Israel har de siste årene vært beskyttet av et tre lags rakettskjold. Det er det innerste laget som for tiden beskytter Israels befolkning så forbløffende effektivt mot rakettregnet fra Hamas i Gaza.
Det innerste laget av rakettskjoldet heter Jernkuppelen («Iron Dome»). Det består i prinsippet av en avansert radar, en avansert datamaskin og avanserte anti-rakett-raketter. Til sammen beskytter disse tre ingrediensene en sirkel rundt hvert anlegg på kanskje 13-1400 kvadratkilometer. Med visstnok ca 15 anlegg vil Jernkuppelen kunne beskytte hele Israel. Per i dag har Israel ti anlegg i funksjon. Det tiende kom på plass i dag tidlig, tirsdag 15. juli.
Jernkuppelen er designet for å kunne skyte ned angripende kortdistanse-raketter med rekkevidder på opp til 80-100 km. Det er derfor anlegget betegnes som det innerste av de tre lagene i det israelske rakettskjoldet. Kommer det angrepsraketter med betydelig lengre rekkevidde, faller beskyttelsesoppgaven på rakettskjoldets mellomste «lag», som heter «Davids Slynge» (av og til omtalt som «Tryllestaven», The Magic Wand). Denne delen av det israelske rakettskjoldet er foreløpig ikke bekreftet ferdigstilt fra fabrikken.
Ferdigstilt er derimot det ytterste laget av rakettskjoldet. Det kalles «Pilen» (The Arrow). For tiden foreligger Pilen i tredje versjon, Arrow 3. Den skal være meget treffsikker, og skyter ned slike store interkontinentale angrepsraketter som skytes ut tusenvis av kilometer fra Israel. For eksempel fra Iran.
Israels hovedfiende i Gaza, Hamas, prøvde ut angrepsrakettene sine mot den israelske rakettkuppelen under Gazakrigen i 2012. Hamas produserer selv (i små kjeller-fabrikker) både Kassam-raketter og Grad-raketter. De består av et rør med rakett-drivstoff, med sprengstoff i rakettnesen og med fire små styringsvinger i halen. Og de har etter hvert en rekkevidde inn i Israel på 70-80 km.
I praksis betyr det at det omtrent bare er den israelske sivilbefolkningen i byene rundt Gaza-stripen som kan rammes av disse rakettene. Derfor er de i selve utgangspunktet folkerettsstridige. For de fungerer i strid med folkerettskonvensjonen til vern om sivilbefolkningen i krig, kanskje også i strid med folkerettskonvensjonen mot folkemord. Men det er som kjent ikke noen i det internasjonale samfunnet som bryr seg om folkerettskrenkelser fra Hamas’ side.
Under utprøvingskrigen i 2012 erfarte både Hamas og Israel at det innerste laget i det forbløffende israelske rakettskjoldet var over 90 prosent effektivt. Derfor er det mer enn merkelig at Hamas nå i juli tok sjansen på å provosere Israel til ny Gazakrig.
Hamas prøvde i 2012 å overbelaste Jernkuppelen ved å fyre av store samordnede salver av angrepsraketter. Men radaranlegget og datamaskinen til Jernkuppelen greide også under slike mammut-angrep å sortere samtlige angrepsraketter fra hverandre, beregne hver raketts nedslagssted og skyte i stykker de rakettene som ville treffe bebodde steder. Alt sammen innenfor de få sekundene da hver rakett befant seg i luften på vei til målet.
Resultatet av Hamas’ utprøvingskrig i 2012 var derfor en dundrende fiasko for Hamas. Hamas oppnådde ingenting av militær betydning under selve krigsdagene. Og den israelske sivilbefolkningen kom fra det hele nesten totalt uskadd. Hamas selv måtte derimot ta imot en stor mengde ødeleggelse og lide store militære tap.
Derfor trodde jeg for min del i utgangspunktet ikke på noen ny Gazakrig da eskaleringsfasen mot krig begynte rundt 30. juni i år. Jeg tolket også statsminister Netanyahus tilbakeholdenhet under rakettregnet fra Gaza den første uken av juli i samme retning. Netanyahu holdt de israelske svar-reaksjonene på et ekstremt lavmål en hel uke til ende. Bak kulissene fikk han Egypts president Al Sisi til å tilby Hamas samme typen «stridspause» (arab: «houdna») som etter krigen i 2012.
Men da den første uken i juli var over, viste det seg at Hamas hadde svart blankt nei til den egyptiske presidenten. Hamas hadde simpelthen stilt krav til Egypt (!) for å holde fred med Israel: nemlig vedvarende åpen grense ved Rafah. Men president Al Sisi, som vet hvordan den indre fienden hans i Egypt, Muslimsk Brorskap, flyktet via Rafah, sa blankt nei til dette kravet. Dermed fortsatte Hamas å la rakettene sine regne over Israel. Og dermed måtte Israel, på morgenkvisten 9. juli, begynne med målrettede motangrep mot angrepskrigføringen til Hamas.
Og hele tiden, både i eskaleringsfasen og under selve krigsfasen, har den israelske Jernkuppelen vist seg forbløffende effektiv. Sannsynligvis er effektivitetsprosenten styrket fra 90 i 2012 til nærmere 100 i 2014.
Det er utvilsomt derfor statsminister Netanjahu har kunnet vente såvidt lenge med å utsette israelske bakkesoldater for risikoen ved en bakkeinvasjon i Gaza. Men før eller siden må kanskje også det til, siden Hamas de siste to årene har satset så sterkt på underjordiske utskytingsramper, som ofte ikke kan ødelegges fra fly. Fra slike ramper har Hamas fyrt av innsmuglede, mer avansert, iranske raketter som nå truer Tel Aviv, Jerusalem og endog Haifa. Etter at Israel tirsdag morgen innledet en ensidig våpenhvile provoserte Hamas med å angripe Haifa med en rakett.
Uansett, det forbløffende israelske rakettskjoldet har stanset også disse rakettene. Og det har for lengst reddet hundrevis, kanskje tusenvis, av israelske menneskeliv fra dette nye arabiske folkemordforsøket.
