Det var en dyster stemning da israelske og palestinske ledere møttes i Jerusalem til forhandlingsmøte onsdag.
Bare noen timer tidligere hadde Islamsk Jihad angrepet Israel med minst 15 Kassam-raketter fra Gaza-stripen. En israelsk jente fikk splintskader da en av rakettene slo ned i sentrum av byen Sderot.
De palestinske utsendingene fra Ramallah var forbitret over et nytt boligprosjekt i Har Homa, som ligger i den delen av Jerusalem som Israel erobret i 1967. Olmert-regjeringen har gitt klarsignal til bygging av 300 nye leiligheter i den jødiske bydelen. Har Homa ligger innenfor Jerusalems kommunegrenser, og Israel mener derfor at utbygging ikke bryter med kravene som veikartet setter til byggestans i bosetninger.
Palestinerne fordømte også en IDF-operasjon som dagen før hadde drept seks væpnede palestinere i Khan Younis på Gaza-stripen.
Israels utenriksminister Tzipi Livni, på sin side, svarte med kritikk av de palestinske selvstyremyndighetene, som fortsatt ikke gjør en skikkelig jobb for å forhindre terror. I november ble en israeler drept på Vestbredden av palestinske sikkerhetsoffiserer fra Fatah, påpekte Livni.
Forhandlingsmøtet skulle etter planen bli avholdt i det berømte King David hotellet i Jerusalem, men møtet ble flyttet til Mount Zion hotellet på kort varsel kvelden før. Palestinerne syntes ikke det var passende å ha et offentlig møte i festlokaler, dagen etter at seks palestinere var drept, skriver den israelske avisen Yedioth Aharonoth.
Det gjorde ingen forskjell for Fatah-lederne at de drepte var militssoldater på den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen.
Motsatt rekkefølge av Oslo
Israelske og palestinske forhandlere er dermed tilbake til hverdagen i Midtøsten, etter det storslagne toppmøtet i Annapolis i USA 27. november. Palestinske terrorangrep, og selvstyremyndighetenes mangel på vilje til å stanse dem, var blant hovedårsakene til at Oslo-prosessen på 1990-tallet ble forsinket og siden gikk helt i grøften. Palestinske talsmenn vil hevde at israelsk utbygging i omstridte områder var det som ødela utsiktene til fred. Små, tillitskapende tiltak under Oslo-prosessen var ikke nok til å rydde mistilliten mellom partene av veien.
Målet med Annapolis-prosessen er å forhandle frem en endelig fredsavtale, på tross av den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen.
Statsminister Ehud Olmert håper en avtale vil skape så mye optimisme at situasjonen «på bakken» også vil endre seg i positiv retning. Samtidig lover Olmert at avtalen ikke vil bli satt ut i livet før palestinerne oppfyller sine forpliktelser til terrorbekjempelse.
Detaljer fra Camp David
For syv år siden var det et tilsvarende forsøk på å nå frem til en endelig fredsavtale, i Camp David- og Taba-forhandlingene sommeren 2000 og januar 2001. Torsdag 13. desember gjengir journalist Barak Ravid i den israelske avisen Ha’aretz et offisielt dokument som oppsummerer status for samtalene mellom partene den gang. Der kommer det frem at Yasser Arafat kategorisk avviste israelske sikkerhetskrav, men at avstanden var mindre enn tidligere antatt når det gjelder hovedsaker som grenser, flyktninger og Jerusalem.
Dokumentet var en orientering til påtroppende statsminister Ariel Sharon om «den diplomatiske prosessen med palestinerne». Sharon overtok som statsminister etter Ehud Barak i februar 2001. De 26 sidene er signert av Baraks kontorsjef Gilad Sher, men teksten er utarbeidet i samarbeid med en rekke navngitte israelere som den gang stod sentralt i forhandlingene med palestinerne.
I løpet av årene etter Camp David-forhandlingene har det kommet ut noen detaljer i bøker og artikler, men mange sider ved forhandlingene har vært omstridte eller ukjente. Det har bidratt til forvirringen at forhandlingsposisjonene endret seg en rekke ganger, helt til det endelige sammenbruddet etter Taba-møtet i januar 2001.
Ingen enighet før man er enig om alt
I følge det israelske dokumentet avviste Yasser Arafat en demilitarisert palestinsk stat og Israels rett til å utplassere styrker i Jordan-dalen ved en eventuell trussel om invasjon fra øst. Han nektet også at Israel skulle beholde kontrollen over luftrommet over hele Vestbredden og Gaza-stripen.
Israel ville ikke tilby mer landområder til palestinerne før en endelig avtale var oppnådd på alle de vanskelige feltene. Barak-regjeringen var villig til å diskutere smertefulle kompromisser, men understreket hele tiden at man «ikke var kommet til enighet før man hadde blitt enige om alt».
De palestinske selvstyremyndighetene gikk ikke med på å erklære slutt på konflikten ved signering av «rammeavtalen for en permanent status», men krevde samtidig at alle palestinske fanger i israelsk fangenskap skulle bli satt fri.
Palestinerne viste vilje til fleksibilitet når det gjaldt justeringer av våpenhvilelinjen fra 4. juni 1967, men krevde da erstatning med landområder av tilsvarende størrelse andre steder. Israel ønsket å beholde 6 til 8 prosent av Vestbredden, palestinerne kunne akseptere makismalt 2.3 prosent.
Jerusalem og flyktninger
Barak-regjeringens plan for oppdeling av Jerusalem la opp til å overlate de arabiske bydelene utenfor Gamlebyen til en fremtidig palestinsk stat, samtidig som de jødiske bydelene i den østlige delen var forbundet med Vest-Jerusalem. Dermed ville det bli dannet palestinske «bobler» inne i et jødisk Jerusalem. Yasser Arafat, på sin side, krevde at de palestinske områdene skulle henge sammen, og at de israelske «boblene» kunne greie seg med veiforbindelse til Vest-Jerusalem.
Partene var heller ikke enige om hvordan de skulle dele suverenitet over Gamlebyen og Tempelplassen.
Når det gjaldt flyktningene fra 1948, viste Israel vilje til å slippe inn et lite antall på mellom 20.000 og 40.000 på humanitært grunnlag. Samtidig ble det palestinske kravet om «rett til å vende tilbake» for flyktningene og deres millioner etterkommere blankt avvist av Israel, både teoretisk og praktisk. Israel krevde at gjennomføringen av fredsavtalen skulle avslutte alle krav når det gjaldt flyktningene og være en løsning på problemet.
Palestinerne krevde at Israel skulle anerkjenne et eneansvar for flyktningeproblemet, både for at det oppstod og for at det fortsatt eksisterer. De krevde også at Israel skulle anerkjenne palestinernes rett til å vende tilbake, og henviste til FN-resolusjon 194. Palestinerne «viste forståelse for hvor viktig denne saken er for Israel, og vilje til å finne en formulering som balanserte disse følelsene med deres nasjonale behov», heter det i et notat fra en av samtalene.
I prosessen hadde Israel varslet palestinerne at de planla å holde en folkeavstemning om fredsavtalen.
