Artikkelen ble sist oppdatert 27. september 2022.
Rosh Hashana – jødisk nyttår
Jødene regner sin dag fra solnedgang til solnedgang. De store høytidene på høsten begynte i år 2022 om kvelden mandag den 25. september. Da var det nyttår, Rosh Hashana, etter jødisk kalender. (Da startet året 5783 etter jødisk kalender, som går tilbake til verdens skapelse slik den kan dateres ut fra en tolkning av Bibelens slektsregistre.) Allerede lenge har troende jøder drevet et slags årsoppgjør i sitt liv, og rettet på det som er galt. På nyttårsdagen avgjør Gud, etter jødisk tro, hvordan det vi gå oss det neste året. Noen av oss blir oppskrevet i livets bok, de skal oppleve neste nyttår også. For andre skal livet være slutt i mellomtida. I nyttårsfeiringen inngår bukkehornet, som blåser sterke og inntrengende toner for å vekke menneskene til ettertanke og anger over syndene.
Med nyttåret starter 10 botsdager. Det som da står særlig i sentrum for jødene, er å få orden på forholdet til sine medmennesker. I løpet av de 10 dagene skal man rydde av veien alt uvennskap. For har jeg gjort urett mot noe menneske, må jeg først få tilgivelse hos dem før det nytter å be Gud om tilgivelse. Jesus gav uttrykk for en ekte jødisk tanke slik han er gjengitt i Matteus evangelium, kapittel 5, vers 23: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» Kloke ord. Vi gjør nok vel om også vi av og til legger fra oss det vi holder på med og tar oss tid til å snakke ut med våre medmennesker.
Jom Kippur
4. oktober markerer jødene årets helligste dag, Jom Kippur. Allerede før kl. 4 dagen før inntar jødene sitt siste måltid før helligdagen. Hele kvelden, og hele neste dag fram til kvelden, faster alle troende jøder. Først etter ca. 26 timers faste kan de igjen spise. Det er forresten også svært mange jøder som er lite aktive religiøst resten av året som deltar i fasten Jom Kippur. Et betydelig flertall av jødene i Israel faster Jom Kippur.
Radio og TV har pause på Jom Kippur, og nesten ingen biler kjører i jødiske strøk av landet. Det eneste som kan forstyrre høytiden, er krig eller alvorlige katastrofer.
Synagogene i Israel og resten av verden er helt fulle denne dagen. Man ber i synagogen hele dagen. På Jom Kippur avgjør Gud, etter jødisk tro, hva som skal skje det enkelte mennesket kommende år. Derfor gjelder det å være så from og gudfryktig som mulig, så den Allmektige kan behandle en så mildt og nådig som mulig.
Sukkot
Om kvelden 10. oktober begynner sukkot. I vår norske Bibel blir sukkot kalt for løvhyttefesten, fra gammelt av også løvsalenes høytid. Det en religiøs fest som jødene har feiret siden Moses levde, mens det var bronsealder i Norge.
Jødenes kalender er en kombinasjon av månekalender og solkalender. Derfor kommer jødenes fester på ulik tid hvert år etter vår kalender. Første og siste dag i løvhyttefesten er helligdager, og feires stort sett etter de samme regler som sabbaten, lørdagen.
Løvhyttefesten blir feiret til minne om at israelittene bodde i løvhytter under sin lange vandring fra Egypt til Israel. Bibelen sier at alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter denne uka. Overalt i Israel blir det bygd slike hytter. De blir satt opp på gårdsplasser, i parker og på verandaer. Det er stor konkurranse om å få den fineste løvhytta. Den blir pyntet med frukt og blomster. Folk synes det er deilig å sitte der de varme sensommerdagene i Israel. Mange spiser og sover hele uka i sin sukka, som det heter på jødenes språk hebraisk. Det er også mange familiesammenkomster, vennelag og nabofester. Taket på hytta skal være dekket av palmeblad. Det skal være så glissent at man skal kunne se stjernene mellom dem om natten, til minne om den klare stjernehimmelen jødene så under sin vandring i ørkenen for mer enn 3.000 år siden.
Løvhyttefesten er også et symbol på at livet her på jorden er midlertidig, slik løvhytta selv er det. Det er derfor også en tid på året hvor troende jøder gjør seg bevisst sitt håp om evig liv.
