Tirsdag 18. oktober ble kampen kronet med seier. Gilad kom inn i Israel via Egypt, og ble ønsket velkommen av statsministeren, forsvarsministeren og forsvarssjefen. Siden kom Gilad hjem til familien og til landsbyen deres i Galilea. For fem og et halvt år siden, tok de avskjed med en tenåringsgutt, en vernepliktig soldat som skulle forsvare Israel mot grensen til Gaza-stripen. Nå fikk de en 25 år gammel sønn og mann tilbake. Gleden må ha vært ubeskrivelig.
De fleste israelerne deler Shalit-familiens glede. De har selv vært vernepliktige soldater, menn i tre år og kvinner i to år. Jevnlig må de gjøre repetisjonstjeneste for å sikre Israels grenser. Alle forstår derfor de klare signal fangeutvekslingen sender internt i det israelske samfunnet: Hvert eneste individ er høyt verdsatt, og de israelske forsvarsstyrkene vil gjøre alt som er mulig for å få sine soldater trygt hjem.
Samtidig sitter mange igjen med en bitter smak. I bytte mot Shalit har Israel løslatt flere hundre av sine verste fiender gjennom historien, menn og kvinner som med vitende og vilje har drept sivile, kvinner og barn. Til sammen skal de løslatte palestinerne ha medvirket til drap på nærmere 600 israelere. 477 palestinere ble løslatt i første omgang, 550 fanger vil bli satt fri i neste omgang.
Mange terrorofre og deres pårørende reagerer sterkt på løslatelsene. Å se mennene som drepte deres kjære bli hyllet som helter når de vender tilbake til Gaza og Vestbredden, oppleves veldig sårt. Samtidig er det også noen blant disse som klarer å dele Shalit-familiens glede.
Løslatelsen av militante palestinere er også en sikkerhetsrisiko for framtiden. Antallet løslatte terrorister er marginalt i forhold til antallet menn som Hamas, Islamsk Jihad og andre terrorgrupper allerede har i våpen. Slik sett er det nok riktig at de israelske forsvarsstyrkene kan hanskes med den økte terrortrusselen, slik sikkerhetssjefene har argumentert.
Mer alvorlig er signalet utvekslingen sender til Israels fiender. Ron Ben-Yishai, som er militærkorrespondent og analytiker for storavisen Yedioth Aharonoth, nøler ikke med å kalle fangeutvekslingen en kapitulasjon. Det var en kapitulasjon til utpressing fra en radikal islamistisk terrororganisasjon, som avslørte staten Israels svake punkt, og stod fast på sine krav helt til de fikk nesten alt de krevde, skriver Ben-Yishai. Israels fiender har notert seg at kidnappinger lønner seg.
Israels fiender har også fått en kraftig oppmuntring, og de løslatte fangene fortsetter å oppmuntre dem. Nyhetsbyrået Reuters har rapportert hva den palestinske kvinnen Wafa al-Biss fortalte skolebarn på Gaza-stripen etter at hun ble løslatt.
– Jeg håper dere vil gå den samme vei som oss, og, om Allah vil, at vi ser noen av dere som martyrer, sa al-Biss.
– Vi vil gi vår sjel og blod for Palestina, ropte barna tilbake, mens de viftet med palestinske flagg. I 2005 ble al-Biss stanset på vei inn i Israel med ti kilogram eksplosiver på kroppen. Hennes plan var å bli selvmordsbomber.
– Dessverre virket ikke utløserknappen, sier hun til Reuters. Det er flere hundre fanger som deler hennes verdensbilde som nå har sluppet fri – til Vestbredden og Gaza-stripen, eller blitt deportert til Tyrkia, Qatar, Syria og Egypt.
Av og til kan man tolerere kapitulasjon, argumenterer Ben-Yishai, med mindre det skaper en situasjon som ikke kan reverseres. Så lenge det ikke setter det israelske folks fysiske eksistens i fare, og sikrer oss styrke før neste omgang med vold, er det stor sjanse for at Israel kan seire i neste runde. Derfor var Shalit-utvekslingen en tolererbar kapitulasjon, konkluderer Ben-Yishai.
