Ellers er det formidabel forskjellen på Israels omsorg for jødiske flyktninger og de arabise statenes holdning til palestinske flyktninger, slik det ble uttrykt av journalisten Ahmad Baha al-Din i al-Anwar, Beirut, 8. desember 1973: «Israel har omdannet de jødiske immigrantene, særlig dem fra underutviklede land; fra primitive analfabeter er de blitt til aktive borgere, bønder og soldater. Men det palestinske folk, som var rimelig bra utviklet i forhold til det normale i den arabiske verden, har vi fra ulykkesåret 1948 omdannet til flyktninger som må slåss for smulene fra UNRWAs bord … Hundretusener palestinere bor i mange arabiske land uten rettigheter, til og med uten identitetskort eller pass … Israel lot intet være ugjort for å tiltrekke jødiske immigranter og dermed styrke sin eksistens … men araberne tillot palestinernes menneskelige, sosiale og kulturelle eksistens å gå i oppløsning.»
Bitterheten trengte selvsagt inn i PLO, som i 1976 gav uttrykk for følgende i sitt offisielle magasin Falastin al-Thawra i Beirut: «De arabiske arméene rykket inn i Palestina for å beskytte palestinerne fra sionist-tyranniet, men i stedet sviktet de dem, tvang dem til å emigrere og forlate hjemlandet, utsatte dem for politisk og ideologisk blokade og kastet dem i fengsler som lignet ghettoene jødene bodde i Øst-Europa … I sytten år kringkastet de arabiske radiostasjonene at jødene skulle kastes på havet og flyktningene vende hjem.»
Misforholdet blir desto større ved at Israel ved UNRWA fra 1950 til 1974 gav mer til de arabiske flyktningene enn de fleste arabiske statene.
Hvorfor flyktningene ikke ble tatt opp som fullverdige borgere, går klart fram av en resolusjon vedtatt på flyktningkonferansen i Homs (Syria), 15. juli 1976: «Enhver diskusjon som tar sikte på å løse Palestina-problemet uten å være grunnet på flyktningenes rett til å utslette Israel, vil bli betraktet som en vanhelligelse av det arabiske folk og som en forrædersk handling.»
Derfor ble altså problemet låst i stedet for løst: Flyktningene skulle brukes i kampen mot Israel; kampen skulle ikke fremstå som en kamp mellom aggressive araberstater og en jødestat, men mellom en aggressiv zioniststat og forsvarsløse flyktninger, som måtte få hjelp av sine brødre.
Dess større flyktningproblem, dess mer aggressiv ville Israel fremstå. Frimerker fra Jordan viser således fram verdens avgjort største flyktningeproblem.
FNs menneskerettighetserklæring ble underskrevet 10. desember 1948. På 21-årsdagen utgav Jordan to serier, hver på 30 merker (1 – 30 f). FLYKTNINGENES TRAGISKE OG USLE TILSTAND blir tydelig vist med ruin, flukt, leir og lidelse. Og TRAGEDIEN I DE HELLIGE LAND avbilder det samme – utbombede hjem, sykehus i ruin, flyktninger og sårede barn. Israels aggressivitet er tydelig demonstrert.
60 merker var ikke nok i en så viktig sak. I 1976 ble merkene utgitt på nytt, med overstempling av høyere verdier.
