Fra slutten av 1800-tallet til opprettelsen av staten Israel i 1948 vokste den arabiske befolkningen i Palestina med en fart kun slått av den i Egypt. Hvordan var forholdene i
Palestina i denne perioden? Hva var årsakene til den hurtige veksten?
I 1882 var den arabiske befolkningen i Palestina knapt 260.000 mennesker. Omtrent 30 år senere, i 1914, var antallet fordoblet, og i 1920 hadde det nådd 600 000. I løpet av mandatperioden vokste befolkningstallet enda mer dramatisk, og nådde 840 000 i 1931. På det tidspunktet utgjorde den arabiske befolkningen 81 prosent av landets innbyggere.
Tilnærmelsesvis 75.000 Palestina-arabere var kristne. For dem var forholdene rimelig gode. De var tett bosatt i byområder, lese- og skriveferdigheter var forholdsvis utbredt blant dem, og de var i stor grad ansatt i de midtre og nedre sjikt i mandatadministrasjonen.
Usle kår for arabere
Forholdene for de muslimske palestina-araberne var derimot langt dårligere. Drøyt 70 prosent av dem levde av jorden hvor de dyrket korn, grønnsaker, oliven og tobakk. En folketelling i 1922 avslørte at en tredel av de arabiske jordbrukerne var fellahin (omtrent det samme som leilendinger). De færreste hadde et jordstykke som var større enn 100 mål og de måtte betale jordeierne en rente på mellom 33 og 50 prosent av avlingene. Sammen med familiene på fem eller flere barn bodde de i små hjem bestående av jordblokker, de hadde praktisk talt ingen sanitære muligheter, og var kronisk plaget av amøbedysenteri og bilharziose.
Til tross for de kummerlige forholdene de muslimske palestina-araberne levde under, kom de langt bedre ut enn muslimske arabere ellers i Midtøsten. Befolkningsveksten blant palestina-araberne var også den høyeste i den arabiske verden, nest etter Egypt. Mellom årene 1922 og 1946 var befolkningsveksten på 118 prosent, med andre ord en årlig vekst på omtrent fem prosent.
Men dette var riktignok ikke en helt naturlig vekst. I løpet av de 24 årene mellom 1922 og 1946 kom tilnærmelsesvis 100.000 arabere til landet fra tilgrensende landområder. Tilstrømningen skyldtes delvis den velordnede ledelsen som var opprettet av britene, men enda mer de økonomiske mulighetene som ble skapt av jødisk bosetting i landet.
Jødene skapte nye jobber
Fremveksten av Yishuven (betegnelse for jødene i mandatområdet Palestina før 1948) gagnet arabisk liv gjennom at jødene betalte mye skatt til mandatadministrasjonen, og dermed skaffet penger også til den arabiske sektoren. Direkte bidrog fremveksten av Yishuven til at nye markeder for arabiske produkter ble åpnet og til nye jobbmuligheter for arabisk arbeidskraft. For eksempel skyldtes 25 prosent av økningen i arabisk sysselsetning i industrien den store jødiske innvandringen.
Påfallende var det at arabisk forflytning innenfor Palestina hovedsakelig var til områder med jødisk bebyggelse. På 1930-tallet vokste eksempelvis den arabiske befolkningen i Haifa 87 prosent, 61 prosent i Jaffa og 37 prosent i Jerusalem. En lignende vekst fant sted i arabiske byer nær jødiske jordbrukslandsbyer.
Araberne var nok heller ikke uvitende om fordelene som kom med den jødiske bosettingen i landet. Ganske visst ville de arabiske fellahin på egen hånd kanskje ikke blitt så intenst anti-sionistiske. 1920- og 1930-årene tillot rett og slett ikke et tolerant og vennlig fellesskap, særlig på grunn av britenes vrange holdning.
Fritt gjengitt etter boken «A history of Israel: from the rise of Zionism to our time» (second edition, revised and updated) av Howard M. Sachar. Boken er på 1153 sider, og har fått anerkjennende omtale i The New York Times, The Times, Commentary, Foreign Affairs, History Book Club News, Washington Post og American Historical Review.
Bakgrunnsinformasjon om forfatteren på engelsk
Born in St. Louis, Missouri, and reared in Champaign, Illinois, Howard Morley Sachar received his undergraduate education at Swarthmore and took his graduate degrees at Harvard. He has taught extensively in the field of modern European history, and lived in the Middle East for six years, two of them on fellowship, the rest as founder-director of Brandeis University’s Hiatt Institute in Jerusalem. Dr. Sachar has contributed to many scholarly journals and is the author of thirteen other books: […] He is also the editor of the thirty-nine-volume The Rise of Israel: A Documentary History. Based in Washington D.C., where he serves as Charles E. Smith Professor of History at George Washington University, Dr. Sachar is a consultant and lecturer on Middle Eastern affairs for numerous governmental bodies, and lectures widely at universities throughout the United States and abroad. He and his family live in Kensington, Maryland.