I en artikkel i det amerikanske magasinet National Review trekker Charles Krauthammer opp likhetstegn mellom reaksjonene på trusselen fra Egypt i 1967 og den fra Iran i dag. Krauthammer er spaltist i Washington Post og en lang rekke andre aviser i USA.
I 1967 brøt Egypt våpenhvilen med Israel, presset alle fredsbevarende styrker på Sinai-halvøya ut av området og marsjerte mot Israels sørlige grense med 120.000 soldater og erklærte krig sammen med Jordan og Syria. De blokkerte også den sørlige byen Eilat, som er Israels eneste havn i Rødehavet.
«Krisesamlingsregjering» I
5. juni innledet Israel, som var presset på alle kanter, et forhåndsangrep mot Egypt. I løpet av få morgentimer slo de ut hele det egyptiske flyvåpenet, og seks dager senere hadde nasjonen vunnet kanskje sin mest imponerende militære seier.
Men Krauthammer vil ta oss tilbake til 1. juni dette året, altså fire dager før Israel innledet forhåndsangrepet mot Egypt. Menachem Begins forløper til Likud ble en del av en stor «krisesamlingsregjering». Ingen hadde problemer med å forstå hvorfor. Israel trengte å stå politisk samlet imot farene som truet.
«Krisesamlingsregjering» II
44 år og 11 måneder senere gjør statsminister Benjamin Netanyahu det samme: Sentrumspartiet Kadima blir med i regjering og sikrer et flertall på 94 av 120 seter i nasjonalforsamlingen. Bare timer i forvegen forventet hele Israel at det skulle bli nyvalg i september. Et nyvalg som kun ville forsterket Likuds posisjon som landets for øyeblikket suverent mest populære parti.
Ifølge Krauthammer er svaret på hvorfor statsministeren valgte å avblåse et nyvalg som ville gjort ham til hele Israels ubestridte landsfar, å finne i Iran.
– Igjen vet Israel at de må forsvare seg selv – alene, skriver Pulitzer-vinneren.
Akkurat som det lille demokratiet i Midtøsten også tidligere har blitt sviktet i nødens time av sine nærmeste venner, så må de forberede seg på å gjøre det samme denne gangen. Netanyahu ønsker seg et bredt politisk grunnlag for, om nødvendig, å innlede et forhåndsangrep på Irans atominstallasjoner.
Politisk rede i atten måneder
– Det som endrer seg er Israels posisjon vis-a-vis Iran. Vegg-til-vegg koalisjonen demonstrerer at Israel er politisk klar til å angripe, dersom nødvendig. At de er militært rede hersker det ingen tvil om, hevder han.
Netanyahu kunne valgt nyvalg i september, som ville sikret ham statsministerposten de neste fire årene. Men Likud-lederen valgte i stedet å gå for atten måneders stabilitet, «en periode på atten måneder der Israel vil handle for å stanse Iran, dersom ikke verden gjør det».
