Som regel gjøres det feil på ett eller flere nivåer når denne kritikken fremsettes av norske journalister og politikere. For det første demonstrerer ofte disse journalistene og politikerne mangelfullt kjennskap til selve innholdet i lovverkene. For det andre er de ofte for raske til å konkretisere svært generelle og abstrakte lover. For det tredje viser de gjerne utilstrekkelig kjennskap til viktige sider ved konflikter der de mener at internasjonale lover har relevans.
I denne artikkelen ønsker jeg å belyse et spesielt vanskelig tema: ødeleggelse av sivil eiendom i krig. Jeg støtter meg særlig til folkerettsjuristen Julius Stone, professor ved University of Sydney, Australia. Han er en internasjonal anerkjent kapasitet på internasjonal folkerett med tilknytning til en rekke universiteter verden over, og hans aktive akademiske karriere spenner over en periode på mer enn 50 år, fra begynnelsen av 30-tallet (Blackshield 1983).
Ordet «okkupasjon» vil jeg her anvende ganske ureflektert. Det kan diskuteres hvor adekvat begrepet er overfor situasjonen i områder som Israel har styrt siden 1967, men dette ønsker jeg å komme tilbake til i en senere kronikk. I denne omgang settes søkelys på påstanden om at Israel bryter folkeretten, en formulering som ofte fremkommer i norsk presse. Mitt fokus er altså på ødeleggelse av sivil eiendom, som ofte blir fremført som eksempel på at Israel bryter den 4. Geneve-konvensjon. Men hva sier egentlig den 4. Geneve-konvensjon om dette?
For det første: Artikkel 4 i 4. konvensjon fastslår at alle innbyggere i et okkupert område som ikke regnes som nasjonale borgere av den okkuperende makt, har status som beskyttede personer. Dette er en svært abstrakt formulering, der begrepet «beskyttet» må fylles med konkret innhold. Etterfølgende artikler i konvensjonen er mer konkrete, men de er likevel krevende å fortolke.
Artikkel 53 forbyr i utgangspunktet ødeleggelse av sivil eiendom, som en konkretisering av hva en beskyttet status vil si. Men, en tilleggsformulering åpner opp for fortolkninger og forhandlinger: Unntatt er situasjoner der slik ødeleggelse er å anse som absolutt nødvendige for militære operasjoner. Formuleringen, som går på «militær nødvendighet», er selvsagt en formulering som lett kan misbrukes, der den okkuperende makt i utgangspunktet synes å stå svært fritt til å definere hva som er nødvendig. Derfor føyer juristen M. Pichet (1958, i Stone 1971) til betenkningen at «de okkuperende myndighetene må prøve å opprettholde en sans for proporsjoner når de veier opp fordeler som oppnås mot ulemper ved skaden som forvoldes» (min oversettelse). En rekke momenter kan her være relevante, som for eksempel: Fare for at eiendommen i fremtiden vil bli benyttet som base for åpne angrep, som base for snikskyttere, eller som en fare for alle som passerer gjennom den p.g.a utplasserte miner og «booby traps».
Artikkel 33 er også relevant i denne sammenhengen. Denne har sitt utspring i Artikkel 50 i Hag-konvensjonen, og forbyr kollektiv avstraffelse, foranstaltninger på grunn av antydet mulig terrorisme (altså udokumentert, basert på antakelser og rykter), samt enhver avstraffelse, med ett viktig unntak: der en forbrytelse er personlig begått av den anklagede.
Til nå har jeg tatt for gitt at beboerne av sivil eiendom, som benyttes som base for angrep, samtykker i dette. Hva når hus til kristne arabere systematisk brukes som baser for palestinske angrep? Hva når beboeren altså ikke samtykker? Et eksempel på dette er senere tids hendelser i landsbyen Beit Jalla, i hovedsak en kristen landsby. Ifølge Jerusalems borgermerster Ehud Olmert har forholdet mellom landsbyen og den jødiske befolkningen i Gilo vært god til nå, såpass bra at landsbyboerne har ofte har benyttet idrettshaller og andre offentlige bygninger i Gilo i fredstid.
