I fjor deltok et arabisk medlem av Knesset i Gaza-flottiljen om bord på Mavi Marmara, hvor noen angrep de israelske soldatene som bordet skipet med jernstenger og andre våpen slik at de ble nødt til å skyte. Hun er fremdeles medlem av Knesset, men har fått litt begrensninger i noen av de privilegiene et Knesset-medlem har. Hun har uttrykt støtte til det iranske atomprogrammet fordi «Israel trenger å være redd».
Vår kildeartikkel, en lederartikkel på jpost.com (Jerusalem Post) 7. mai 2011, sier at mange av de arabiske medlemmene av Knesset (fra flere partier), i stadig større grad uttrykker og viser sin forakt for Israel. Og dette blir mer og mer populært i den arabiske befolkningen, og fører til at flere stemmer på dem.
Denne holdningen er farlig både for staten Israel og for den arabiske minoriteten.
Før og nå
For å finne ut noe om hva slags folk disse anti-israelske Knesset-medlemmene er, bør man sammenligne hva de sa før opptøyene (som noen kaller «revolusjonen») startet i en rekke arabiske land på den ene sida og hva de sier i dag.
I april 2010 reiste en delegasjon av arabiske medlemmer av Knesset ti Libya (selv om det er ulovlig for israelere å reise til fiendeland). Diktatoren i Libya, Gaddafi, var vert. De roste sin vert i høye toner. Ahmed Tibi (som i sin tid var nær rådgiver for Arafat) kalte Gaddafi «presidenten over alle presidenter og kongen over alle arabiske konger».
Lignende ros kom de med til Mubarak også.
Og hva sier de nå? Tibi sa at «det er morsomt å være i Egypt etter revolusjonen. Taleb a-Sanaa sa at man kan merke at Egypt nå nyter godt av ubegrenset frihet. Selv arbeiderne arbeider raskere nå. Under Mubarak var de svakere. Plutselig har de mer flittige, til og med i å feie gater. Folk er optimistiske. Alle ansiktene er lykkelige.»
Muhammad Barakei sa at den egyptiske revolusjonen er uten sidestykke i moderne historie. Å spasere på Tahrir-plassen, hvor alt begynte, er som å være på toppen av verden.
