I voksen alder, som forsker ved Hebrew University, har Cohen studert disse historiene i detalj, med spesielt fokus på de palestina-araberne som valgte å samarbeide med jødene under den britiske mandatperioden fra 1917 til 1948. Resultatet av forskningsarbeidet er boken Army of Shadows, som kom ut i engelsk oversettelse i 2008.
Jødene er et brødrefolk
En rekke lokale arabiske ledere etablerte kontakter med det jødiske samfunnet (yishuv) i Palestina under mandatperioden. De så ikke noe problem i å selge land til jøder, de motarbeidet det arabiske opprøret på 30-tallet, avviste Jerusalem-mufti Hajj Amin som nasjonal leder og deltok ikke i krigen for å forhindre at en jødisk stat ble opprettet i 1948.
Haifas ordfører Hasan Shukri er et eksempel. Sommeren 1921 sendte han følgende telegram til den britiske regjering:
«Vi ser ikke på det jødiske folk som en fiende som ønsker å knuse oss. Tvert imot. Vi ser på jødene som et brødrefolk som deler våre gleder og problemer og hjelper oss med å bygge vårt felles land. Vi er sikre på at uten jødisk innvandring og økonomisk hjelp vil det ikke bli noen framtidig utvikling av landet vårt, som man kan se av det faktum at byene som delvis er bebodd av jøder, slik som Jerusalem, Jaffa, Haifa og Tiberias, gjør stadig utvikling, mens Nablus, Akko og Nasaret, hvor det ikke bor noen jøder, går stadig tilbake.»
Andre arabiske ledere arbeidet i motsatt retning. Shukris telegram var en protest mot en palestinsk-arabisk delegasjon som reiste til London i juli 1921 for å få britene til å trekke seg fra Balfour-erklæringen og forby jødisk innvandring til mandatområdet.
Det er striden mellom disse motpolene Cohen beskriver i sin bok.
Blodig opprør
De pro-zionistiske kreftene i det arabiske samfunnet nådde toppen av sin innflytelse i midten av 1920-årene. En rekke steder ble det etablert såkalte bondepartier, ofte ledet av framstående familier, som var positive til samarbeid med jødene. Det var nok få av disse araberne som ideologisk sett kunne regnes som zionister, men de så på kontakt med yishuv som nyttig for økonomisk utvikling eller for posisjonen i den interne arabiske maktkampen.
I 1929 ble samarbeidet forsøkt druknet i blod av arabiske nasjonalister. Omkring 130 jøder ble drept i terror over hele landet, halvparten i byen Hebron. Zionistene og deres arabiske venner klarte aldri å etablere en alternativ politisk ledelse til Arab Executive Committee og muftien i Jerusalem.
Forbudt å selge til jøder
Army of Shadows går grundig inn i et tema som fortsatt er veldig aktuelt i konflikten mellom jøder og arabere. Helt siden begynnelsen på den britiske mandatperioden ble salg av landeiendom til jøder definert som forræderi av de nasjonalistiske arabiske lederne. I 1925 kom den første religiøse fatwaen som forbød salg til jøder. Jøder var ikke lenger en beskyttet minoritet (ahl al-dhimma) med rettigheter som skulle respekteres av muslimer, skrev muftien av Gaza, Hajj Muhammad Sa’id al-Husseini. Dere status var endret, fordi de forsøkte å ta kontroll over landet. Kristne som hjalp jødene skulle bli deportert, og muslimer som hjalp jødene skulle bli ansett som frafalne. De skulle ikke lenger få treffe sine koner, ikke bli gravlagt på muslimsk gravplass og andre muslimer fikk forbud mot å be for dem.