Nylig har denne situasjonen forandret seg, og det har kommet flere meldinger om at sivile hus i Beit Jalla brukes systematisk som baser for palestinske angrep. Jerusalem Report bringer en klage fra en av innbyggerne (20. november 2000, s.101; min oversettelse): «Vi kan ikke gjøre noe, vi kan ikke kreve at Fatah stopper å skyte fra vår by, fordi vi da vil bli beskyldt for forræderi. Vi kan heller ikke forklare vår situasjon overfor Israel, og spørre (israelerne) om å stoppe å beskyte vår by. Vi er dobbelt ofre».
Spørsmålet blir da: bryter israelerne den 4. Geneve-konvensjonen ved å besvare ildgivningen fra sivile hus i Beit Jalla? Leser man Artikkel 33 isolert sett, kan det se slik ut. Ser man derimot på Artikkel 64, kan man komme til en helt annen konklusjon. Artikkel 64 uttrykker at tidligere gjeldende straffelov for okkuperte områder (altså fra før okkupasjon) skal fortsette å gjelde (Stone 1971). Lokal gjeldende lov praktisert av Egypt, Jordan og Syria i disse områdene inntil tiden for okkupasjonen tillot ødeleggelse av sivil eiendom når dette ble ansett å være nødvendig for å opprettholde sikkerheten. Det ville da være merkelig om Israel skulle kritiseres, på bakgrunn av 4. Geneve-konvensjon, for å opprettholde tidligere gjeldende lov i situasjoner der israelske myndigheter oppfatter anvendelsen av loven som nødvendig for å trygge sikkerheten.
Jeg utelukker selvsagt ikke at endel israelsk ødeleggelse av sivil eiendom kan kritiseres på annet grunnlag. Mitt hovedpoeng er at Geneve-konvensjonen ikke på en lettvint måte må tas til inntekt for å si at «nå bryter Israel folkeretten, igjen». For å vende tilbake til utgangspunktet for denne diskusjonen: Slik lettvint påkallelse av folkeretten overser minst tre viktige problemnivåer for anvendelse av Geneva-konvensjonene, som utgjør en viktig del av folkeretten:
1. For det første er innholdet i folkeretten komplekst, som den tilsynelatende motsetningen mellom Artikkel 33 og Artikkel 64 er et eksempel på. Her kreves det både oversikt og endel detaljkunnskaper av journalister og andre som henviser til folkeretten.
2. For det andre er generelle formuleringer som at sivile personer i et okkupert område har en «status som beskyttet» del av et lovverk på et høyt abstraksjonsnivå. Det må det være, om det skal kunne ha internasjonal gyldighet. En nyansering er her kanskje på sin plass: Generalitet er selvsagt ikke nødvendigvis det samme som abstraksjon, men sammenfaller ofte, med noen unntak. Som eksempel på et unntak kan et generelt forbud mot dødsdommer være, som ikke særlig abstrakt, men som likevel vil ha generell gyldighet. Uansett, det stilles store krav til fortolkning når gjeldende folkerett skal konkretiseres i en gitt situasjon.
3. For det tredje kreves det endel lokalkunnskaper, for eksempel angående tidligere lovpraksis i okkuperte områder.
Jeg har selv ingen juridisk kompetanse, og artikkelen må ses i lys av dette. Likevel mener jeg at folkerett er et allment anliggende som har betydning for enhver av oss. Derfor er vi alle med interesse i Israel og Midtøsten like berettiget til å fremstå som «informerte amatører» som norske journalister og politikere er det, spesielt i en situasjon der mange av de sistnevnte påviselig gjør et lite grundig arbeid.
Som et lite hjertesukk til slutt kunne jeg nok ønske at norsk massemedia hadde mer nyheter å bringe i sine nyhetssendinger, og mindre analyser. Ofte får man presentert reporterens analyser før man får detaljene omkring hva som har skjedd. Når denne analysen så ofte er mangelfull, og de samme manglene gjerne synes å gå igjen fra journalist til journalist, da synes jeg det hadde vært bedre om det meste av analysen hadde vært overlatt til det norske publikum.
Kilder:
1. Blackshield, A. R. (ed.). 1983. Legal change. Essays in honour of Julius Stone. Sydney: Butterworths.
2. Stone, Julius. 1971. Behind the cease-fire lines: Israel´s administration in Gaza and the West Bank. I S. Shoham (red.): Of law and man: Essays in honour of Haim H. Cohn. New York: Sabra Books.
3. Jerusalem Report, 20. november 2000, s. 101.
