Israel og Ukraina

Bli medlem fra kun kr. 4 per uke

Hvorfor Israel IKKE er en apartheid-stat

En ung israelsk-arabisk kvinne tar selfie sammen med jødiske medstudenter. (Foto: US Embassy in Jerusalem)

Definisjon apartheid

Niral Karantinji

Store Norske Leksikon definerer apartheid som «navnet på den ideologien og det rasediskriminerende lovverket og politikken som det regjerende Nasjonalistpartiet benyttet for å forsvare det hvite herredømmet i Sør-Afrika etter 1948». I Israel-Palestina-konflikten blir anklage om apartheid brukt for å demonisere verdens eneste jødiske stat. Denne siden viser at apartheid-anklagen er falsk og ondsinnet.

Artikkelen ble publisert 30. mai 2021. Siste gang oppdatert 28. juni 2022. 

Innholdsfortegnelse

Hva betyr apartheid?

Ordet apartheid kommer fra afrikaans og betyr «atskilthet». I Midtøsten har alle de arabiske landene, inkludert palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden og Hamas-regimet på Gaza-stripen, ulike grad av apartheid-lignende tilstander. Palestinske selvstyremyndigheter har for eksempel dødsstraff for salg av eiendom til jøder. Hamas har for eksempel et nazi-inspirert charter som tar til orde for drap på jøder.

Til tross for systematiske menneskerettighetsbrudd og religiøs intoleranse i Midtøsten er det bare den jødiske staten som blir utsatt for demonisering med apartheid-stempel. Det skjer til tross for at Israel gir større frihet og bedre levestandard for sin arabiske minoritet enn det arabere har som minoritet i de aller fleste andre land. Araberne som er israelske statsborgere har politisk frihet og en levestandard som alle deres arabiske brødre bare kan misunne dem (med mindre de er oljesjeiker). Til tross for alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen, ligger de i rangering av levekår (Human Development Index) og lykkerangering på nivå med sine arabiske brødre i nabolaget.

Jødene har vært en forfulgt og undertrykt minoritet i arabiske land i over 1300 år. Erfaringene frister ikke til gjentakelse. Nesten alle jøder har flyktet fra det arabiske området (og i stor grad fra resten av det muslimske området også), og nesten ingen kan tenke seg å flytte tilbake ut fra den statusen alle slags minoriteter har der. Israel er det eneste ørlille området jødene har. Da er det meget rimelig, og overhodet ikke rasistisk, at jødene sørger for å få beholde flertallet i Israel. Israel er ikke en apartheid-stat. En slik anklage er demoniserende mot Israel, enten den kommer fra Human Rights Watch eller fra venstresiden i Tromsø kommune.

Amnesty og apartheid

Amnesty kom i februar 2022 med en rapport der Israel blir anklaget for å være en apartheid-stat. I rapporten kommer det fram at Amnesty støtter politiske krav som vil gjøre slutt på verdens eneste jødiske stat. Her i Norge har Amnesty i tillegg spredt usannheter om situasjonen på Gaza-stripen. Flere av de store demokratiske landene har vært tydelige i sin fordømmelse av Amnesty-rapporten.
 
Det er ikke noe motstrid mellom Israels identitet som en jødisk stat og mulighet til likhet for alle borgere, skriver NGO Monitor i en rapport som svarer på mange av Amnestys anklager

 


image icon

«Der en direkte linje mellom retten det jødiske folket har til et hjemland og å føle seg trygge og frie uten diskriminering og forfølgelse, og retten til afrikanske amerikanere til å stemme og ha retten til lik beskyttelse av lovverket. Disse er uadskillelige etter mitt syn.» Barack Obama, 2015.


Røde Kors: Ikke apartheid i Israel

– Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid, sa sveitsiske Jacques De Maio, som leder Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og i de palestinske selvstyremyndighetene, i 2017.

De som anklager Israel for apartheid gjør det ikke for å oppnå en bedre fredsløsning, men for å isolere Israel internasjonalt, og eliminere landet gjennom sanksjoner. Det jødiske folket husker at før hvert forsøk på å utrydde dem, enten det var i inkvisisjonen eller Holocaust, ble det satt i gang kampanjer for å delegitimere dem.

”Israel er ikke en apartheidstat og vil aldri bli det, selv ikke om palestinerne fortsetter å avvise fred. De som anklager Israel for apartheid er delaktige i det tredje og kanskje siste skrittet i kampen for å ødelegge nasjonen. De begår dessuten grov urett mot de millioner av amerikanere og sørafrikanere som har vært ofre for virkelige apartheid-systemer,” skriver Michael Oren, historiker, forfatter, tidligere Knesset-medlem og Israels tidligere ambassadør i Washington.


image icon

«Dere har palestinere boende i Israel med fulle politiske rettigheter, og dere har ikke diskriminerende lover mot dem, som å ikke la dem svømme ved visse strender eller noe slikt. Jeg mener det er urettferdig å kalle Israel en apartheidstat.» Frederik Willem de Klerk, tildelt Nobels fredspris for avvikling av apartheid.


