Av Bengt G Nilsson.
Oversatt av Lars Hoem fra svensk original publisert på Timbro.se 2. januar 2018. Bengt G. Nilsson arbeidet en periode som utenriksreporter i SVTs Aktuellt og gjennomførte omfattende reportasjereiser i Midtøsten, særlig i forbindelse med Kuwaitkrigen først på 1990-tallet. Han har blant annet skrevet spenningsromanene En judisk krog i Bagdad og Operation Axum som for en stor del utspiller seg i Israel.
I 46 år har jeg fulgt utviklingen i Midtøsten, i 36 av dem som journalist og forfatter. Som reporter i blant annet SVT var det lenge min jobb å rapportere om den politiske prosessen og den palestinske sivilbefolkningens forferdelige livsvilkår i miserable flyktningleire eller i kamp med israelske bosettere på okkupert jord. Det var lett å sympatisere med palestinernes nasjonalistiske ønsker – drømmen om en egen stat.
I dag tenker jeg annerledes. Jeg tror ikke lenger at det er mulig for palestinerne i overskuelig fremtid å bygge en demokratisk nasjonalstat som fungerer. I stedet vurderer jeg det slik at Israels krav om sikre og anerkjente grenser har førsteprioritet.
Israel og palestinerne
Jeg kom til Israel første gang i 1972, som ung og eventyrlysten reisende. Det var første stopp utenfor Europa på min planlagte reise jorden rundt. Jeg ble frivillig arbeider i et kollektivjordbruk – en kibbutz – og jeg ble der i ni måneder. Det ble en sann fostringstid i livet mitt som jeg ofte tenker tilbake på. Jeg elsket det pengeløse kibbutzlivet og utviklet en dyp respekt, nærmest beundring, for de israelerne som ble mine venner der. De var sionister og sosialister.
Den sionistiske grunnideologien forherliget idealene som kibbutzene sto for. Før Israel ble industrialisert, og fremdeles i stor grad var et jordbrukssamfunn, skulle den israelske mønsterborgeren være bonde, intellektuell og soldat. Landet hadde en solid demokratisk struktur med fungerende fagforeninger.
Det fantes egentlig bare ett problem – det som hadde oppstått fem år tidligere, under Seksdagerskrigen i juni 1967. Det var da Israel slo tilbake et arabisk angrep på flere fronter og erobret den egyptiske Sinaihalvøya og Gazastripen, området vest for Jordanelva som kalles «Vestbredden» og Golanhøydene på grensen mot Syria.
Brått sto Israel med ansvar for en arabisk befolkning på over en million som bodde i områder som var forlokkende for israelske bosettere. De betraktet territoriell ekspansjon som den eneste muligheten for jødestaten til å sikre sin eksistens. Hvordan skulle det demokratiske Israel forholde seg til sine okkuperte palestinske undersåtter? Hvis de erobrede områdene ble annektert, altså formelt innlemmet i Israel, ville det være umulig for den israelske regjeringen å slippe unna kravet om å gi israelsk statsborgerskap til de araberne som bodde der. Og det ville innebære at den jødiske staten Israel snart ikke lenger ville være jødisk.
Den israelske løsningen på dette dilemmaet ble å gjøre okkupasjonen varig og opprette israelske – jødiske – enklaver på de okkuperte områdene, bosetninger som i all praktisk mening utgjorde en del av Israel, men på arabisk område. Det var ingen holdbar løsning.
Sosialdemokratene velger side
Israel ble lenge styrt av det israelske Arbeiderpartiet som var tilknyttet Den sosialistiske internasjonale. Fram til 1977 var samtlige israelske statsministre sosialdemokrater. De tilhørte altså Arbeiderpartiet. Dette burde være skreddersydd for å få svenske sosialdemokrater til å elske Israel. I stedet ble det motsatt. I Tage Erlanders tid som statsminister førte Sverige en politikk som kan kalles israelvennlig, men etter seksdagerskrigen i 1967 endret det seg. Da Olof Palme tiltrådte som statsminister [første gang i 1969] skjedde en total nyorientering, og Sverige ble senere en av de sterkeste tilhengerne av den palestinske bevegelsen PLO. Et personlig vennskap vokste fram mellom Palme og PLO-lederen Yasser Arafat.
