Ingenting å tro på
Salah Tamari, tidligere palestinsk terrorist, fortalte den israelske journalisten Aharon Barnea om den forvandlingen han gjennomgikk i israelsk fangenskap:
I fengslet var han fortvilt og beredt til å oppgi alle håp om at palestinerne noen gang ville realisere noen av sine territoriale drømmer, og var rede til å oppgi kampen. Men en påske så han at hans jødiske vakt spiste et pitabrød. Tamari var sjokkert. Han spurte sin vokter hvordan han uten å skamme seg kunne spise brød i påsken. Jøden svarte: «Jeg føler ingen forpliktelse i forhold til hendinger som fant sted for mer enn 2000 år siden. Jeg har ingen forbindelse med det.»
Den natten kunne Tamari ikke sove. Han tenkte: «En nasjon med medlemmer som ikke har noen tilknytning til sin fortid, og som åpent kan overtre sine viktigste lover, den nasjonen har skåret over alle sine røtter til landet.»
Hans konklusjon var at palestinerne virkelig kunne oppnå alle sine mål. Fra det øyeblikket bestemte han seg for å kjempe for alt: Ikke for «noen prosent, ikke for smulene israelerne vil gi oss, men for alt. For våre motstandere er et folk som ikke har noen forbindelse til sine røtter, de er ikke lenger av interesse for dem.» – Tamari delte sin innsikt med «titusener» av kolleger, og alle ble overbevist.
Branja
Å kutte av forbindelsen til røttene er nettopp et av hovedmålene til branja, den venstreorienterte «klikken» som dominerer Israels intellektuelle liv og som har innflytelse på alle felter: Utdanning, militæret, rettsvesenet. De betrakter jødedommen en fiende i seg selv. Og jødenes stat betraktes som et koloni-foretak, grunnlagt på foreldede begreper som nasjonal karakter og nasjonale oppgaver. Israel oppfattes som en militaristisk undertrykker av den innfødte befolkningen.
For branja er det å gi tilbake Judea og Samaria ikke noe smertefullt som kan være nødvendig for å søke å oppnå fred. Det er ønskelig uansett, for det vil bidra til å kutte båndene til en fjern stamme-fortid.
Shulamit Aloni, lederen for Meretz, var utdanningsminister. Hun var sterkt imot at israelske skoleungdommer skulle reise til Auschwitz, det kunne skape nasjonalfølelse.
Forberede på innrømmelser
For seks-syv år siden sa en av arkitektene bak Oslo-avtalen til den amerikanske senatoren Daniel Moynihan at israelerne ville måtte forberede sitt folk på smertefulle innrømmelser: Bosetninger må oppgis, en palestinsk stat må godtas og palestinerne må få kontroll over deler av Jerusalem. Men, sa israeleren, også palestinerne må forberede sitt folk på innrømmelser: Israel vil ikke anerkjenne at de arabiske flyktningene fra 1948 har rett til å vende tilbake, det blir ikke noen palestinsk suverenitet over Gamlebyen, og de må anerkjenne Israels rett til å eksistere.
Faren er, sa han, at bare den ene siden vil gjennomføre sine forpliktelser mens den andre siden vil fortsette å si til sine egne at de maksimale kravene er innen rekkevidde, og forberede dem for krig.
Og hvis det skjer, vil den siden som ikke forberedte sitt folk se på sin motstander som en som har kapitulert, og dermed bli oppmuntret til å tro på full seier.
Dette er akkurat hva som hendte. Barak dro til Camp David med kofferten full av innrømmelser. Arafat stod fast på sitt. Så kom amerikanernes «brobygging», som startet ut fra Baraks maksimale innrømmelser. Men Arafat stod fortsatt på sitt. Han har kommet til den samme konklusjonen som Tamari: Jødene holder på å kapitulere.
Tilføyelse
Foranstående er skrevet før palestinernes intifada startet. Det som er skjedd siden, kjenner vi til. Men det har hatt en virkning som palestinerne ikke ventet, og som gav seg utslag ved statsministervalget: En stor del av den jødiske befolkningen i Israel har endret holdning på mange felter. De har gjennomskuet branjaens fagre ord. Mange forlange endringer i skolebøker, i leksika osv. for å få fram igjen det stoffet som viser at jødenes stat har rett til å leve.
Flere artikler fra mars 2001:
Frigjøringshær for Jerusalem
SADDAM: Irak har startet oppbyggingen av en «Jerusalem-hær», som skal frigjøre byen fra israelsk styre.
– Vår tilnærming har slått feil
ITZIK: Under en samtale om de anstrengelsene regjeringen Barak gjorde for å oppnå en varig avtale med palestinerne, sa tidligere miljøminister Dalia Itzik rett ut: «Det er klart at vår tilnærmingsmåte har slått feil.»
Flere palestinere enn jøder
2050: Ifølge tall fra FN vil antallet palestinere som bor i området vest for Jordan-elven være større enn antallet jøder i år 2050. Befolkningen i Irak vil øke med 132 prosent i perioden.
Antisemittisme i Pakistan
«Nesten alt som skjer, som f. eks. at prisene stiger, kan føres tilbake til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Og de er det samme som USA. Og hvem kontrollerer USA? Det gjør jødene.»
Regjeringen Sharon
BAKGRUNN: Sharon fikk den forsvarsministeren han ønsket seg.
Rabbiner Michael Melchior er statssekretær i utenriksdepartementet.
En myte sprekker
EGYPT: President Mubarak har latt offentliggjøre et intervju med Sa’ad Eddin Shazli, som var øverstkommanderende for de egyptiske styrkene under Yom Kippur-krigen i 1973. Shazli innrømmer at 10 dager inne i krigen var hans styrker på flukt, selv om de hadde fordelen av overraskelse i starten. – Egypterne har trodd de vant krigen.
Å dolke folk i ryggen
Parti-kulturen i det israelske arbeiderpartiet har blitt forsuret av en «åtterbande» med personer som Yossi Beilin og Avraham Burg i spissen. Uten å ta hensyn til noe, har de kjempet seg frem til maktposisjoner i partiet. Rabin advarte mot dem, og nektet for eksempel i månedsvis å møte Avraham Burg.