David Weinberg er direktør for publikumskontakt ved Begin-Sadat Center for Strategic Studies. I sin faste kommentarspalte for Israels største avis Israel Hayom og Israels største engelsk-språklige avis Jerusalem Post plasserer han seg normalt på moderat høyreside i israelsk politikk. I juni 2013 holdt Weinberg foredrag på MIFFs Israel-konferanse.
Ingen snarvei
I en artikkel skrevet kort tid etter det israelske Knesset-valget i mars, kommer Weinberg med flere forslag til hvilke veivalg Benjamin Netanyahus nye regjering bør ta i forholdet til palestinerne.
Utgangspunktet for nye veivalg, er at det ikke finnes noen snarvei til en løsning med to stater for to folk.
«Netanyahu, som de fleste israelere, ville foretrukket en tostatsløsning for å få avklarte grenser, stabilitet og livskvalitet for israelere og palestinere. Men, de fleste israelerne tror ikke at et realistisk kompromiss med palestinerne er innen rekkevidde på grunn av historien til palestinske ledere. De har konsekvent avvist velvillige og omfattende israelske fredstilbud. To tredeler av israelerne ser ikke lenger på Mahmoud Abbas som en fredspartner, ifølge meningsmålinger,» skriver Weinberg.
Han påpeker at en israelsk tilbaketrekning på Vestbredden nå sannsynligvis ville skape et nytt «Hamastan» i området, eller enda verre – et IS-lignende regime. Veldig få israelere tror at en israelsk tilbaketrekning ville skape stabilitet og fred slik situasjonen er nå. Weinberg tror ikke en palestinsk stat ville bli etablert i løpet av de to neste år selv om Isaac Herzog hadde blitt statsminister etter valget.
Alternative løsninger
Selv om palestinske lederes avvisning av Israel er hovedhinderet for et løsning med to stater for to folk, er det Israel som blir presset av det internasjonale samfunnet. Derfor, mener Weinberg, bør den nye Netanyahu-regjeringen gi noen nye og klare signaler.
Her følger Weinbergs anbefalinger:
Regionale løsninger: Regjeringen bør arbeide med alternativer til en tostatsløsning, som for eksempel en palestinsk-jordansk føderasjon, delt suverenitet med Israel på Vestbredden, landbytte som involverer Egypt og Jordan eller en kombinasjon av disse tre tilnærmingene. Arabiske stater må være villig til å ta ansvar for å løse konflikten og vurdere regionale løsninger.
Gradvis prosess: Veikartet for fred under Bush-administrasjonen pekte ut en trinnvis utvikling. Israel bør insistere på en forsiktig, gradvis tilnærming.
Startpunkt for forhandlinger: Forhandlingene må ikke begynne fra en 67 år gammel våpenhvilelinje som ble tvunget på Israel ved arabisk aggresjon, heller ikke fra «punktet der siste runde av forhandlinger stanset», eller fra «sikkerhetsgjerdet» som ble tvunget på Israel av palestinsk terror. Forhandlingene må heller ikke begynne der de er blitt forhåndsbestemt av det internasjonale samfunnet. Israels startpunkt for forhandlingene bør være at hundre prosent av Vestbredden tilhører Israel av historisk rett, og at denne retten er styrket av politisk erfaring, lovlig tilstedeværelse og sikkerhetshensy. Bare da kan Israel håpe på fornuftige kompromisser.
Endelig avtale: Israel bør som utgangspunkt for forhandlinger kreve et palestinsk brev som erklærer at palestinske myndigheter anser som hensikten med forhandlingene å avslutte alle krav fra partene, og at enhver avtale vil inneholde en «slutt på konflikten»-erklæring. Netanyahu bør understreke dette poenget: Bare et krystallklart budskap fra palestinerne om at konflikten er permanent og helt over vil gjøre det verdt for Israel å avgi landområder.
Gaza: Israel må kreve at en avtale med palestinske selvstyremyndigheter også skal gjelde for Gaza. Det betyr at Hamas må bli forbigått eller forplikte seg på avtalen. Israel bør ikke gi fødselshjelp til to eller flere palestinske stater.
Sikkerhet: På grunn av den islamske vinteren i Midtøsten må Israel fullt ut og på ubestemt tid beholde kontrollen over de ytre grensene for Israel og de palestinske områdene. Dette inkluderer Jordan-dalen.
Vold: En forverring av sikkerhetssituasjonen på Vestbredden som blir tillatt eller støttet av Mahmoud Abbas vil bli møtt med en knusende israelsk militær respons. Dette vil, blant annet, ødelegge de fine infrastrukturprosjektene og myndighetsinstitusjoner som de siste årene er bygd av PA med vestlig bistand. Hamas må også vite at Israel igjen planlegger å ødelegge, uten nåde, deres pågående våpenopprustning og underjordiske tunneler.
Diplomatisk våpenhvile: Israel bør ikke forhandle eller gi innrømmelser til PA så lenge PA fører diplomatisk krig mot Israel ved Den internasjonale krigsforbryterdomstolen eller FN-institusjoner. PA må erklære full våpenhvile på dette området før det kan være snakk om noen nye fredsforhandlinger.
Tempelplassen: Palestinerne må være villig til å dele denne plassen som er mest hellig for det jødiske folk. Som en forhåndsbetingelse for forhandlinger, må Israel kreve at jødisk bønn kan avvikles på et sted på den store Tempelplassen. Det kan skje enten gjennom en fordeling av tid (som ved Patriarkenes grav i Hebron) eller ved å bygge en liten synagoge i utkanten av plassen. Jødisk bønn på Tempelplassen er en grunnleggende menneskerett og en nasjonal og religiøs rett, og synagogen må ikke overskygge de to store, dominerende muslimske strukturene på Tempelplassen [Al-Aqsa moskéen og Klippedomen]. Dette vil være en måte palestinerne kan demonstrere en ørliten anerkjennelse av det jødiske folkets eldgamle bånd til dette hellige stedet og til det hellige landet.
– Netanyahu kan bruke sin overbevisende seier i Knesset-valget 17. mars til å endre rammene for hvordan og om hva Israel er klar til å forhandle med palestinerne, avslutter Weinberg.
