De siste ukene har Conrad Myrland, daglig leder i MIFF, deltatt i en avisdebatt i Jærbladet.
Det første innlegget var en reaksjon på et intervju som avisen hadde med Jens Olav Mæland. Boken til den tidligere soknepresten er tidligere kritisert av MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen. Myrland har også hatt et innlegg mot Mælands Israel-kritikk.
ARTIKKEL I
Følgende artikkel stod på trykk i Jærbladet 18. desember 2009.
Mælands vrengebilde av Israel
Jærbladet viet to helsider til Jens Olav Mæland, hans nye bok om palestinske kristne og hans korstog mot Israel og kristensionister 27. november.
Det stemmer ikke, som Jærbladets journalist skriver, at boken «Glemt av sine egne» gir et «omfattende og grundig bilde av situasjonen i Israel og De palestinske områdene». Endre Fyllingsnes fra Israelsmisjonen skriver derimot i sin bokanmeldelse: «Nå er ikke Mæland sin bok ment å være en nøyaktig og systematisk gjennomgang av verken historien eller den politiske situasjon.»
Mælands bok er, som undertittelen indikerer, en «rapport fra de kristnes situasjon i Det hellige land». Heller ikke de kristnes situasjon klarer Mæland å beskrive «omfattende og grundig». Tvert imot, han gir et mangelfullt og fortegnet bilde. Mange av de kristne intervjuobjektene og informantene ser virkeligheten gjennom et dhimmi-perspektiv – perspektivet til kristne som i århundrer har måttet underkaste seg og være lojale overfor muslimene i området om de skulle ha håp om å få leve i fred.
Mæland skriver også om opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948. Denne framstillingen har sterk slagside. Fakta som taler til Israels fordel utelates eller forvrenges, mens anti-israelske argumenter slukes med hud og hår.
Tilbake til intervjuet. Mæland sier det er lite som tyder på at det er vilje til å få i gang en fredsprosess fra israelsk side. Sannheten er at Israel ønsker umiddelbare forhandlinger med palestinske selvstyremyndigheter uten forhåndsbetingelser. Palestinske myndigheter, ved Mahmoud Abbas, sier nei. Sannheten er at Abbas, ifølge egne opplysninger som han gav til Washington Post, avviste en tilnærmet full israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden i fredsforhandlingene med Israel i 2008.
Abbas og Fatah-bevegelsen har politiske mål som går utover en egen palestinsk stat på Vestbredden og Gaza-stripen. De vil tvinge gjennom at 5 millioner palestinere (1948-flyktningene og deres etterkommere) skal få rett til å flytte inn i selve staten Israel, og dermed bringe jødene i mindretall i sin egen stat.
Mæland kritiserer Israel for «etnisk rensning». Han ser helt bort fra at den palestinske befolkning har vært blant den raskest voksende i verden de siste tiår. Han ser bort fra at palestinerne ligger noenlunde jevnt med sine arabiske naboer i Egypt og Syria på FNs rangering av faktorer som bruttonasjonalprodukt, utdanningsnivå og forventet levealder (HDI-indeksen).
I løpet av de siste 15 år har Israel gitt palestinerne selvstyre i alle store byer og trukket seg helt ut fra Gaza-stripen. Det maksimale antallet palestinere som er drept av israelske forsvarsstyrker er 7400 i løpet av de siste 20 år, inklusiv den siste krigen på Gaza-krigen. Dette er ekstremt lave tapstall med tanke på at en rekke palestinske væpnede grupper har brukt krig og terror mot Israel som hovedstrategi. Bare tenk hvor mange titusener som blir drept når NATO-styrker kriger mot tilsvarende grupper mange hundre mil fra egne landområder!
Mæland kritiserer Israel for et «apartheid-system».
Sikkerhetstiltakene som blir gitt merkelappen «apartheid» har kommet etter at væpnede palestinske grupper fra høsten 2000 satte i gang en blodig terrorkampanje mot sivile israelere.
Mæland er mest opptatt av å kritisere kristensionister. Her skal jeg ikke kaste meg inn i den teologiske debatten, da Med Israel for fred (MIFF) er en religiøs nøytral organisasjon som omfatter sionister med forskjellig tro og livssyn. Jeg vil kun påpeke for Mæland og hans disipler at Israels kriger godt kan forsvares uten å blande inn teologi og bibelvers.
Ta for eksempel den siste krigen mot Hamas på Gaza-stripen. I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» i denne krigen. Dette er ikke min vurdering, det er vurderingen til seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter. Hun har foretatt en forskningsbasert sammenligning med andre kriger og konflikter («et dypdykk»), og er nok temmelig langt borte fra å kunne betegnes som «kristensionist».