Svenske sosialdemokrater, og resten av venstresiden, valgte å stille seg på PLOs side. Denne organisasjonen var blottet for demokrati, ledet med brutale metoder og stadig utsatt for fraksjonsstrid og splittelse. Lederskapet var korrupt, bistandspenger ble underslått og hele bevegelsen var svært avhengig av despotiske arabiske diktatorer som Muammar Khadaffi, Hafez Assad og Saddam Hussein, samt naturligvis av Sovjetunionen. Det var også åpenbart at palestinerne ble utnyttet som sjakkbrikker i Midtøsten av de arabiske diktatorene så de kunne drive med maktspillet sitt.
Da jeg i 2008 besøkte den tidligere svenske konsulen Arnold Hjertstrøm i hans hjem like nord for Jerusalem, der han pleide sin dødssyke palestinske hustru Sylvia, fortalte han sin livshistorie til meg. Han begynte som konsul i Øst-Jerusalem i april 1967, mens den delen av byen fremdeles ble styrt av Jordan. Tre måneder senere brøt krigen ut, og brått var Hjertstrøm blitt konsul i Israel. Han skulle bruke resten av sitt liv på å arbeide for fred mellom Israel og palestinerne.
Han begynte å pleie kontakt med palestinske borgermestre på Vestbredden som var frustrerte og misnøyde med eksilorganisasjonen PLO. De søkte pragmatiske løsninger, de ville skape egne forhandlingsmuligheter med den israelske regjeringen. Borgermestrenes initiativ krevde en respektert mellommann, og midt på 1980-tallet kontaktet Hjertstrøm Sten Andersson, den nye svenske utenriksministeren. Denne kom til Jerusalem. Han traff borgermestrene, og lekset ifølge Hjertstrøm opp for dem etter noter for deres sviktende lojalitet mot PLO og beordret dem til å innrette seg etter forholdene. For Sten Andersson ble Israel-Palestinakonflikten en hjertesak, og han utviklet et personlig vennskap med Yasser Arafat.
Da Arafat døde og Mahmod Abbas overtok, var det noen som trodde at hans parti Fatah, som var ledende i PLO, skulle demokratiseres. Slik gikk det imidlertid ikke. Abbas ble valgt for en fireårsperiode, men tar nå åpenbart sikte på å bli sittende livet ut. I så henseende skiller han seg ikke ut fra enhver annen diktator. Han omgir seg utelukkende med menn som støtter opp om politikken hans, og den lovgivende forsamlingen har ikke innført noen lov på ti år.
Da palestinerne i Gaza fikk muligheten til å stemme fram et styre i 2006, gikk islamistpartiet Hamas av med seieren. Etterpå brøt den akk så forutsigbare borgerkrigen mellom Hamas og Fatah ut. Under Hamas’ styre har militante grupper i Gaza siden vært opptatt av å skyte raketter mot Israel, med israelske motangrep som resultat. Dette har påført sivile palestinere uhyggelige lidelser.
PLO trenger flyktningleirene
Hvordan kunne PLO, Yasser Arafat og senere Mahmod Abbas bli så høyt elsket av den svenske regjeringen? Den mest åpenbare forklaringen på Sveriges standpunkt for PLO – som automatisk innebar en stillingtagen mot Israel – var Israels okkupasjonspolitikk. Allerede i 1948, da staten Israel ble opprettet og straks ble angrepet av naboene, var flyktningleirer bygget for å ta hånd om de cirka 700.000 menneskene som flyktet fra hjemmene sine. Seksdagerskrigen i 1967 førte til en ny masseflukt, og flyktningleirene i Libanon, Syria og Jordan este ut. Disse burde vært en midlertidig løsning for å skaffe fordrevne mennesker et sted å være. Men slik ble det ikke. Leirene ble varige som PLOs fremste trumfkort i spillet om internasjonal støtte.
