Etter den største mengden rakettangrep noen gang mot sør-Israel – verre enn under de største kamphandlingene i Gaza-krigen i 2014 – bestemte Israels mest høyreorienterte sikkerhetskabinett noensinne å inngå nok en våpenhvile med Hamas, skriver Amos Harel i en analyse i Ha’aretz.
«Dette skjer til tross for retorikken vi har hørt etter at nok en runde med angrep startet søndag kveld. Avgjørelsen skjer til tross for press fra offentligheten og økende kritikk i media av regjeringens besluttsomhet overfor Hamas. Det kan føre til politisk skade. Likevel, det ser ut til at statsminister Benjamin Netanyahu er fast bestemt. Helt i tråd med sine uttalelser til journalister i Paris tidligere denne uken, Netanyahu ser ut til å foretrekker ro fremfor krig i Gaza og han er forberedt til å ta en stor risiko for å oppnå det», skriver journalisten i den venstreorienterte avisen.
Beslutningen skapte stor debatt innad i regjeringens sikkerhetskabinett. Både forsvarsminister Avigdor Lieberman og utdanningsminister Naftali Bennett var uenige med Netanyahu. Avgjørelsen endte med at Lieberman trakk seg som forsvarsminister og at landet står overfor en mulig regjeringskrise. På den andre siden blir Netanyahu støttet av lederne av alle de israelske sikkerhetstjenestene, som mener det ikke er nok grunner til å gå til krig i Gaza nå, selv etter de heftige rakettangrepene de siste dagene.
«Netanyahu har vært klar i sin tankegang: Han frykter en bakkeoperasjon på Gaza vil bli en tabbe og koste en høy pris, og at ingen vil ta kontroll over Gazastripen selv om Israel skulle klare å fjerne Hamas. Det finnes nok andre grunner også. Statsministeren ser ut til å tro at han kan fortsette å forbedre forholdet til Gulf-statene etter hans offentlige besøkt til Oman, og at han kan bruke disse båndene til å kanalisere penger til Gazastripen for å forbedre de infrastrukturelle problemene der.»
Amos peker også på at Iran truer i Syria og Libanon, noe Netanyahu mener krever oppmerksomhet og ressurser. Ved å involvere seg i en større militær operasjon på Gazastripen kan det gjøre Israel mer sårbar i nord.
For Netanyahu, den lengstsittende statsministeren i Israels historie, utgjør denne strategien en betydelig risiko. Forsøkene på å få til en langsiktig avtale med Hamas har strandet en rekke ganger tidligere. Det kan også gi Hamas-lederne et inntrykk av at de gradvis kan øke sine militære angrep mot Israel uten å betale en særlig høy pris for dem.
«Men sikkerhetskabinettets avgjørelse har bragt ro igjen til områdene langs Gaza-grensen, i alle fall fram til neste utbrudd», skriver Harel og fortsetter:
«Tallene fra de siste angrepene er rett og slett vanvittige: Over 450 raketter og granater ble skutt fra Gazastripen. De fleste ble siktet mot bebyggelsen langs Gaza-grensen, men noen ble også skutt mot byene i sør-Israel. Det var også et forsøk fra Hamas og palestinske organisasjoner på å utfordre det israelske rakettforsvaret. Iron Dome-batteriene stanset mange av rakettene som var på vei mot befolkede områder. Men en rakett som traff en eldre bygning uten bomberom førte til alvorlige skader. En person omkom og to ble alvorlig skadet.»
Ha’aretz-journalisten peker også på at en israelsk buss eksploderte etter å ha blitt skutt av en anti-stridsvognrakett fra Gazastripen. Hamas la senere ut en video for å skryte av angrepet. Alt dette skjedde etter at en undercover-operasjon på Gazastripen gikk galt. En høytstående israelsk soldat og sju Hamas-soldater, en av dem høytstående, ble drept i en skuddveksling.
«Hamas sin beslutning om å reagere kraftig kan ha vært påvirket av Netanyahus gjentatte uttalelser om at han ikke er interessert i en opptrapping av konflikten. Hamas-lederne har tidligere blitt overrasket over det begrensede israelske svaret på andre rakettangrep mot Israel i år. Det har ført til at palestinerne blir stadig modigere», skriver han og fortsetter:
«Selv om Israel ønsker en langvarig våpenhvile, som absolutt er bedre enn en krig, så er det mulig at det i ettertid kan være nødvendig å revurdere beslutningen om å fortsette i et slikt hastverk. Slik det ser ut for øyeblikket, signaliserer Hamas at det er de som har de beste kortene på hånden, og at de israelske mottrekkene enda ikke har minnet dem på det aktuelle gapet i militær kapasitet mellom de to sidene. Det er et problematisk utgangspunkt for å nå en langvarig våpenhvile», skriver Harel til slutt i analysen sin.