Human Rights Watch, Israel og apartheid

I april 2021 kom Human Rights Watch (HRW) med en rapport hvor Israel blir anklaget for apartheid. (Les MIFFs faktasjekk på rapporten.) Rapporten går langt i å framstille det som rasistisk at Israel har lover som sikrer jøder fra hele verden statsborgerskap. Det er ikke noe nytt at HRW demoniserer Israel. HRW var aktive på Durban-konferansen tilbake i 2001, da deltakerne oppmuntret til «fullstendig internasjonal isolasjon av Israel som en apartheidstat». HRW har også stadig kommet med anklager om «krigsforbrytelser».

I 2009 fikk dette Robert L. Bernstein, HRWs grunnlegger, til å reagere. Israel er et åpent samfunn med mulighet for intern kritikk, og har dermed evne til å korrigere seg selv. De arabiske nabostatene er i stor grad brutale, lukkede, autoritære samfunn, som i svært liten grad tillater intern kritikk. Til tross for dette får Israel mye mer kritikk enn sine naboer fra internasjonale organisasjoner, skrev Bernstein i New York Times.

– Hamas og Hizbollah er støttet av Irans regjering, som åpent har erklært sitt ønske om, ikke bare å ødelegge Israel, men å drepe jøder overalt, skrev Bernstein. Lederne av HRW vet at Hamas og Hizbollah velger å kjempe krig fra tett befolkede områder, og med vilje gjør boligområder til krigssoner. De vet at stadig mer og bedre våpen strømmer inn til Gaza-stripen og Libanon. De vet at disse militante gruppene frarøver palestinerne enhver sjanse til en fredelig framtid. Likevel velger de å kritisere Israel.

Apartheid og Israels nasjonalstatslov

Bergens Tidende har hevdet Israels nasjonalstatslov (fra 2018) «i praksis er en innføring av apartheid i landet». Mellomkirkelig råd i Den norske kirke har gjengitt lignende anklager. Dette er oppspinn. Blant europeiske demokratier har syv land lignende nasjonallover, påpeker Eugene Kontorovich i The Wall Street Journal. Ta for eksempel Slovakia. Deres grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene». Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert at Bergens Tidende eller Den norske kirke svinger svøpen over regjeringen i Riga. Langt mindre med demoniserende anklager om «apartheid».

image icon

Ved å utvide definisjonen av apartheid så mye at det rammer Israel, kan nesten alle land i verden bli stemplet som apartheid. Se 5 minutters forklaring av Daniel Pomerantz i Honest Reporting.

Palestinske myndigheter har hatt en nasjonalstatslov helt fra 2003. I deres lov lyder det: «Palestina er en del av større arabiske verden, og det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon. Arabisk enhet er et mål som det palestinske folk håper å oppnå.» Det blir også slått fast at «arabisk og islam er det offisielle palestinske språk og religion» og «prinsippene for islamsk sharia er en hovedkilde for lovgivningen». Hva er det med norske bedrevitere som får dem til å gråte krokodilletårer over at en arabisk sharia-stat ikke får vokse fram før den aksepterer fred med sine naboer, mens verdens eneste jødiske stat blir anklaget for apartheid når den klargjør sin jødiske karakter?



Sammenligning Apartheid Sør-Afrika og Israel

En enkel sammenligning mellom apartheid-regimet i Sør-Afrika og Israel viser at det ikke er noe grunnlag for anklagen om at Israel er en apartheid-stat.

