De palestinerne som har vært med på å utarbeide den private avtalen, har sagt underveis at Arafat har støttet dem i deres arbeid.
Det stemmer nok. Arafat har ønsket at en slik avtale ble inngått. Men det betyr ikke det samme som at han støtter innholdet i avtalen, for ikke å si de palestinske «innrømmelsene» som skal være gjort der. En viktig grunn til at han ønsker avtalen, finner du i artikkelen Genève-avtalen skapt for å splitte Israel.
Demonstrasjoner mot avtalen
I dagene like før de palestinske mennene bak avtalen skulle reise til Genève til underskrivningen, var det en rekke demonstrasjoner fra palestinsk side mot avtalen, til dels voldelige. Hovedpoenget for demonstrantene var at avtalen ikke gir alle de palestinske flyktningene «rett til å vende tilbake». Palestinerne bak avtalen ble kalt «forrædere» og «medløpere». Og slike merkelapper er ikke bare en grov ærekrenkelse av dem som får dem. Et stort antall palestinere er blitt drept av sine egne for slikt.
Yasser Abbed Rabbo er hovedmannen bak avtalen på palestinsk side. Han opplevde at det ble skutt mot hans hjem. Da de palestinske forhandlerne fra Gaza skulle reise til Genève, ble de møtt av 200 demonstranter ved overgangen til Egypt ved Rafah. Demonstrantene blokkerte veien og slo og sparket palestinerne som kom ut av sine biler. Ubevæpnede palestinske politifolk måtte tøyle demonstrantene. En mann i Gaza ble angrepet fordi hans bror var en av forhandlerne.
Demonstrasjonene førte til at flere palestinere trakk seg fra Genève-turen. To av de mest kjente var Hatem Adbel Kader og Muhammad Hourani, som begge er med i det palestinske valgte rådet.
Press fra Egypt
Khaled Abu Toameh er israelsk araber og fast reporter i Jerusalem Post. 4. desember hadde han en artikkel under overskriften Let’s not make a deal (La oss ikke inngå avtale). Der skriver han konklusjonen i innledningssetningen: «Arafats motstand mot Genève er like sterk som det palestinske styrets vedtak om at den ikke bindende.»
Han forteller at i uken før avtalen skulle undertegnes, fikk Arafat en viktig telefon fra Osama al-Baz, den viktigste rådgiveren for den egyptiske presidenten Hosni Mubarak. Han forlangte at Arafat ikke skulle hindre palestinerne bak Genève-avtalen i å reise til underskrivnings-seremonien.
Arafat sa at han ikke nektet noe å reise. Men han kunne ikke hindre folk i å uttrykke sitt sinne mot avtalen. Al-Baz forlangte at Arafat enten åpent skulle støtte avtalen, eller også sende en høytstående representant til seremonien som et uttrykk for støtte.
Arafat sa at han ikke hadde fullmakt til å godkjenne avtalen, for den var ikke behandlet verken av de palestinske myndighetene eller av PLO. Dessuten kunne han ikke støtte en avtale som massene demonstrerte mot i gatene. – For å oppfylle kravet fra Egypt, sendte han sin sikkerhetsrådgiver Jibril Rajoub til seremonien. Det gjorde lite inntrykk på palestinere flest, og protestene og demonstrasjonene fra hovedretninger i det palestinske samfunnet har fortsatt.
Arafat støtter ikke innholdet
Arafat er ekspert på å «snakke med to tunger»: Dels sier han motstridende ting til ulike publikum, dels sier han ting på en slik måte at det er ment å gi inntrykk av at han mener noe annet enn han egentlig sier. Slik er det i denne saken også.
Helt siden Genève-avtalen ble offentliggjort i oktober, har palestinerne bak den forsøkt å få Arafat og det palestinske lederskapet til å godkjenne den. Den har vært behandlet i møter, som har bestemt at avtalen ikke er «bindende». Med andre ord: Man er ikke innstilt på å gå slike innrømmelser som de palestinske forhandlerne har gjort ved den private avtalen.
Det Arafat først og fremst nekter å støtte, er det som Genève-avtalen sier om de palestinske flyktningene. Ifølge Yossi Beilin og andre israelske talsmenn for den, oppgir palestinerne denne retten i avtalen. Det avviser Arafat klart og tydelig. Se artikkelen Ikke gitt opp «rett til å vende tilbake».
Flaut for Beilin
Det er ikke noe nytt at Arafat setter krokfot på de israelske politikerne som går inn for en fred som palestinerne gir inntrykk av at de ville godta. Det var i stor grad måten Arafat opptrådte på som gjorde at Shimon Peres tapte for Benjamin Netanyahu sommeren 1996. Like før valget i 2001, da Sharon vant en stor seier over Ehud Barak (og Yossi Beilin), skjelte Arafat den israelske regjeringen ut på TV.
Det var neppe særlig hyggelig for Yossi Beilin å bli intervjuet på TV dagen før Genève-avtalen skulle undertegnes og ikke være i stand til å fortelle om Arafat ville gi palestinerne lov til å komme eller ikke.
Men som Khaled Abu Toameh skriver: Forfatterne av Genève-avtalen nektet å la fakta ødelegge feiringen. De gikk på al-Jazeera og andre TV-stasjoner og sa at Arafat hadde gitt palestinerne fullmakt til å delta i seremonien.