I Sverige har det lenge vært sett på som en selvfølge at flyktninger, for eksempel palestinere, skal integreres. De skal innlemmes i det svenske samfunnet, og jo før de blir kvalifisert for statsborgerskap, desto bedre. Noe slikt har aldri vært på tale i Midtøsten. Palestinerne har siden 1948 vært tvunget til å leve som statsløse og rettsløse i Israels arabiske naboland – med unntak av Jordan – ofte vansmektet de i de håpløse flyktningleirene. Alt dette for å holde spørsmålet om retten til å vende tilbake til Israel levende. Generasjoner av individer er ofret på grunn av den politikken. De har vært holdt som maktesløse gisler av sine ledere. Denne politikken har hele verdenssamfunnet, inkludert Sverige, stilt seg bak i flere tiår.
Det hadde vært svært enkelt for Israels arabiske naboer å ta palestinerne opp i sin egen befolkning. De var alle arabere, snakket samme språk og var generelt tilhengere av samme religion. Palestinere var for det meste også velutdannet. Men for at en frigjøringsbevegelse som PLO skal kunne ha kravet om tilbakevending som det fremste punktet på dagsorden i forhandlingene med fienden år etter år, kreves det at det finnes en nødlidende flyktningbefolkning som vil vende tilbake. Frihet og velstand for palestinerne i landene de flyktet til, har alltid stått i motsetning til den nasjonalistiske kampen, og dennes interesser har alltid triumfert. Derfor har palestinerne stadig blitt holdt nede i ufrihet og fattigdom.
Jeg vet ikke hvor mange palestinske flyktningleirer jeg har besøkt – i Gaza, på Vestbredden, i Jordan og i Libanon. Det som på FN-sjargong kallas warehousing refugees, altså å tvinge mennesker på flukt til å bli værende i leire i stedet for å la dem bli integrert i vertslandet, har alltid opprørt meg. Det er så forferdelig kynisk, men det er ikke det eneste eksemplet på hvordan sivile palestineres desperate lengsel etter et ordnet liv blir utnyttet av dem som påstås å være deres politiske forkjempere.
Da Øst-Jerusalem ble erobret av Israel i 1967 og så ble annektert, fikk de arabiske innbyggerne i bydelen mulighet til å søke israelsk statsborgerskap. Med tiden kom dette til å framstå som stadig mer fristende. Men PLO og Yasser Arafat personlig motsatte seg at palestinere skulle bli israelere. Det ville svekke den nasjonalistiske kampen. Enda verre var det at dersom araberne i Jerusalem fikk stemmerett, ville det bli mulig for dem å få fram egne ledere som kunne konkurrere med PLO. Selv Israel ble skremt ved tanken på et scenario der arabere kunne stemme, og derfor har forsøkene til de maktesløse araberne i Jerusalem på å forbedre livsvilkårene sine blitt blokkert av både PLO og Israel. Israels høyesterett henvendte seg nylig til innenriksdepartementet, og dette førte til at flere arabere i Øst-Jerusalem fikk statsborgerskap i 2017 enn noen gang før. Stabelen av ubesvarte søknader er likevel fremdeles høy.
Følelsenes politikk
De palestinske lederne har hele tiden hatt egne maktposisjoner som førsteprioritet. I så måte har de aldri vært forskjellig fra andre arabiske enevoldsherskere. Da jeg som Aftonbladets utsendte medarbeider traff PLO-lederen Yasser Arafat i hans skjulested i Tunis i 1985, sa han at det han hadde lyktes best med var å forandre palestinerne fra å være «elendige flyktninger til å bli stolte frihetskjemper». Det var ikke sant. Flyktningene var like elendige da som tidligere, fordi de palestinske lederne tvang dem til å bli boende i primitive leire. To år senere, i 1987, brøt det palestinske opprøret – intifadaen – ut. Det var en desperat reaksjon fra mennesker som hadde mistet troen på at Arafat og hans PLO kunne endre deres liv.