 
APARTHEID SØR-AFRIKA ISRAEL
Det hvite mindretallet nektet det svarte flertallet sør-afrikanere statsborgerskap og stemmerett.
Sør-Afrikas første grunnlov slo fast at landet skal styres av et parlament med bare hvite representanter.
 Det jødiske flertallet i staten Israel gir den arabiske minoriteten (ca. 20 prosent) fulle rettigheter som statsborgere, stemmerett og representanter i nasjonalforsamling og regjering.
Araberne har egne partier og er også representert i andre partier.
Apartheid var et politisk og økonomisk system hvor hvite undertrykte mennesker med andre hudfarger.
Alle sørafrikanere ble klassifisert etter fire rase: Hvit, inder, farget eller svart.
 Det jødiske flertallet i Israel kommer fra helt ulike kanter av verden, og har alle ulike hudfarger, inkludert svarte. De fleste jødene i Israel har bakgrunn fra orientalske land.
Israelske statsborgere blir ikke klassifisert etter rase, men etter religion.
Det hvite mindretallet gjorde alt for å forhindre de svarte i å engasjere seg politisk i organisasjoner og foreninger.
En landlov fra 1913 nektet svarte å eie jord.
 Det arabiske mindretallet har organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, til tross for at flere av dem åpent sympatiserer med Israels fiender.
Det arabiske mindretallet kan fritt kjøpe og eie jord.
(Palestinske myndigheter, har imidlertid, dødsstraff eller livstid for salg av eiendom til jøder.)
Ekteskap og seksuelle forhold mellom mennesker av forskjellig rase var forbudt. Israelsk lovgivning legger ingen hinder for ekteskap og seksuelle forhold mellom jøder og arabiske statsborgere. (Under den andre intifadaen ble det innført restriksjoner for familiegjenforening med palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen.)
Apartheid-regimet hadde lover som gjorde det nesten umulig for ikke-hvite å få høyere utdannelse. Arabere i Israel har rett til høyere utdanning, og er overrepresentert i flere yrker med høyere utdanning. Israel har også brukt milliarder av kroner på å stimulere arabere til høyere utdanning. Andelen arabere som tok høyere utdanning økte med nesten 80 prosent fra 2011 til 2018.
Diskriminering forekommer helt sikkert, men situasjonen for minoriteten i Israel er bedre enn for eksempel i Frankrike og Storbritannia. [Iran nekter f. eks. baha’ier all høyere utdanning.]
En lov fra 1950 gav apartheidregimet mulighet til å arrestere enhver som var mistenkt for å være ”kommunist” på ubestemt tid. Israel har et velfungerende rettssystem som arbeider aktivt for å sikre de politiske
rettighetene til minoriteter.
Israel har tillatt arabiske Knesset-representanter å komme med fiendtlige erklæringer mot sin egen stat og store islamske demonstrasjoner.
Lover fra 1913 og 1926 reserverte mange jobber i tatsadministrasjonen for hvite, og sikret at ikke-hvite skulle få dårligere betalt enn hvite. Den arabiske minoriteten i Israel deltar på lik linje i arbeidslivet, med noen begrensninger for dem som ikke har sikkerhetsklarering (fordi de frivillig har valgt å nekte militærtjeneste).
Apartheid-regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig. Arabere i Israel har generelt full bevegelsesfrihet. På den andre side har jøder i flere år følt det utrygt å dra inn i arabiske byer.

Sammenligning Apartheid Sør-Afrika og palestinerne på Vestbredden og Gaza

Det svarte flertallet i Sør-Afrika kjempet generelt ikke for ødeleggelsen av Sør-Afrika som land, men bare for avvikling av apartheid-regimet som nektet stemmerett til flertallet i landet. En stor andel palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen mener Israel ikke har rett til å eksistere som en jødisk stat.
Dette reflekteres spesielt i den store oppslutningen i den rasistiske terrorbevegelsen Hamas. Heller ikke Fatah aksepterer Israels jødisk identitet.
Deler av anti-apartheid bevegelsen brukte vold, men veien til en løsning kom etter at Mandela hadde jobbet i mange år for ikke-vold og søkte forhandlinger. Sør-Afrika var aldri i nærheten av å stå overfor den samme trusselen som Israel står overfor fra palestinske terrorgrupper, Iran og fiendtlige arabiske land. En del palestinske bevegelser bruker vold og terror som hovedstrategi, og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke vist vilje til å stanse dette. Deres krig mot Israel er støttet militært og økonomisk av Iran og fiendtlige arabiske land. Palestinske myndigheter har også nektet forhandlinger siden 2014.
Apartheid-regimet gjennomførte raseskille på strender, offentlige toaletter og parkbenker. Voldelige opprør (intifadaer) har tvunget Israel til å innføre ulike restriksjoner for palestinerne, som veisperringer og sikkerhetsbarrieren. Israel bygger også egne veier for israelere, på grunn av angrep mot kjøretøy. Tiltakene er ikke basert på raseskille.
Det svarte flertallet i Sør-Afrika ble ikke tilbudt en egen stat. Palestinerne har gjentatte ganger avvist tilbud om å opprette en arabisk-palestinsk stat ved siden av en jødisk stat helt tilbake til 1930-tallet.
Apartheid-regimet la store hindringer for svartes utdanning. Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har ofte langt høyere utdanning enn arabere i nabolandene. Allerede på 1980-tallet fikk den palestinske ungdommen mer utdanning enn ungdom i Storbritannia.
Utdanningen er i stor grad finansiert av FN. PA driver sine egne skoler. De siste tiårene har palestinske myndigheter misbrukt sin frihet til å fremme jihad, vold og martyrdød i skolebøkene.
Det svarte flertallet i Sør-Afrika kunne bare drømme om selvstyreområder eller siviladministrasjon. De aller fleste palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen
har vært under de palestinske selvstyremyndighetenes sivile kontroll siden midten av 1990-tallet.
De svarte i Sør-Afrika hadde ikke stemmerettigheter. Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har stemmerett til valg i de palestinske selvstyremyndighetene. For at det skulle være aktuelt med stemmerett i Israel ville det innbære en anneksjon av de okkuperte områdene.
Apartheid-regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig. Israelske kontrollposter og veisperringer hindrer palestinernes bevegelsesfrihet, men sparer samtidig en mengde menneskeliv. Ofte blir selvmordsterrorister og andre militante palestinere stanset i disse sperringene.
Jfr. flyplasskontroller.


image icon

«Anklagene om at Israel er en apartheidstat er en falsk og ondsinnet en som forhindrer fred og harmoni, heller enn forfremmer den. (…) Her er det heller intet ønske om å opprettholde et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og dominans av en rasegruppe.» Sør-afrikansk jurist og dommer Richard Goldstone i New York Times i 2011.


