– Det er viktig at Norge anerkjenner Palestina, sier Sondre Hansmark, leder i Unge Venstre, til avisen Vårt Land lørdag 29. desember.
Det er veldig viktig at Norge ikke anerkjenner en palestinsk stat før en fremforhandlet fredsavtale. Mer om hvorfor under.
Men Unge Venstre er også på viddene når det gjelder hvordan Norge anerkjenner andre land. Hvis de ikke får gjennomslag i regjeringsforhandlingene, vil de at Venstre skal «gå mot egen regjering og stemme for anerkjennelse i Stortinget».
Det er ikke nasjonalforsamlinger som anerkjenner andre stater. Det er regjeringer. Senest i 2015 falt et forslag fra SV om å anerkjenne Palestina i Stortinget. Forslaget fikk 5 stemmer for, 92 stemmer imot.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hvorfor Norge ikke bør gi ensidig anerkjennelse
Dersom anerkjennelse i seg selv skapte en stat, ville palestinerne hatt en stat for lenge siden. Ifølge palestinske myndigheter har 136 av 193 medlemsstater i FN gitt sin anerkjennelse av «staten Palestina». Anerkjennelse, selv om den kommer fra mange land, kan ikke skape en stat der det ikke eksisterer noen på bakken. Palestinske selvstyremyndigheter oppfyller ikke de fire kravene til en stat i Montevideo-konvensjonen.
«Inntil det blir enighet om en permanent avtale, vil den antatte Staten Palestina ikke ha noe landområde som den kan utøve effektiv suverenitet over, dets grenser vil være ubestemte eller omstridte, dets befolkning, virkelig og potensiell, være ubestemt, og mange av dem vil fortsette å leve under okkupasjon eller i stater hvor de har søkt tilflukt,» skrev jusprofessor i 2011. Han er en ekspert i folkerett og ikke i heiagjengen til Israel. Goodwin-Gill representerte palestinerne da Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden ble behandlet av Den internasjonale domstolen i Haag i 2004.
En ensidig anerkjennelse fra norsk side vil ikke endre på noe av dette. Å anerkjenne Palestina som stat vil være å anerkjenne en fantasistat, skrev MIFF i 2011. Det vil være i strid med de avgjørende punktene i vanlig folkerett.
Det finnes også andre krav til nye stater. I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.
Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.
Hva om Unge Venstre stiller de samme kravene til en palestinsk stat før anerkjennelse? Vil palestinerne oppgi alle framtidige territorielle krav mot Israel? Det har vist seg gang på gang at det vil de ikke. Nettsiden til palestinernes ambassade i Oslo viser at det vil de ikke. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.
I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400 meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene. Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt 70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».
Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte (den lovlige!) okkupasjonen, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.
Å anerkjenne palestinsk stat er imot tidligere inngåtte avtaler
I brevet fra PLO-leder Yasser Arafat til Israels statsminister Yitzhak Rabin 9. september 1993 lovte Arafat å bruke forhandlinger for å permanent løse alle konflikter og uenigheter. Når palestinerne nå forsøker å få Norge til ensidig å anerkjenne staten «Palestina» før en forhandlet løsning, er det et brudd på palestinernes forpliktelser ifølge Oslo-avtalene.
«Kongedømmet Norge» står, sammen med stormaktene, som vitne i Oslo II-avtalen som ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Avtalen gjør det klart at palestinerne ikke skal ha jurisdiksjon eller kontroll med eksterne grenser, luftrom, internasjonale relasjoner og israelere i bosetninger. At palestinske selvstyremyndigheter er avtalefestet til dette er i strid med deres påstand om at «Palestina» er en stat.
Dersom en norsk regjering skulle anerkjenne en palestinsk stat, vil det være å vise forakt mot Norges rolle som vitne til Oslo II-avtalen. Det vil også bety slutten for Norge som leder av giverlandsgruppen for palestinerne.
Senest 5. februar 2011 gjorde Midtøsten-kvartetten det klart at ensidige tiltak fra noen av partene ikke kan forutbestemme utfallet av forhandlinger og «vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet». En norsk ensidig anerkjennelse av Palestina, samme hvor mye norsk godhet og velvilje den hviler på, vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet.
Løser ikke noe
Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil ikke bidra til å løse noen av disse.
Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning. Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en eventuell palestinsk stat skal være.
For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten, skriver Peter Wertheim i artikkelen Recognizing a Palestinian State before a Peace Agreement with Israel Undermines the International Rule of Law publisert av Jerusalem Center for Public Affairs 7. august 2017.
Hva om palestinerne fikk sin egen stat på hele Vestbredden og Gaza-stripen i 2019? Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen. Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med en ensidig norsk anerkjennelse, snarere tvert imot.
– Palestinernes forsøk på å få regjeringen i Oslo til å anerkjenne en palestinsk stat, er et forsøk på å få en palestinsk stat uten å løse konflikten med Israel. En ensidig anerkjennelse vil bare styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre, blodsutgytelse, konkluderer Wertheim.
