Halabi er israelsk druser og journalist. Han skriver for det arabiske nettverket al-Hurra. Det følgende bygger på en artikkel han hadde på Ynet 27. september 2007. Han siterer «en kilde som var med på å skrive utkastet til initiativet» (det saudi-arabiske) og «kilder som er involvert i saken».
Godtatt av alle
Det saudi-arabiske initiativet er godtatt av alle de arabiske statene, også Syria. De er alle villige til å anerkjenne at Israel eksisterer og inngå normale forbindelser med det. De har alle forpliktet seg til å godta enhver avtale som er inngått mellom Israels statsminister Ehud Olmert og den palestinske lederen Mahmoud Abbas, så sant avtalen gjør slutt på konflikten. Saudi-Arabia formidler til Israel via USA at de mener alvor, og blir holdt oppdatert på samme måte fra partenes side.
Punktene i initiativet er ikke «røde linjer» (ufravikelige krav), men en slags generell «paraply» for en avtale.
Betingelser
Initiativet krever at israelerne trekker seg tilbake fra de områdene de erobret under Seksdagerskrigen i 1967 (Vestbredden). Men grensen behøver ikke å gå nøyaktig der våpenhvilelinjen gikk før krigen i 1967. Den palestinske staten skal ha Øst-Jerusalem som hovedstad, men Gamlebyen behøver ikke være med i hovedstaden.
Flyktningene
Initiativet tar til orde for «en rettferdig løsning på det palestinske flyktningeproblemet«. Ulike arabiske talsmenn har hevdet at araberne ikke oppgir kravet om at flyktningene skal ha rett til å vende tilbake til selve Israel. (Se f. eks. en artikkel av Libanons statsminister Fuad Siniora i mai 2007.)
Men ifølge Halabi ligger det i vedtaket at flyktningeproblemet skal løses innenfor grensen av den framtidige palestinske staten. Men dette ble ikke offentliggjort. Grunnen er kanskje, skriver Halabi, at det er en så følsom sak i de arabiske statene og blant palestinerne. Saudi-Arabia og andre Golfstater har uttrykt vilje til å være med på et spesielt erstatningsfond [til flyktningene]. Fondet vil være under oppsyn av USA og Israel.
Realistisk
Halabi mener at dette initiativet ikke er virkelighetsfjernt. Det ble riktignok avvist av tidligere statsminister Ariel Sharon. Men det er de arabiske landene som er interessert i å fremme fredsprosessen. Og Olmert vil ikke være den israelske lederen som avviser det første reelle fredsinitiativet fra en samlet araberverden i hele den tiden Israel har eksistert. Han vil ikke ødelegge muligheten for at hele araberverdenen skal anerkjenne Israel.
Når Olmert forhandler, er det altså ikke for å forsøke å overleve politisk. Og det er ikke tilfeldig at også forsvarsminister og leder for Arbeiderpartiet Ehud Barak og utenriksminister Tzipi Livni er dypt involvert i prosessen.
Så langt bygger stoffet på Halabis artikkel.
Dov Weisglass: Israel må forhandle
Dov Weisglass var en av de nærmeste medarbeiderne for Ariel Sharon. Han argumenterer i en artikkel på Ynet 28. september for at Israel går inn i forhandlingene. For det første er terroren fra Vestbredden kraftig redusert. Det skyldes riktignok først og fremst Israels egne forsvarstiltak. Men palestinerne har også økt anstrengelsene mot terror, selv om det ennå er langt fra tilfredsstillende.
Weisglass mener at volden fra Hamas‘ side i Gaza har gjort det klart for flertallet av palestinerne på Vestbredden at radikalt Islam er et større problem enn Israel.
Weisglass kjenner den palestinske statsministeren, Salam Fayyad, fra mange års samarbeid, og mener at Fayyad er intelligent og ærlig og vet at den palestinske administrasjonen trenger å bli omorganisert. Han har gjort imponerende tiltak for å forbedre levevilkårene for palestinerne.
Men han er avhengig av støtte fra den palestinske befolkningen og fra sin overordnede, Mahmoud Abbas. Det er tvilsomt om sistnevnte klarer å lede det palestinske folket gjennom de kontroversielle sakene som må vedtas. Men på den andre siden er det ingen bedre forhandlingspartner.
USA og Iran
Det som tydeligvis veier tyngst for Weisglass når han anbefaler forhandlingene, er forholdet til USA og USAs forhold til Iran. Israels forhold til palestinerne er vanskelig og pinefullt, men det utgjør ikke en eksistensiell trussel i samme grad som Iran og dets allierte i nord (Syria og Hizbollah) gjør, skriver Weisglass. En avtale på den palestinske arenaen, med støtte av de fleste arabiske statene, vil kunne skape et klima som gjør det mulig for USA å gå til hardere tiltak mot Iran.
Selv om president Bush er svekket og er i den siste delen av sin president-tid, er det mye han kan gjøre. Bush forstår den eksistensielle trusselen Israel står overfor. Det er viktig at Israel støtter USA i en vanskelig og farlig situasjon.
Andre syn
Mange israelere går sterkt imot disse synspunktene. Et eksempel på dette kommer frem i artikkelen Blind for farene.