Det første politiske mordet i den interne arabiske konflikten kom 13. oktober 1929. Musa Hadeib ble skutt av tre gjerningsmenn utkledd som kvinner i gamlebyen i Jerusalem. For mufti Hajj Amin og Husseini-klanen var Hadeib en utmerket kandidat til å statuere et eksempel på hvilken skjebne som ventet politiske motstandere. Hadeib hadde vist vilje til å selge land til jøder, vært involvert i etableringen av pro-zionistiske organisasjoner, samarbeidet med britene og var en landsbyleder som utgjorde et alternativ til hegemoniet til eliten i Jerusalem.
Utrenskningene av kollaboratører med zionistene fortsatt utover på 1930-tallet, og intensiverte seg kraftig i perioden 1936-1939. Det er dokumentert at arabiske «opprørere» under nasjonalistisk ledelse drepte omkring 900 arabere i denne fireårsperioden. Det reelle antallet var nok noe høyere.
Krig borte, ro hjemme
Da andre verdenskrig brøt ut i Europa, ble konfliktnivået i Palestina kraftig redusert. «Sommeren 1940 var det nesten umulig å forestille seg at det noen gang hadde vært væpnet konflikt mellom de to folk,» skriver Cohen.
Årsakene var mange. Italienske bombefly hadde angrepet Tel Aviv. Hele mandatområdet var truet av krigen, og dette skapte samhold blant innbyggerne. Araberne så ikke lenger på jødene som den største og viktigste trussel. Det ble også registrert generell utmattelse etter voldsbølgen, og ønske om ro for økonomisk utvikling.
Noen arabere ventet kanskje at Tyskland skulle vinne krigen og løse jødeproblemet også i Palestina. Cohen gjengir en meningsmåling fra februar 1941, hvor 88 prosent av arabere i mandatområdet gav uttrykk for støtte til Tyskland. Kun 9 prosent uttrykte støtte til Storbritannia. (Dette skal være en av de første meningsmålinger som ble gjennomført blant palestina-arabere. Det var Sari al-Sakakini som intervjuet hundrevis av arabere som en del av sin jobb for det amerikanske konsulatet i Jerusalem.)
Krigen i 1948
Siste del av Cohens bok konsentrerer seg om krigen som brøt ut etter at arabiske ledere forkastet FNs delingsvedtak i november 1947, og fortsatte etter Israels opprettelse i mai 1948. Cohen mener de arabiske kollaboratørene bidro bare litt til arabernes nederlag. På den andre siden bidro de betydelig til at omkring 130.000 palestinere kunne bli boende innenfor grensene av den nye staten Israel.
Cohen gir en rekke eksempler på arabiske landsbyer, druser- og beduinstammer, som inngikk lokale avtaler med sine jødiske naboer. Over hele mandatområdet var det enda flere lokale ledere som nektet å innrullere sine unge menn til krigen, nektet å gi hjelp til arabiske militsgrupper og prøvde å forhindre dem i å operere i sine nærområder. Flere opposisjonsledere fryktet seier for Jerusalem-muftien, og valgte heller samarbeid med «fienden» enn å underkaste seg sin arabiske rival. Minnene fra den interne terroren til muftien ti år tidligere satt nok levende igjen i minnet hos mange.
Historikere som tidligere har skrevet om araberne under den britiske mandatperioden i Palestina har fokusert i stor grad på Jerusalem-mufti Hajj Amin al-Husseini og hans bevegelse. Opposisjonelle, eller arabere som samarbeidet med zionistene, er behandlet som marginale krefter. Cohen mener dette skaper et feilaktig inntrykk. Samarbeid med zionistene var utbredt gjennom hele perioden, i en rekke varianter og blant alle klasser og sektorer.
Araberne som samarbeidet med zionistene så ikke på seg selv som forrædere mot sin nasjon. De mente det var mufti Hajj Amin som var den virkelige forræderen, på grunn av hans håpløse krig, interne skrekkvelde og stempling av alle meningsmotstandere som forrædere.
Den interne palestinske konflikten om hvordan man skal forholde seg til sine jødiske naboer fortsetter til denne dag. Army of Shadows gir derfor nyttig kunnskap til alle som vil forstå det palestinske samfunnet.
