Dr. Yechiel Shabiy er foreleser på Bar Ilan-universitetet i Ramat Gan, Israel og forsker ved BESA-senteret. Hans spesialkompetanse er den arabisk-israelske konflikten, islamistbevegelser, og nasjonal-religiøs radikalisering blant israelske arabere.
Søndag 23. februar 2020 publiserte BESA-senteret på sin nettside en artikkel med tittel «The History of the Land is Jewish, not Palestinian» skrevet av Shabiy. Der svarer han på påstanden fremsatt av representanter for de israelske araberne om at de er de opprinnelige eierne av landet, mens de jødiske innbyggerne i Israel (og dermed selve staten), representerer «invaderende kolonister» som ikke har noen rettigheter til landet.
Ifølge denne fremstillingen, som har til hensikt å undergrave den sionistiske fortellingen om det jødiske folkets rett til retur til sitt historiske hjemland, er araberne ofre for europeisk imperialisme og kolonisering, og som har gjort dem til en frarøvet og undertrykket minoritet i sitt egen land.
Shabiy mener disse påstandene er fullstendig å snu om på den historiske sannhet.
Han viser til USAs utenriksminister Mike Pompeos erklæring [i november 2019] om at den amerikanske administrasjonen heretter vil anse de israelske bosetningene på Vestbredden for å være i samsvar med internasjonal lov [slik Israel lenge har insistert.]
Shabiy mener også at Trumps fredsplan, som er basert på dette prinsippet, er en unik mulighet for Israel til å korrigere det uriktige inntrykket [om at bosetningene er ulovlige] ved å annektere alle israelske lokalsamfunn på Vestbredden.
Fra arabernes ståsted er sionismen et grovt avvik fra jødedommen. De mener jødene ikke er et folk, men bare et religiøst samfunn uten nasjonale rettigheter eller ambisjoner, og slettes ikke med rett til en egen stat i selv den minste del av det islamsk-arabisk-palestinske området.
– Denne fremstillingen er ikke bare grunnløs, men fullstendig omvendt av historiske fakta, skriver Shabiy.
Det var arabiske/muslimske inntrengere som kom til landet som en del av en økende imperialistisk hærstyrke i tiåret etter profeten Muhammeds død, og la grunnlaget for koloniseringen i en lang rekke muslimske imperier.
– I alle årene etterpå omtalte innbyggerne – de som ikke var jøder eller kristne – seg selv for «muslimer». De var ikke «arabere,» og slett ikke «palestinere». Det var først etter første verdenskrig at ideen om arabisk nasjonalisme fikk vind i seilene med hjelp fra britisk imperialisme, skriver Shabiy.
Han nevner noen vanlige etternavn blant palestinere som han sier avslører arabernes kolonialistiske forhistorie: Hijazi, fra Hijaz på den arabiske halvøy; Bosnika, fra Bosnia; Turk, fra Tyrkia, Halabi, fra Syria; Hindi, fra India; Yemeni, fra Yemen; Mararwa/Masri, fra Egypt, og Mughrabi, fra Maghreb.
I motsetning til palestinernes historiefortelling vitner utallige stedsnavn i Israel om den jødiske tilstedeværelsen gjennom tusener av år, poengterer Shabiy. Som eksempel nevner han elven Narbeta i den nordlige delen av Samaria. [Samaria er den nordlige halvdelen av området som i dag kalles Vestbredden].
Narbeta er den arameiske navnet på Arubot, den bibelske byen der en av kong Salomons 12 guvernører bodde, og der mange tusen jøder ble slaktet av romerne i løpet av det første store jødiske opprøret (fra år 66 til 73) mot romersk styre.
Den jødiske befolkningen i området gjorde stadig opprør mot det romersk-bysantiske styret. Som følge av den første jødisk-romerske krigen minket den jødiske befolkningen dramatisk, men det var Bar Kochba-opprøret fra år 132 til 135, og de påfølgende religiøse- og økonomiske romerske dekretene, som utraderte den jødiske befolkningen, særlig i Judea [sør på Vestbredden].
Romerne påla jøder som hadde eiendom eller var bønder, å betale svært mye i skatt. Mange av dem som fikk problem forsøkte å unnslippe ved å flytte, ofte til Syria.
Shabiy nevner også at vise menn som var bekymret for at landet Israel ville miste sitt jødiske preg og sin jødiske demografi, gav lovnader til jøder om et godt liv i den neste verden dersom de ble boende i landet. Bare det å spasere åtte fot i landet kunne være nok. Dette førte til at jødisk bosetting blomstret, særlig i Galilea, Samaria og i åsene sør for Hebron.
Et titalls samfunn ble etablert, som for eksempel Tiberias, Baram, Gush Halav, Yota, Eshtemoa, Halhoul. Kfar Kanna, Arraba og Sakhni.
Jødenes liv ble forverret da de kristne overtok etter det romerske imperiet. Mange jøder og ikke-jøder konverterte til kristendommen, og den jødiske tilstedeværelsen minket betraktelig. Det var gode grunner for at jødene spilte en stor rolle i å hjelpe de persiske erobrerne som kom til landet i år 614.
I år 628 seiret den bysantiske keiser Herakleios over perserne. Til tross for at han hadde lovet å spare jødene dersom de la ned våpnene, brøt han løftet og drepte flere tusen jøder.
Mindre enn et tiår senere ble landet erobret av muslimene. Det skjedde med hjelp fra de jødiske innbyggerne. Jødiske bønder og den jødiske befolkningen i byene levde rimelig bra under muslimsk styre. Men det ble de ikke da korsfarerne kom, og heller ikke da mamelukkene erobret landet.
Skriftlige beskrivelser fra jødiske og kristne pilegrimer beviser at det bodde jøder i jødiske landsbyer i Galilea, som Kfar Hanania, Parod, Baram, Alma, Ein Zeitim, Kfa Kanna og andre, inntil det attende og nittende århundret.
Det var de osmanske tyrkerne som tvang de jødiske landsbyboerne til å forlate hjemmene sine, enten ved å utvise, diskriminere og forfølge dem, eller ved å øke skattene.
Det bodde jøder også i Samaria. Ruiner etter vinpresser og terrasser som ble brukt av jødiske og samaritanske innbyggere for å dyrke vin ligger strødd rundt omkring i fjellene i Samaria. Produksjonen av vin ble avsluttet da den muslimske befolkningen tok over. De erstattet vindrueplantene med oliven- og johannesbrødtrær.
Også landet snakker hebraisk, skriver Shabiy. Mange byer og landsbyer har navn med språklig betydning på hebraisk. Eksempelvis er Jaffa lik yafeh, som betyr «vakker,» mens Haifa er lik hofa shel ihr, som betyr «kysten av byen.»
Mot slutten av artikkelen skriver Shabiy at den tidligere militære og politiske lederen Yigal Allon skal ha sagt at et folk som ikke kjenner fortiden har en mager nåtid og en ukjent fremtid. Og da det arabiske Knesset-medlemmet Ahmed Tibi klagde til president Reuven Rivlin om at araberne i Israel er landets urbefolkning, og dermed dets hersker, skulle presidenten ha gitt ham et passende svar. Ifølge Shabiy ville jødiske vismenn gitt følgende råd; Bli kjent med hvordan man svarer en ignorant.