Israel og apartheid

Svertekampanjen om Israel som apartheid-stat begynte under den kalde krigen, og var finansiert av kommunistene. En hovedhensikt med kommuniststatenes anti-israelske kampanjer var å bygge allianser med arabiske land. Mange ideer som siden har spredt seg rundt omkring i verden begynte i den ideologiske lapskausen av kommunisme, arabisk nasjonalisme og islamisme: Zionisme er rasisme, zionisme er det samme som imperalisme, Israel er USAs vaktbikkje i Midtøsten, zionisme fremmer antisemittisme og zionisme er det samme som sør-afrikansk apartheid. Alle disse anklagene skriver sin historie tilbake til den kalde krigen.

Historien til apartheid-anklagen mot Israel

I 1975 utga den kommunistiske ukrainske staten en offisiell publikasjon med tittelen Zionisme og Apartheid. Vestlige akademikere som besøkte kommunistlandene, kom tilbake med egne eller andres skrifter som var fulle av demonisering av Israel og zionismen. Boken Zionisme, imperalisme og rasisme, utgitt i 1979, inneholdt et kapittel av Fayez Sayegh hvor det blant annet ble hevdet: “Dette århundret har vært vitne til tre perfekte rasismer: Arisk eller nazistisk rasisme, zionistisk rasisme og apartheid rasisme.”

Svertekampanjen mot Israel fikk en kraftig oppsving da FNs generalforsamling i 1975 vedtok en resolusjon som likestilte zionisme med rasisme. (FN trakk tilbake vedtaket i 1991.) Det siste oppsvinget kom i 2001. Under FNs konferanse mot rasisme i Durban i Sør-Afrika benyttet en rekke organisasjoner sjansen til å starte en global kampanje mot Israel som en “rasistisk apartheid-stat”. Konferansen ble misbrukt av noen med en anti-Israel agenda som gjorde det til en antisemittisk hendelse, sa Sør-Afrikas daværende viseutenriksminister Aziz Pahad. Mary Robinson, tidligere president i Irland, sa at det var en veldig antisemittisk atmosfære på Durban-konferansen.

Dobbeltstandard mot Israel

Israel har handelsforbindelse med Sør-Afrika, derfor er Israel en apartheid-stat, var et av argumentene som ble brukt på 1970-tallet. Problemet, da som nå, var imidlertid at man brukte én lov for Israel og en annen for alle andre. En amerikansk undersøkelse som ble gjengitt i 1976 viste at 24 afrikanske stater regjert av svarte hadde handelsforbindelse med Sør-Afrika, direkte eller indirekte. I tillegg handlet de fleste arabiske og kommunistiske land med Sør-Afrika. Saudi-Arabia eksporterte olje for millioner av kroner. Også Norge, Sverige og Danmark handlet med Sør-Afrika, og Frankrike var våpenleverandør nummer én. Norges handel med apartheid-regimet var fordoblet fra 1974. Slik var altså situasjonen i 1976, men ingen satte likhetstegn mellom Saudi-Arabia og apartheid, Frankrike og apartheid eller Norge og apartheid. Også på 1970-tallet var det bare Israel som ble utvalgt som syndebukk.

Apartheid og antisemittisme

I mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel “er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder”. HL-rapporten om antisemittisme fra 2012 viste en klar kobling mellom holdninger til konflikten mellom Israel og palestinerne og holdninger til jøder generelt. Graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste støttespillerne til palestinerne. Halvparten av dem som støtter radikale, palestinskvennlige standpunkter, har antisemittiske, til dels sterkt antisemittiske holdninger. Blant dem som støtter propalestinske holdninger er det 1 av 4 som viser ulik grad av antisemittisme.


image icon

«Jeg representerer meg selv som en muslimsk araber som bor i Israel, som en liberal og fri jente i motsetning til andre arabiske jenter som bor i arabiske land og ikke har de menneskerettighetene jeg har som ytringsfrihet og verdighet. (…) Det er folk som oppfordrer til å boikotte oss og sier at det er apartheid i Israel, men jeg prøver å vise Israel som et land som er annerledes enn hva de tror.» Bushra Khalilieh


«Anklager om apartheid-veier»

Fram til palestinerne begynte sin første intifada i slutten av 1987, kunne innbyggerne i Israel, Vestbredden og Gaza i prinsippet reise fritt i hele området uten noen kontroll. Første gang området var avstengt, var da Arafat stod fram på radio Monte Carlo (mye brukt radiostasjon den gangen) og oppfordret alle palestinere fra Vestbredden og Gaza til å knivdrepe israelere, og flere fulgte hans oppfordring.