Hvis krigføringen var «godt over gjennomsnittlig», hvorfor har Israel da fått så mye fordømmelse for krigføringen? For det første fordi mediedekningen var sterkt overfokusert på konflikten. Fikk vi se like mange nærbilder av kvinner og barn som ble drept i Serbia, Afghanistan eller Georgia? For det andre fordi media, støttet av FN og diverse NGOer, gjentar og gjentar Israels påståtte forbrytelser i månedsvis og årevis etterpå. Andre lands forbrytelser, selv om de beviselig er ti og hundre ganger mer omfattende enn det Israel i verste fall kan bli anklaget for, blir raskt glemt.
Et ferskt eksempel på forskjellsbehandlingen til slutt. I løpet av sine åtte første måneder i Det hvite hus, godkjente fredsprisvinner Barack Obama flere drap på terrorledere med ubemannede fly enn det George W. Bush gjorde i sine tre siste presidentår til sammen. Torbjørn Jagland, leder for Nobelkomiteen, har tidligere fordømt Israel for målrettede drap av terrorledere fra luften. Obama gav han Nobelprisen. For USA gjelder tydeligvis en annen standard.
Jeg deler Mælands ønske om fred i Midtøsten. Den dagen palestinerne oppgir kravet om å få flytte 5 millioner palestinere inn i Israel, vil israelerne oppfatte at palestinerne virkelig har akseptert å leve side ved side med en stat som har jødisk flertall. Da kan det bli fred.
Conrad Myrland
Daglig leder Med Israel for fred
ARTIKKEL II
30. desember svarte Andreas Nesheim fra Lyefjell med tittelen «Propagandamaskin for Israel». Her følger Conrad Myrlands replikk til Nesheim, som stod på trykk i Jærbladet 6. januar.
Nesheims omgang med sannheten
Andreas Nesheim kommer med en rekke anklager mot Israel og Med Israel for fred (MIFF) i et innlegg i Jærbladet 30. desember. La meg tilbakevise noen.
MIFF er ikke «et rent underbruk og propagandamaskin for krigsmakta Israel». MIFF ble etablert på 1970-tallet som en uavhengig norsk organisasjon for alle som støtter jødenes rett til en stat i Midtøsten. Vår viktigste oppgave er å formidle situasjonen slik israelere flest ser den. Våre over tre tusen medlemmer støtter alle at jødene skal få rett til å forsvare seg innenfor det eneste ørlille området i verden hvor de er i flertall.
Israelsk presse er ikke til å stole på, hevder Nesheim, fordi den er «sterkt sensurert av det militære». Det er riktig at Israel har militær sensur i sikkerhetsspørsmål, slik som alle andre land har i krigssituasjon. Likevel har Israel den klart mest frie pressen i Midtøsten og Nord-Afrika, ifølge en rapport til organisasjonen Freedom House. Med mindre man tror på stereotyper som at «alle jøder er løgnere», er det ingen grunn til å stole mindre på israelsk presse enn på noen andre lands presse.
«Vi fikk ikke se noen nærbilder av drepte i Gaza,» skriver Nesheim. Dette avslører jo mer enn noe annet hvordan han omgås med sannheten, og spotter hukommelsen til Jærbladets lesere. Norske medier hadde en mengde nærbilder av drepte palestinere under krigen på Gaza-stripen for ett år siden. Bildene ble formidlet av palestinske og arabiske journalister som befant seg i området.
Nesheim hevder at legene Mads Gilbert og Erik Fosse er blitt «hengt ut som kjeltringer» i MIFFs blad. Dette er heller ikke riktig. Under krigen i 2009 nevnte vi, såvidt jeg kan se, ikke legene med et ord. I september påpekte vi at Gilbert og Fosse var med å skape et bilde av Israels krigføring på Gaza-stripen som det mest brutale og mest menneskefiendtlige som er sett i krigshistorien. Sannheten var at Israel, i forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» under krigen (sitat seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter).
Gilbert og Fosse skal ha heder for sin medisinske innsats, men må kunne kritiseres for sin politiske rolle. I Libanon-krigen i 2006 gav Gilbert støtte til Hizbollahs krigføring mot Israel på NRK radio. Kjeltring er i denne sammenheng et alt for svakt ord.
Sionisme er ikke en religion, men en politisk bevegelse grunnlagt i 1897, hevder Nesheim. Det er riktig at sionismen kom til syne som en politisk faktor på slutten av 1800-tallet. Likevel var ikke jødenes lengsel etter Sion noe nytt. Gjennom alle århundrer ble jødene regnet for fremmede i de landene de til enhver tid befant seg. Hver eneste dag bad jødene tre ganger om å få landet sitt igjen. Deres dikt handlet om Jerusalem og Israels land. Ved hvert bryllup ble et glass knust for å minnes det ødelagte templet. I sine gudstjenester bad jødene om regn når jorda i Israel trengte det, selv om det var flom der de bodde. Jødens liv var sentrert om Israels land.
Nå vil de ikke miste det igjen.