Jeg reiste til Israel sammen med en gruppe svenske riksdagsmedlemmer som ville studere intifadaen på stedet. De var medlemmer av Svensk-Palestinska vänskapsforbundet, en liten interessegruppe i den svenske riksdagen. En av drivkreftene der var Evert Svensson, mangeårig ordfører for Sveriges kristne sosialdemokrater, også kjent som Broderskapsrørelsen. I dag heter de Sosialdemokrater for tro og solidaritet og mistenkes for samrøre med Det muslimske brorskapet. Evert Svensson framsto for meg mest som en snill gammel onkel, men han er visstnok den som målbevisst og bestemt fikk Olof Palme og sosialdemokratene til å ta avstand fra Erlanders syn på Israel-Palestinakonflikten. Han var en grå eminense som hadde mye større innflytelse på svensk Midtæsten-politikk enn noen kjente til på det tidspunktet.
En annen sentral person i Svensk-Palestinska vänskapsforbundet var Viola Furubjelke, som senere ble leder for utenriksutvalget. De som bega seg til de israelskokkuperte områdene var altså ingen perifere politikere. De var tvert imot toneangivende og innflytelsesrike. De formet svensk utenrikspolitikk. Det ble en begivenhetsrik reise. Israelske soldater skjøt i stykker bussen vi reiste i og kastet tåregassgranater inn i en skole mens vi var på besøk der. Jeg laget en reportasje om reisen for SVT og filmet blant andre sosialdemokraten Margareta Winberg da hun hilste på en fattig familie i en flyktningleir i Gaza. Hun ble dypt rørt over familiens tragiske situasjon. «Jeg skulle ønske at de som kaller seg Israels venner fikk se dette», sa hun gråtende inn i mitt kamera.
Det var en forståelig følelsesmessig reaksjon, og jeg medgir at jeg selv i lang tid lot mine sympatier i det uhyggelig kompliserte Midtæsten-spørsmålet bli styrt av lignende følelser. Visst var det synd på palestinerne, men betydde det at man må stille seg bak kravet deres om å få oppretta en egen stat– tostatsløsningen som den har blitt hetende. Skal et så viktig spørsmål avgjøres av hvor berørt eller uberørt man blir av å være vitne til menneskers lidelser? Det er et spørsmål som jeg har kjempet lenge med.
Konflikten mellom Israel og palestinerne drypper av sterke følelser. Jeg har mange ganger blitt rasende når jeg har sett israelske soldaters hjerteløse behandling av palestinere eller rabiate israelske bosetteres brutale framferd mot fattige, forsvarsløse bønder. En gang reiste jeg til Israel sammen med en palestinsk kompis som jeg har kjent i flere tiår i Sverige. Straks han fikk et svensk pass ville han besøke byen Safed i Israel der han ble født, og som han og familien flyktet fra da han var spedbarn. Vi dro dit, og det var hjerteskjærende å se ham gå gråtende omkring i den jødiskdominerte byen på leting etter barndomshjemmet.
Demokratiet mot diktaturet
Det som til slutt fikk meg til å endre grunnholdning i Israel-Palestinakonflikten, var det som utilsiktet ironisk skulle bli kalt Den arabiske våren. Da den for alvor skjøt fart i 2011, befant jeg meg i Sør-Sudan og fulgte den dramatiske utviklingen på tv. Jeg var spent forhåpningsfull, men innså at det som i vestlige medier ble beskrevet som et demokratiseringsprosjekt meget vel kunne bli noe helt annet. Jeg leste en uttalelse av den libyske lederen Muammar Khadaffis sønn og tiltenkte tronarving, Seif-al Islam. Han advarte om en forestående borgerkrig fordi Libya ble styrt av stammer og klaner. Det viste seg snart at han hadde mer rett enn noen av alle de rosenrøde demokratioptimistene som utformet lykkeprognoser for framtiden. De som gjorde opprør mot despotene i araberverdenen var ikke interessert i vestlig demokrati. De ville ha tilbake sitt gamle klanstyre.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Palestina-aktivister foraktfullt avfeie påstanden om at Israel er et demokrati. Samtidig var det en selvfølge at opprøret i araberverdenen ikke ville spre seg til Israel. Hvorfor? Jo, fordi Israel faktisk er en demokratisk rettsstat, med sin okkupasjonspolitikk som en tung klamp om foten. Like fullt er landet den eneste staten i Midtøsten som fortjener støtte fra en demokratisk omverden.
