3. desember 2009 hevdet Mæland i DagenMagazinet at kristensionistene «politiserer evangeliet ved å rettferdiggjøre Israels mange kriger». Han mener Israels strategier og våpenbruk ikke bør være hevet over «elementære etiske krav» og at Israel skal være «forpliktet på de konvensjoner som gjelder i krig».
Her skal jeg ikke kaste meg inn i den teologiske debatten, da Med Israel for fred (MIFF) er en organisasjon som omfatter sionister med forskjellig tro og livssyn. Jeg vil kun påpeke for Mæland og hans disipler at Israels kriger godt kan forsvares uten å blande inn teologi og evangelium.
Ta for eksempel den siste krigen mot Hamas på Gaza-stripen. I forhold til hva som er vanlig ellers i verden, fulgte Israel reglene for krigføring «godt over gjennomsnittlig» i denne krigen. Dette er ikke min vurdering, det er vurderingen til seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter. Hun har foretatt en forskningsbasert sammenligning med andre kriger og konflikter («et dypdykk»), og er nok temmelig langt borte fra å kunne betegnes som «kristensionist».
Hvis krigføringen var «godt over gjennomsnittlig», hvorfor har Israel da fått så mye fordømmelse for krigføringen? For det første fordi mediedekningen var sterkt overfokusert på konflikten. Fikk vi se like mange nærbilder av kvinner og barn som ble drept i Serbia, Afghanistan eller Georgia? For det andre fordi media, støttet av FN og diverse NGOer, gjentar og gjentar Israels påståtte forbrytelser i månedsvis og årevis etterpå. Andre lands forbrytelser, selv om de beviselig er ti og hundre ganger mer omfattende enn det Israel i verste fall kan bli anklaget for, blir raskt glemt.
Man trenger ikke teologisk eksamen for å se urettferdigheten i dette. Man trenger ikke en gang søndagsskolen for å forstå at dette er «villfarelse». Den ensidige fordømmelsen av Israel sier mer om kritikerne enn om Israel.
Selvsagt skal Israel være forpliktet på de konvensjoner som gjelder i krig, med mindre disse konvensjonene er innført med en skjult agenda for å begrense Israels rett til selvforsvar mot angrep på sivilbefolkningen. De samme regler må gjelde for andre land som for Israel.
Slik er ikke situasjonen i dag. Gjentatte ganger de siste årene er lovene for krigføring blitt strammet inn som en særskilt reaksjon mot Israel. Det ble ingen reaksjoner etter at vestlige land brukte klasevåpen (f. eks. Kosovo, 1999; Irak, 2003; Afghanistan) og hvitt fosfor (Irak, 2003), men etter at Israel brukte det i 2006 og 2009.
Se også på hvordan Nobelprisvinner Barack Obama kriger i Afghanistan og Pakistan. I løpet av sine åtte første måneder i Det hvite hus, godkjente Obama flere drap på terrorledere med ubemannede fly enn det George W. Bush gjorde i sine tre siste presidentår til sammen. Torbjørn Jagland, leder for Nobelkomiteen, har tidligere fordømt Israel for målrettede drap av terrorledere fra luften. For USA gjelder tydeligvis en annen standard.
Dersom Mæland tror Israels krigføring er så mye verre enn krigføringen til andre vestlige demokratier i tilsvarende situasjoner, så er det han som lever i en «villfarelse».