Etter Oslo-avtalen ble sikkerhetstiltakene gradvis opphevet. Like før den andre intifadaen startet i september 2000, var situasjonen slik (beskrevet av Hirsch Goodman i Jerusalem Report): Nesten hver femte bil han møtte de fire gangene ukentlig han kjørte mellom Tel Aviv og Jerusalem, hadde palestinske skilt. Kanskje en av femti var fra Jordan. I kasinoet i Jeriko var det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handlet uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah var fulle av israelere. Og det var “in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden. Godt over 100.000 palestinere arbeidet i Israel hver dag. Kontrollen var mye lettere enn den måtte være siden.

Terroren tok for alvor av i 2001 og 2002. På det meste kom det opp i over hundre terrordrepte israelere i måneden, og trenden var økende. Det var klart at Arafat støttet terroren. Ikke noe samfunn kan leve med en slik situasjon. Israel hadde da to valg: Enten kapitulere (for eksempel med hensyn til “rett til å vende tilbake”) eller gjennomføre et system med sikkerhetstiltak, inkludert veier stengt for palestinerne og sikkerhetsgjerdet. Tilbakene utgjør et system som til sammen har utrettet det eksperter sa var umulig: Stanse selvmordsbombere og andre terrorister.

Men det store flertallet av israelerne, fra statsministeren og nedover, ser fram til den dagen da de igjen kan handle fritt i de palestinske områdene og palestinerne reise fritt i Israel. Hver eneste tiltak som blir anklaget for apartheid er en ren sikkerhetssak, som man egentlig ikke ønsker.

Nelson Mandela og apartheid

Den mest kjent motstandskjemperen mot apartheid i Sør-Afrika var Nelson Mandela (1918-2013). I 1994 ble hans Sør-Afrikas første svarte president, den første som var valgt i frie valg blant alle landets innbyggere. Mandela satt fengslet i 27 år. Etter at han ble løslatt i 1990, var det begynnelsen på slutten for apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Apartheid og Nelson Mandela

Et viktig krav for ANC og Nelson Mandela var at de svarte i Sør-Afrika skulle få stemmerett. Apartheid-regimet nektet de svarte stemmerett. «Mandela ble flere ganger arrestert og stilt for retten for sin aktivitet i ANC. I 1956 ble han tiltalt for høyforræderi, men siden frikjent. I 1962 ble han dømt til fengsel for å ha reist til utlandet ulovlig,» skriver FN-sambandet.

Apartheid-regimet dømte Nelson Mandela til livstid i fengsel i 1964. De første årene satt han fengslet på Robben Island, en fengselsøy som ligger utenfor Cape Town. Etter at Mandela slapp ut fra fangenskap i 1990, forhandlet han frem en avtale for å avvikle apartheid-regimet. I 1993 ble Mandela tildelt Nobels fredspris sammen med Frederik Willem de Klerk, Sør-Afrikas daværende president.

Apartheid i Sør-Afrika

Allerede før apartheid ble institusjonalisert i Sør-Afrika (Population Registration Act fra 1950) var rasediskriminerende lover på plass. Flere av de rasesegmenterende tiltakene var en arv fra kolonitiden under nederlendere og briter. I 1910 fikk Sør-Afrika nominell uavhengighet fra Storbritannia, og allerede i 1913 ble det innført en landlov som sterkt begrenset svartes rettigheter til eiendom. Apartheid var navnet raseskille-tilhengerne selv ga systemet fra 1948.

Hva er apartheid?

”Apartheid var et politisk og økonomisk system basert på folks hudfarge. Mellom 1948 og 1994 ga systemet makt og økonomiske muligheter til et lite, hvitt mindretall i Sør-Afrika – og nesten ingen rettigheter til landets svarte flertall,” skriver Mangus Bjørnsen på Afrika.no.

Apartheid fakta

Noen fakta om apartheid: I 2002 ble apartheid definert av Roma-statutten til Den internasjonale straffedomstolen som en forbrytelse mot menneskeheten. Apartheid blir beskrevet som en forbrytelse «begått i sammenheng av et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og dominering av en rasegruppe over andre rasegrupper eller grupper og begått med intensjon om å opprettholde dette regimet».

Jimmy Carter

I 2006 kom Jimmy Carter (USAs president 1977-81) med boken Palestina: Fred, ikke apartheid. I etterkant presiserte Carter at den “apartheid” som han hevder å se på Vestbredden ikke er av samme typen som den som var i Sør-Afrika. Israels “apartheid” bygger ikke på rasisme, men på at et mindretall av israelerne ønsker palestinsk land (jødiske bosetninger), skrev Jimmy Carter.

B’tselem

B’tselem er en israelsk gruppe grunnlagt i 1989. Gruppen er i stor grad finansiert fra utlandet, og særlig EU og europeiske land. I januar 2021 satte B’tselem i gang en kampanje som anklager Israel for å være en apartheid-stat. B’tselems retorikk har gjennom årene blitt mer og mer politisert, og dreier seg mindre om å sette fokus på menneskerettighetsbrudd og mer om å delegitimere Israel, skriver NGO Monitor.

