer at hans jødiske familie i Irak, og alle jøder derfra som han kjenner, ikke trengte noen overtalelse da den irakiske regjeringen sparket alle jødiske funksjonærer, begynte forberedelser til å ta eiendeler og statsborgerskap fra jøder og henrettet ledende jøder.
- Noen innsendere framholder at da jødene fra arabiske land kom til Israel, ble de behandlet «som dritt», nærmest som mindreverdige mennesker. Det skapte mye bitterhet. Men, skriver en, tross alle klager hadde de orientalske jødene aldri noe ønske om å bytte med dem som ble værende, for eksempel i Irak under Saddam Hussein. [Derfor har da heller praktisk talt ingen reist tilbake til Irak eller andre arabiske land, med et visst unntak for Marokko.]
[MIFFs kommentar: Det er riktig at jødene fra arabiske land opplevde måten de ble behandlet på i Israel av europeiske jøder som rasistisk, og mange vil si at de hadde mange gode poenger. Det var den store fortjenesten til Menahem Begin, som ble statsminister i Israel i 1977, at han langt på vei brakte de «orientalske» inn som fullverdige medlemmer av samfunnet. Fremdeles er det ulikheter mellom europeiske og orientalske jøder. Men over 20 % av ekteskapene er på tvers av denne grensen.]
Arabiske landsbyer i Palestina under krigen i 1948 ble brukt av arabiske militser til å infiltrere Israel og som base for angrep mot sivile. Derfor måtte jødene angripe dem. Jødene i arabiske land truet ingen. At de likevel ble angrepet, er ren, arabiske rasisme.
