28. april vedtok Mellomkirkelig råd (MKR) i Den norske kirke et oppdatert strategi- og posisjonsdokument for deres «engasjement for rettferdig fred i Palestina og Israel 2021–2023».
La oss begynne med det positive. MKR skriver at de vil «forstå og formidle ulike religiøse perspektiver og sette seg inn i situasjonen for både jøder, kristne og muslimer i Israel og Palestina». De vil også «revitalisere dialogen med Det Mosaiske Trossamfund og gjennomføre felles studiereise». MKR vil «bekjempe alle utslag av antisemittisme og hat mot jøder» og de skriver at kirken har «gjennom sin opprinnelse og historie en særskilt tilknytning til det jødiske folk. I dag må det innebære et oppgjør med kirkens egen antijødiske arv og en nyorientering som positivt ivaretar og utvikler denne tilknytningen.»
Til tross for alle fine ord, fortsetter resten av dokumentet å være sterkt anti-Israel. Den norske kirken skjerper sin fiendtlige front mot den jødiske staten, skrev MIFF om forrige strategidokument fra 2017. Nå blir det verre. Det topper seg i oppfordring til boikott av israelske bosetninger og gjengivelse av anklager, som MKR mener «mange roper et varsko om», at Israel «nå har mange fellestrekk med en apartheidstat». Senest i mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel «er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder». Det tok ikke lang tid før kirkens antijødiske arv viste seg fram på ny, og dette er på ingen måte noen invitt til å revitalisere dialog med norske jøder.
- Les MIFFs nye temaside: Hvorfor Israel IKKE er en apartheid-stat.
De politiske vurderingene til MKR er skrikende ensidige. Ordet okkupasjon er nevnt 24 ganger i dokumentet, Hamas og Fatah er nevnt kun 1 gang – da for å fortelle at de er splittet. MKR «anser at okkupasjonen er det største hinderet for fred». Kirkens utenrikspolitiske eksperter forteller ikke at Israel har avsluttet okkupasjonen av Gaza og at det førte til at området ble overtatt av en nazi-inspirert, islamistisk terrororganisasjon. Israel avsluttet langt på vei administrasjonen av palestinske byer på Vestbredden på 1990-tallet. De palestinske myndighetene som overtok kontrollen har foreløpig kvittert med en dødelige intifada som drepte over tusen israelere, et skolesystem som fremmer jihad og antisemittisme og et økonomisk belønningssystem for terrorister. Det største hinderet for fred forblir at de palestinske politiske bevegelsene ikke vil godta å være nabo til en jødisk stat. Derfor har de avvist tilbudet om en egen palestinsk stat ved siden av Israel gang på gang.
MKR mener løsningen på Israel-Palestina-konflikten «finnes gjennom politiske forhandlinger mellom partene, ut fra de spilleregler FN har gitt verdenssamfunnet». Det er uklart hvilke spilleregler FN har gitt eller kan gi. MKR har tydeligvis ikke tatt innover seg at de fleste FN-organer er kontrollert av stater som ikke er demokratiske og som automatisk kaster seg på fordømmelser av den jødiske staten, mens de lukker øynene for enorme menneskerettighetsbrudd i andre land. FN er et system der stemmer selges til høystbydende og statene søker sine egne interesser. Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap, skriver at det er «viktig å være uhyre kritisk til FN-initiativer». Her burde Den norske kirke gått foran med et godt eksempel, i stedet for å være FN-fundamentalister. MKRs ensidige demonisering av den jødiske staten er et av de beste bevis på at de er FNs trofaste disipler. Vi kommer neppe til å få se DNKs strategidokument for å stanse menneskerettighetsbrudd i Kina eller et 13 siders kirkelig dokument med støtte til stemmerettigheter for innbyggerne i Puerto Rico. Hva med kurderne som er under bombeangrep av Tyrkia? Hva med et kirkelig dokument som støtter alle de utsatte kristne gruppene i den arabiske verden?
«MKR betrakter både Israel og Palestina som sekulære statsdannelser, med samme krav til demokrati og ivaretakelse av internasjonal rett som andre stater.» MKR overser at palestinske selvstyremyndigheter har «prinsippene for islamsk sharia som en hovedkilde for lovgivningen» (PA Basic Law).
«MKR etterstreber at våre politiske synspunkter samsvarer med hvordan våre nærmeste partnere vurderer situasjonen.» MKRs nærmeste partner er Den lutherske kirken i Jordan og Det hellige land. I stedet for å være uavhengig binder MKR seg til ledere av et knøttlite trossamfunn (2500 medlemmer). Dessverre kjemper disse lederne for «rett til å vende tilbake», noe som er kodeord for å flytte minst syv millioner palestinere inn i Israel slik at verdens eneste jødiske stat forsvinner. MKR uttrykker sin støtte for det samme ekstreme målet. «MKR anerkjenner de palestinske flyktningers rett til retur, men hvorledes dette skal skje, eller kompenseres, må avklares mellom partene gjennom forhandlinger.» De jødiske flyktningene fra arabiske land hopper MKR elegant bukk over.
MKR tåkelegger fullstendig at forfølgelse og intoleranse fra deler av den muslimske flertallsbefolkningen har redusert antallet og andelen kristne i Midtøsten dramatisk de siste tiårene. Hos MKR heter det: «Antall kristne i det som en gang var kirkens kjerneområde, synker faretruende på grunn av emigrasjon og demografiske forhold. (…) Politisk og sosial stabilitet, utdannings- og arbeidstilbud og mulighet for å delta i sivilsamfunnet og demokratiske strukturer på lik linje med flertallsbefolkningen, er avgjørende faktorer for at de kristne blir værende.» MKR unnlater å påpeke at de kristne får disse mulighetene i Israel, men ikke i de arabiske landene og PA.
