Det er underlig at de som roper høyest mot Israels boikott av Hamas, selv ivrer for boikott av den jødiske staten.
Gaza-stripen, som Israel boikotter, er styrt av en islamistisk geriljagruppe som står bak drap på hundrevis, og drapsforsøk på tusenvis, av jøder. Hamas erklærer sitt mål allerede i forordet av sin politiske plattform: «Islam vil eliminere Israel.»
Israel boikotter Gaza-stripen fordi Hamas og andre militante palestinske grupper daglig angriper sivile israelske boligområder med raketter. Israel boikotter også Hamas fordi terrorgruppen smugler inn store mengder våpen til bruk i en framtidig krig mot Israel.
Palestinernes støttespillere i Norge boikotter Israel, som verken har drept dem eller forsøkt å drepe dem. De vet at Israel kan bli en trygg nødhavn for dem når islamistenes vrede i de palestinske områdene vekkes blindt mot alle fra Skandinavia. Norske hjelpearbeiderne som bodde i Gaza under striden om Muhammed-karikaturene i februar 2006 kunne flykte til trygghet i Israel.
Når Israel boikotter Gaza-stripen er det en forbrytelse uten sidestykke.
Når Palestina-venner boikotter Israel er det veien til fred!
Ja, slik klarer Fellesutvalget for Palestina å fremstille det. «Boikott og sanksjoner er veien til fred!» skriver FuP i et hefte som de utgav i oktober 2005 – lenge før Israel i det hele tatt innledet sin boikott av Gaza-stripen.
Forstå det dem som kan.
Boikott virker som pressmiddel
Barry Rubin, som er israelsk Midtøsten-forsker og redaktør av fagbladet Middle East Review of International Affairs Journal, kommenterer også ironien i de vestlige palestina-aktivistenes boikott-kamp. Radikale grupper blir forstått og forsvart når de truer med vold og sanksjoner mot demokratiske stater, mens det alltid blir advart mot at statene skal legge noe militært eller økonomisk press på de radikale gruppene.
Hver gang noen foreslår økonomiske sanksjoner av land som Iran og Syria, militære operasjoner mot terrorledere eller diplomatisk isolasjon (av for eksempel Hamas) er det et internasjonalt kor som forteller at det ikke vil virke. Ekstremistene er tøffe og tror på sin sak, argumenterer man. Derfor må Vesten gå i dialog med dem og ta hensyn til deres lidelser. Israel må gjøre kompromisser.
Den akademiske og diplomatiske eliten ser på normalt diplomatisk arbeid, strategi og maktpolitikk med forakt, påpeker Rubin. De mener oppklaring av misforståelser og bruk av gode ord gjør fiender til venner.
Selv om radikale krefter ikke nødvendigvis forsvinner med økonomisk eller militært press, kan det bidra positivt på en rekke felter, argumenterer Rubin. Det kan
– svekke radikale styrker så de er mindre i stand til å drepe folk og destabilisere samfunn.
– skremme stater fra å hjelpe ekstremister og oppmuntre dem til å være mer forsiktig i sin utenrikspolitikk.
– undergrave radikale styrkers interne støtte og skremme andre fra å slå seg i lag med dem.
Rubin påpeker dobbeltmoralen i Israel-kritikernes holdning til Gaza-situasjonen. Hamas kan lære opp sine barn til å være en overlegen rase med rett til å drepe jøder, mens Israel må stille alle Gaza-innbyggernes behov eller stå skyldig som krigsforbryter.
Forstå det dem som kan.
Rubin fortsetter: «Å leve under et undertrykkende diktatur er det verste av alle humanitære katastrofer og å bidra til at regimet beholder sin makt er den verste form for kollektiv avstraffelse.»
I motsetning til Fellesutvalget for Palestina, tror ikke Rubin at boikott og sanksjoner er veien til fred, men han argumenterer for at det kan virke som et diplomatisk pressmiddel. Han avviser at sanksjoner bare kan virke i én retning, mot Vesten.
Barry Rubins synspunkter som gjengis i denne artikkelen bygger på hans innlegg i Jerusalem Post 24. februar 2008.