I Israel har det nå ikke falt noe regn siden april, men i løpet av få uker skal det normalt begynne å regne litt igjen. Løvhyttefesten, sukkot, er den tiden hvor Gud etter jødisk tro bestemmer hvor mye regn han vil sende i kommende sesong. Derfor ber jødene til Gud om regn under festen. Og nå er behovet for regn virkelig stort. Genesaretsjøen, Israels viktigste vannreservoar, har ikke hatt så lav vannstand i moderne tid.
Takkefest
En del av bakgrunnen for løvhyttefesten er at man skal takke Gud for årets avling.
I 3. Mosebok 23,40 står det om feiringen av løvhyttefesten: «Den første dagen skal dere ta frukter av edle trær, palmeblad, greiner av løvtrær og popler som vokser ved bekkene, og glede dere i sju dager for Herren deres Guds åsyn.»
Det er ikke uten videre klart hvilke arter det her dreier seg om. Religiøse jøder, som bruker mye tid på å tolke Bibelen, har arbeidd atskillig med dette. Det er ikke klart hvilket tre som er kalt det edle i Bibel-teksten. Men den vanlige tolkningen i jødisk tradisjon er at det er en sitron-art. Dette treet anses som edelt fordi frukten har en god aroma og fordi selve treet er pent å se på hele året. Dessuten har man fra gammelt av regnet at sitroner gjør både menn og kvinner mer fruktbare. Men opprinnelig må en annen frukt ha blitt brukt i denne forbindelsen, for sitrontreet har antakelig ikke vært i Israel lenger enn ca. 2.500 år, flere hundre år etter Moses. Da kom det trolig fra det nåværende Iran, med jøder som vendte tilbake fra fangenskap i Irak.
Palmetreet som var nevnt i Bibel-teksten, er daddelpalmen. Det regnes som sikkert at når Bibelen taler om honning, gjelder det ikke honning fra bier. Det dreier seg om en slags sirup som blir presset fra modne dadler. Denne drikken var meget ettertraktet i ei tid hvor sukker var ukjent. Daddel-palmen ble ellers brukt på mange vis: Daddel-frø er god mat for husdyr, greinene er fine til å lage hytter av, og fibrene fra stammen kan veves inn i tauer, korger og sandaler. Palmegreina var et symbol på seier.
Teksten sa at man skulle ta greiner av løvtrær. Men ifølge jødisk tradisjon er det ikke riktig å ta et hvilket som helst løvtre. Man er blitt stående ved at det riktige treet er myrten. Disse greiene tørker meget langsomt når de blir kuttet av, og er blitt symbolet på jødisk livsvilje under de vanskeligste forhold.
Det som vår oversettelse kaller «popler som vokser ved bekkene», skal være en slags pil. Den symboliserer at Israels folk kom fra ørkenen til et land med vann, selv om det er tørt i Israel etter vår norske målestokk. Denne arten var kjent for å kurere feber. Og faktisk har moderne vitenskap bekreftet at et av stoffene i bladene av dette treet reagerer med syrer i magen når de blir spist, og danner acetylsalisyl-syre. Den fins i mange tabletter mot feber og andre vanlige plager.
I tillegg til disse artene brukes noen til. Hvete og bygg symboliserer brødet, selve livet. Den gangen Mosebøkene ble til, var det riktignok noen mer primitive forløpere for dagens kornsorter. Vintreet, til druer og rosiner eller til vin, hører også med.
Fikener er lette å tørke og holder seg godt, og symboliserer et godt liv. Granateplene symboliserer fruktbarhet.
Oliventreet er en av de viktigste vekstene i Israel. Frukten er næringsrik, og israelerne spiser den som snacks – selv om nok mange norske synes at den smaker ganske vemmelig. Det er visstnok en vanesak. Men like viktig var oljen. Før fryseteknikken kom i bruk, ble olivenolje i stor grad brukt til å hermetisere andre matvarer. Også i Stavanger, som var verdens ledende by innenfor fiskehermetikk fram til 1960-åra, ble fisk ofte lagt ned i olivenolje. Ellers ble oljen brukt som medisin, matolje og i kosmetikk. Veden av oliventreet er hard og fin. Selve treet gir skygge og ly, og skuddene gir næring til dyr.