Palestina ligner alle sine arabiske naboland. Yasser Arafat regjerte helt i samsvar med gammelt klanmønster, og Mahmod Abbas har fortsatt i samme spor. Det kommer til å vare meget lenge før det store flertall i araberverdenen gir slipp på den oppfatningen og i stedet tar opp i seg forestillingen om parlamentarisk demokrati. Til det skjer, finnes det ingen grunn til å oppmuntre til en palestinsk statsdannelse. Med det nåværende lederskapet mangler enhver forutsetning for å bli en akseptabel rettsstat. Verden trenger ikke enda et dysfunksjonell despoti i Midtøsten.
Israel er fullstendig forandret siden jeg første gang besøkte landet. Hvor stor den forandringen er, forsto jeg da jeg fjerde november 1995 tilfeldigvis befant meg i Gaza og fikk se på fjernsyn at Yitzhak Rabin, tidligere statsminister og forsvarsminister, var blitt myrdet. Jeg kastet meg inn i en bil og kjørte til drapsstedet i Tel Aviv. Israelerne er vanligvis et veldig høylytt folk. Derfor var den viskende tausheten som rådde på torget der Rabin var blitt skutt et par timer tidligere av en ung israeler som motsatte seg Rabins tilnærming til palestinerne, nesten skremmende. Flere som jeg snakket med, sa at Israel aldri mer ville bli likt seg.
Det var helt sant. På grunn av den internasjonale kritikken, som jeg kaller ren mobbing, har det israelske lederskapet utviklet seg i en aggressiv, nasjonalistisk retning. Yitzhak Rabin var elitesoldaten og forsvarsministeren som satset alt på en fred med palestinerne. «Dagens virkelighet er at palestinerne er den eneste partner som Israel kanskje kan få i gang en politisk prosess med. Den som ikke forstår det, kan ikke lese kartet», sa Rabin allerede i 1989.
Hvorfor fikk ikke sosialdemokraten Rabin og den israelske regjeringen full støtte fra Sverige i den prosessen? Hvorfor var svenske sosialdemokrater ensidig opptatt av å støtte en organisasjon med en så åpenbar mangel på demokrati som PLO? Det er ubegripelig.
Barn av tidsånden
Gellert Tamas skrev boken om morderen John Ausonius, kjent som Lasermannen. Han har sagt at Ausonius ble tilskyndet til handlingene sine av den tidsånd som rådde i Sverige på begynnelsen av 1990-tallet. Tamas mener at framveksten av det innvandringskritiske partiet Ny Demokrati hadde skapt aksept i samfunnet for hat mot innvandrere. Det kan sikkert stemme, og jeg mener at vi har en lignende situasjon i Sverige i dag. Den svenske regjeringen demonstrerer tydelig at den tar avstand fra Israel. Den har gitt diplomatisk anerkjennelse til Palestina på tross av at de grunnleggende vilkårene for en slik anerkjennelse langt ifra er oppfylt. Sosialdemokraten Ilmar Reepalu sa som kommunalråd i Malmø i 2010 at byens jøder burde ta avstand fra Israels politikk for å slippe trakassering. Om de ble utsatt for vold fra antisemitter – hovedsakelig innflyttede palestinere – måtte de ifølge Reepalu legge skylden på seg selv.
Da USA høsten 2018 besluttet å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, brøt demonstrasjoner ut i flere svenske byer. «Lenge leve Margot Wallstrøm» og «Vi skal skyte jødene», skrek demonstrantene ifølge svenske nyhetsmedier. Palestinere tar sjelden ordet Israel i sin munn, siden det oppfattes som en indirekte anerkjennelse av staten Israel. Derfor kalles israelere gjennomgående for jøder. At dette kunne foregå i svenske gater og torg, mener jeg for en stor del å være den svenske regjeringens skyld. Margot Wallstrøms personlige rolle er svært problematisk. De hovedsakelig arabiske demonstrantene er påvirket av tidsånden på samme måte som John Ausonius var det. Det er greit å hate jøder – til og med den svenske regjeringen mener jo at de er skyld i vår lidelse!
Alt dette gjør samlet at det bare finnes ett rimelig standpunkt for meg. Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, med alle sine feil og mangler, må forsvares og støttes. Både for sin egen skyld og for vår skyld. Til og med for palestinernes skyld!