Israel Apartheid Week

I 2005 startet anti-israelske aktivister i Toronto, Canada, en såkalt Israel Apartheid Week. Dette har siden vokst til en internasjonal årlig kampanje i februar eller mars, hvor Israel blir demonisert for å være en apartheid-stat. Israel Apartheid-uken fokuserer særlig sin aktivitet inn mot høyskoler og universiteter. Målet til aktivistene er som regel ikke å få til en løsning på konflikten, men å fjerne verdens eneste jødiske stat.

Det følgende er gjengivelse fra ett kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

 

Den arabiske apartheid mot palestinerne

«De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet … Arabiske ledere gir blaffen i om flyktningene lever eller dør.» Det sa en høytstående UNRWA-tjenestemann i 1952. I tiårene som har gått siden da, har palestinerne blitt den mest mishandlede arabiske befolkningen i den arabiske verden, inkludert fornektelse av grunnleggende rettigheter. Konsekvensene er åpenbare.

 

Titalls millioner, inkludert jøder, har lidd av nakbaer med utvisning, ekspropriering og flyktningtilværelse. Bare palestinerne har forblitt flyktninger, takket være diskriminering og undertrykkelse fra de arabiske landene. Dette er den sanne historien om «nakbaen» – den arabiske apartheid mot palestinerne.
            I 1959 vedtok Den arabiske liga resolusjon 1547, som avviste palestinske søknader om statsborgerskap i medlemsstatene, for å opprettholde kravet om retten til retur.[1] Denne resolusjonen var merkelig, overraskende og stod fullstendig i strid med samtidig aksepterte internasjonale normer for flyktninger og deres rehabilitering. Røttene til historien ligger i 1948, år 0 for den palestinske nakbaen. I disse årene var utvisning og befolkningsutvekslinger en akseptert internasjonal norm. Titalls millioner gjennomgikk erfaringen: polakker, indere, pakistanere, ukrainere, rumenere, tyskere, jøder og arabere. Mellom 1945 og 1951 ble tjue millioner mennesker flyktninger bare i Europa. Innen 1960 hadde alle flyktningene blitt rehabilitert og absorbert av sine nye vertsland. Alle unntatt én gruppe: palestinerne.
            Enhver samtidig diskusjon om den israelsk-arabiske konflikten dreier seg om den palestinske nakbaen. Israel holdes alltid ansvarlig som parten som både utviste palestinerne og siden har fortsatt å påføre dem lidelse. Denne løgnen har blitt en konvensjonell sannhet blant de fleste akademikere og medier som arbeider innen feltet. Men som vi allerede har sett, var det ingenting unikt ved dette fenomenet. Og kanskje viktigere: I hvert eneste tilfelle var de fleste hendelsene langt mer brutale og blodige enn den israelsk-palestinske konflikten – flyktningene vendte ikke tilbake en mass til sine opprinnelsesland. I stedet ble de rehabilitert og fikk nytt statsborgerskap i sine nye hjemland.
            Men de arabiske statene behandlet flyktningene annerledes enn alle andre land, da som nå. De undertrykte de palestinske flyktningene og deres etterkommere, selv om de faktisk er av samme blod. De innførte et apartheidregime mot palestinerne. Nakbaen var dermed ikke et resultat av fordrivingen, men av den pågående elendigheten som de arabiske landene utsatte palestinerne for, og som gjorde at et sår som kunne grodd, ble til en kronisk verkende skade.
            Det er svært få som har studert de to første tiårene etter at palestinerne ble flyktninger.[2] Hva var flyktningenes humanitære situasjon? Hvilket lovverk ble de underlagt i de sentrale landene som tok imot dem – Jordan, Libanon, Syria og Egypt? Hvorfor ble planer om rehabilitering og bosetting motarbeidet? Og viktigst: Hvorfor opprettet de ikke en palestinsk stat da store deler av området som hadde blitt utpekt til en arabisk stat nå var på arabiske hender? I de få publikasjonene fra og om disse årene finnes det uttrykk for fiendtlighet og anklager mot den arabiske verden, som i en Fatah-pamflett som sier: «forfølgelsen av palestinere i arabiske land var en medvirkende faktor til opprettholdelsen av den særegne palestinske identiteten, noe som hindret dem i å assimileres».[3]
            I enhver rettferdig sammenligning med arabiske land har palestinerne faktisk blomstret mest under israelsk styre. Dette styret var langt fra perfekt på noen av sidene av den grønne linje (1949-linjene). Men det finnes ikke noe annet arabisk samfunn som har oppnådd så stor fremgang – på enhver tenkelig målestokk – som arabere under israelsk styre, selv om løgnindustrien skaper det fullstendig motsatte inntrykket. I dette kapitlet vil vi se på de arabiske landenes behandling av de palestinske flyktningene og deres etterkommere, og vise hvordan de har blitt mishandlet.

Egypt

I over et århundre var det ingen reell forskjell på egyptiske innbyggere og innbyggere langs kysten opp til Jaffa. Begge gruppene var muslimer og underlagt den osmanske sultanen. Ifølge forskeren Oroub El-Abed var de to gruppene forbundet via handel, ekteskap og migrasjon begge veier.