Conrad Myrland
Daglig leder Med Israel for fred
ARTIKKEL III
Fredag 8. januar kom det svar fra Jens Olav Mæland. Conrad Myrland tilbakeviste flere av Mælands anklager mot MIFF i et leserinnlegg 13. januar.
Skivebom om Med Israel for fred
Jens Olav Mæland kommer med en rekke påstander om Med Israel for fred (MIFF) i Jærbladet fredag 8. januar. Mange kan ikke stå uimotsagt. Jeg siterer og kommenterer Mæland punktvis.
MIFF er «en israelsk propagandaorganisasjon». Usant. MIFF er en norsk medlemsorganisasjon med over tre tusen medlemmer. Vi mottar ikke et øre fra Israel eller noen israelske organisasjoner. På nettstedet miff.no gjengir vi nyheter fra israelske medier. Hensikten er å skape større forståelse for Israel.
MIFF «forsvarer Israels okkupasjon som er fordømt av FN». Delvis sant. MIFF påpeker at Israel har rett til å forsvare seg. Det var i en forsvarskrig at Israel vant kontroll over Vestbredden i 1967 og derved ble okkupant. Israel har rett til å bli der som fullt lovlig okkupant inntil den palestinske befolkningen har avfunnet seg med at de ikke har lov til å drive krig mot Israel.
MIFF «forsvarer bosettervirksomheten». Misvisende. Jeg siterer fra MIFFs temaside om bosetninger på miff.no. «MIFF som organisasjon ser det ikke som sin oppgave å mene noe om saker som det er uenighet om blant de store gruppene og partiene i Israel. Vi gjengir ulike syn, så får våre medlemmer og lesere trekke konklusjonene selv. Som organisasjon stiller vi oss for eksempel nøytral til jødiske bosetninger på Vestbredden, fordi det er sterkt omstridt i Israel. Vi konstaterer at et stort flertall i Israel er villige til å oppgi bosetningene i bytte for en ekte, varig fred. Problemet er at naboene ikke ser ut til å være villige til å inngå en slik fred.»
MIFF «vil frakjenne palestinske flyktninger retten til å vende tilbake». Riktig. Dersom fem, seks millioner palestinere skal ha rett til å flytte inn i selve staten Israel, vil Israel opphøre å være en stat med jødisk flertall. Kravet om «rett til å vende tilbake» har vært det største hinderet for forsoning i lang tid. Det vil fortsette å være det, så lenge Mæland og hans palestinske venner, enten de er muslimer eller kristne, står fast på dette kravet. Ingen andre flyktninggrupper fra tiårene etter andre verdenskrig har fått eller har noen tilsvarende «rett til å vende tilbake». I tillegg er det slik, i dette tilfellet, at flere jøder har flyktet motsatt vei. Disse jødiske flyktningene har ingenting å vende tilbake til.
Israelerne er villig til å gjøre store innrømmelser, men nekter å komme tilbake i en situasjon hvor de igjen kommer i mindretall over alt. En slik situasjon har de svært dårlige erfaringer med gjennom to tusen år. Dagens situasjon for minoriteter i den arabiske verden, med diskriminering, forfølgelse og svært begrenset religionsfrihet, gjør ikke motivasjonen til å gi fra seg et lite område med jødisk flertall noe større.
Mælands påstander igjen: MIFF «går i rette med jødiske menneskerettighetsorganisasjoner». Feil. MIFF gjengir ulike syn i den israelske debatten, også disse organisasjonene. Vi vektlegger å formidle saker som de aller fleste israelere er enige om, og ikke agendaer som har marginal oppslutning på fløyene ytre høyre eller ytre venstre.
MIFF «har ikke en eneste kritisk merknad til Israel strategi og voldsbruk». Misvisende. MIFF dekker Israels side av saken, motpartens side blir sterkt vektlagt av andre. – Likevel gjengir MIFF stadig intern israelsk kritikk og kritikk fra arabisk hold på nettstedet miff.no.
MIFF har «en løsning hvor palestina-arabernes retter blir satt fullstendig til side». Feil. MIFF støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland, men det betyr ikke at også ikke palestinerne, ved en fredsløsning, kan få et hjemland i området. Vi mener at konflikten mellom partene og dets naboer bør løses ved direkte forhandlinger mellom partene.
MIFF «gir sin fulle støtte til Benny Morris» og «hyller» hans holdninger og vurderinger. Usant. MIFF har brukt den israelske professoren som foredragsholder to ganger, først og fremst for å belyse situasjonen omkring palestinske flyktninger. Vi har brukt Morris akkurat som Mæland selv har brukt ham – som en av verdens fremste eksperter på dette feltet. Ellers er Morris en av mange israelske røster, og teller ikke mer enn andre.
Mye av Mælands kritikk mot Israel er like mye skivebom som hans kritikk mot MIFF.
Conrad Myrland
Daglig leder Med Israel for fred
