Første gang i moderne tid at kjemiske våpen ble brukt i krigføring i utstrakt grad var under første verdenskrig. Det er ikke uten grunn at krigen også omtales som «skyttergravskrigen». I lang tid kjempet nasjoner mot hverandre i en stillingskrig på slagmarken. Når vinden gikk i riktig retning mot fienden, ble flere ganger kjemisk gass sluppet ut. Snudde vinden plutselig, hadde en ikke oppnådd annet enn å ta livet av sine egne. Verdens første kjemiske krig ble naturlig nok også den første krigen med vidstrakt bruk av gassmasker.
Totalt døde så mange som 37 millioner mennesker som følge av krigen mellom 1914 og 1918. Fire prosent av dem var soldater som ble gasset ihjel, eller som døde av skadene den påførte dem. Men den psykiske effekten var den verste.
Konsensus om bedringer
På grunn av de grusomhetene som verden så i Europa under denne krigen, ble Geneve-protokollen vedtatt i 1925. Nå var det ikke lenger tillatt å bruke gift, gass eller bakterier i krigføringen. Mange anser denne avtalen som en del av krigens folkerett i dag. Verden var enige: Å drepe mennesker ved kjemiske midler er for fælt – selv for krig.
I 1972 kom en ny avtale på plass, kalt ikke-spredningsavtalen for biologiske våpen, som siden har blitt revidert sju ganger. Ifølge avtalen får ingen nasjoner som har ratifisert avtalen bruke bakterier eller gift som våpen. Den ble fulgt opp av ikke-spredningsavtalen for kjemiske våpen fra 1993, som trådte i kraft i 1997. Syria er blant de sju nasjonene som aldri har undertegnet denne.
Under andre verdenskrig ble kjemiske våpen kun unntaksvis tatt i bruk av Japan i Kina. Siden har også bruken vært svært begrenset, med enorme internasjonale reaksjoner hver gang. På 1980-tallet gasset Saddam Hussein sine egne i Irak. Israel fryktet også at Hussein ville ramme dem med kjemiske våpen, da flere av hans Scud-raketter rammet Israel under Gulf-krigen. Syrias president Bashar Assads far, Hafez, tok også i bruk kjemiske våpen i borgerkrigen som raste under hans regime. Egypt brukte gass under krigen i Jemen i 1960.
Hvorfor en «rød linje»?
USA har en rekke ganger lovet at «den røde linjen» i den syriske borgerkrigen, er bruk av kjemiske våpen. Inntil det, ville de ikke blande seg inn. Over 100.000 mennesker er drept i krigen med konvensjonelle våpen, men verden har ikke gjort stort annet enn å krangle om hva de skal gjøre. Washington har hatt andre muligheter til å gripe inn allerede, hvor bevisene for bruk av kjemiske våpen ikke har vært like gode som tilfellet i sist uke. Men denne gangen føler amerikanerne at de ikke har noe valg. De må handle.
Hovedårsaken er faren for presedens. De som opplevde første verdenskrig fra slagmarkene har fortalt hvor hjerteskjærende kjemisk krigføring er. De som siden har blitt offer for det samme, kan fortelle like gripende eksempler på krigshistoriske nullpunkt. Så konsekvensene av at innholdet i ikke-spredningsavtalene blir lagt til side, selv av landene som ikke har undertegnet dem, er alt for alvorlige.
Brytes tradisjonen verdens nasjoner har for å ikke bruke de kjemiske arsenalene mange av dem faktisk har, i vår tett befolkede verden, blir den straks et mer utrygt sted.