Et betydelig antall egyptere levde også i Palestina, hovedsakelig i Jaffa-området. Handelen frem og tilbake styrket de sosiale båndene mellom de to folkene. I nordlige og østlige deler av Egypt hadde ekteskap mellom palestinere og egyptere vært utbredt siden begynnelsen av 1900-tallet.[4]

Også dette feltet, om arabisk innvandring til området som senere ble det britiske mandatområdet Palestina, lider under mangelfull forskning. Til tross for dette kan en finne studier om tidligere egyptiske innvandringsbølger til osmanske områder,[5] og særlig til kystområdene.[6] En slik innvandringsbølge skjedde i løpet av den egyptiske herskeren Muhammad Ali og Ibrahim Pashas invasjon (1831–1841), og omfattet deserterte soldater som ble igjen i Jaffa, flukt fra obligatorisk verneplikt på 1940-tallet, flukt fra tvangsarbeid for å bygge Suez-kanalen (1858–1869) og andre årsaker. Mange av Jaffas innbyggere ble definert som egyptere. Denne immigrasjonen, som startet ved begynnelsen av 1800-tallet, fortsatte frem til 1948. Det var ingen virkelige etniske forskjeller mellom disse to gruppene. De politiske grensene som ble trukket av vestlige kolonimakter, hadde ikke forankring i den etniske virkeligheten i regionen.
            Da flyktninger fra Jaffa og andre områder kom til Egypt, kom mange i virkeligheten hjem. De tilhørte samme folk, kultur og religion; mange hadde familie i landet. I løpet av de samme årene, fra 1949 og fremover, stod det arabiske lederskapet overfor to muligheter. Den første var å opprette den arabiske staten som FNs delingsplan hadde skissert, og å bosette flyktningene der. Alternativet var fullstendig integrering av flyktningene i Egypt, som ikke ville vært noen vanskelig oppgave, siden det var store likhetstrekk mellom de to gruppene. Men begge alternativene ble avvist.
            Ulike nedtegnelser fra slutten av 1949 fastslår at rundt 202.000 flyktninger kom til Gazastripen, hovedsakelig fra Jaffa, Beer Sheva og Ashkelon.[7] Dette tallet kan være for høyt, for også fattige lokale lot seg registrere for å kunne motta bistand. I disse årene nevnte FN-resolusjoner tilbakevending som bare ett av flere alternativer for de palestinske flyktningene. Paradoksalt nok avviste den arabiske verden til og med retur, siden det ville kunne seees på som en formell anerkjennelse av delingsplanen. Den arabiske verden ville bare akseptere en retur som i praksis annullerte delingen av det britiske mandatområdet Palestina.
            Som et resultat av uenighet blant Den arabiske ligas medlemsland ble «Myndigheten for hele Palestina» opprettet i september 1948. Overfor FN kunngjorde den opprettelsen av en myndighet over hele territoriet som hadde vært det britiske mandatområdet Palestina.[8] Denne beslutningen var et resultat av rivaliseringen mellom Jordan og andre arabiske land, hovedsakelig Egypt. Beslutningen tok ikke hensyn til den faktiske situasjonen, FNs delingsplan og den da pågående krigen. Den var et tydelig uttrykk for politisk blindhet på den arabiske siden, som traff beslutninger på grunnlag av intern rivalisering og press utøvet fra muftien, fremfor på politisk forsyn som ville ha forstått behovet for bosetting og en løsning for flyktningene. Myndigheten satt på Gazastripen og handlet med egyptisk støtte. Den ble ledet av Ahmed Hilmi Pasha, som hadde overført sin lojalitet fra den jordanske kongen Abdullah til Egypt og muftien. Denne regjeringen hadde ingen virkelig autoritet eller makt, og den døde hen og ble nedlagt etter et tiår.[9]
            Alle disse politiske manøvrene var til liten hjelp for de palestinske flyktningene i Egypt. Egypt ønsket verken å absorbere dem som likeverdige borgere eller å gjøre noe for å løse problemet. Det skortet ikke på forslag til løsninger – Egypt var ganske enkelt ikke interessert. FN-resolusjoner hadde nevnt muligheten for bosetting, men allerede i oktober 1950 ga Egypt beskjed til FN om at de ikke kunne absorbere palestinerne «på grunn av demografisk press i Egypt».[10] Landet avviste på lignende måte FNs forslag om å bosette 150.000 flyktninger i Libya.[11] Mange av palestinerne som hadde flyktet i tidligere stadier av krigen, og som allerede befant seg langt inne på egyptisk territorium, ble tvunget til å flytte til den stadig voksende konsentrasjonsleiren på Gazastripen. Alle forsøk på bosetting ble motarbeidet av de arabiske statene.
            Gazastripen ble til en lukket leir. Det var praktisk talt umulig å reise ut derfra. Både Gazas opprinnelige innbyggere og flyktningene ble pålagt strenge restriksjoner på områder som sysselsetting, utdanning og annet. Hver kveld var det portforbud. Det eneste området der Egypt investerte så mye de bare kunne, var i svært antijødisk undervisningsmateriell.
            Den amerikanske journalisten Martha Gellhorn besøkte de palestinske flyktningleirene i 1961. Hun reiste også til Gazastripen. Gellhorn publiserte en rekke artikler om erfaringene sine der.[12] Hun beskriver de byråkratiske hindringene for å få innreise til Gazastripen, samt de lange dagene med venting i Kairo. Hun beskriver også den sterke kontrasten mellom de vennlige egyptiske tjenestemennene og hatet som strømmet fra egyptisk propaganda. «Gazastripen er ikke et helvetes-høl, ingen synlig katastrofe», skrev Gellhorn. «Men det er verre; det er et stort fengsel … som drives av egyptiske myndigheter.» Hun beskriver et strengt militært regime der hele den palestinske eliten uttalte sterke nasseristiske sympatier. Slik, for eksempel, fikk kun «300 flyktninger midlertidige utreisetillatelser i løpet av 13 år». Det eneste egypterne ga palestinerne, var hatpropaganda.
            Dette er ikke det eneste vitnesbyrdet fra disse årene. I 1966 trykket en saudiarabisk avis et brev fra en av innbyggerne på Gazastripen:

Det ville gledet meg dersom Gazastripen ble erobret av Israel. Da hadde vi i det minste visst at de som vanhelliger vår verdighet, skader oss og torturerer oss, er den sionistiske undertrykkeren, Ben-Gurion, og ikke en arabisk bror ved navn Gamal Abdel Nasser. Jødene led ikke så mye under Hitler som vi lider under Nasser. For å kunne reise til Kairo eller Alexandria, eller til andre byer, må vi gå gjennom en rekke ildprøver.[13]

Radio Jeddah kringkastet også følgende:

Vi er klar over lovene som forbyr palestinere å arbeide i Egypt. Vi må spørre Kairo hva dette jernteppet er, som Abdel Nasser og hans folk har etablert rundt Gazastripen og flyktningene? Den militære guvernøren på Gazastripen forbyr enhver araber å reise til Kairo uten en militær godkjenning, som kun er gyldig i 24 timer. Tenk, arabere, hvordan Nasser, som hevder å være den arabiske nasjonalismens pioner, oppfører seg overfor de fattige araberne på Gazastripen, som dør av sult mens den militære guvernøren og hans offiserer nyter godt av overfloden på Gazastripen.

Selv om man tar høyde for at disse beskrivelsene er overdrevne – Saudi-Arabia og Egypt var sterke rivaler på den tiden –, utgjør de klare bevis på et regime som undertrykket palestinerne gjennom to tiår.
            Et annet faktum det er verdt å merke seg, er at da Israel erobret Gazastripen, var den forventede levealderen der 48 år. Etter drøyt tjue år hadde den steget til 72 og passerte samtidig Egypt. Mer enn at dette taler til Israels fordel, viser det den triste tilstanden på Gazastripen da området var underlagt Egypt.
            En liten gruppe flyktninger bodde i selve Egypt, hovedsakelig i Kairo. En av disse personene var Yasir Arafat, som grunnla Den palestinske studentunionen. Denne organisasjonen hadde ingen forbindelse med innbyggerne på Gazastripen, som forble isolert og avskåret. Også palestinerne som levde utenfor Gazastripen opplevde opp- og nedturer, restriksjoner på sysselsetting, utvisning av aktivister, en statsborgerskapslov som diskriminerte palestinerne, samt mye mer.[14] Det har ikke blitt gjort noen seriøse studier av perioden da Gazastripen var under egyptisk styre. De fragmentene av informasjon vi har, vitner om at det var en av de mørkeste periodene i palestinernes historie. Den akademiske tausheten rundt dette er nok et uttrykk for den rasistiske tilnærmingen der «araberne kan gjøre hva de vil mot arabere». Araberne selv er selvsagt de største ofrene for denne rasistiske dobbeltstandarden. 

Jordan

I likhet med mange av araberne ved kysten og Egypt hadde arabere på Vestbredden mange forbindelser til arabere i Jordan. For eksempel er medlemmer av beduinstammen Majali fra Al-Karak-området opprinnelig fra Hebron.[15] Under Det osmanske riket var østbredden av Transjordan del av vilayet-en (den administrative inndelingen over distrikt) Damaskus, som også omfattet andre deler som senere kom under britisk kontroll. Også området som i dag heter Jordan var del av det britiske mandatområdet Palestina, og var opprinnelig ment å være en del av det jødiske nasjonalhjemmet.
            Den første tiden etter 1948 var nøden stor på begge sider av Jordanelven. I Nablus, der irakiske tropper var utstasjonert, var det lite arabisk brorskap, men heller overgrep for overgrepenes skyld. Vitnesbyrd forteller at «irakiske soldater tok de rikes barn og vennene deres for å misbruke dem, og sendte barna tilbake til familiene deres neste dag. Innbyggerne ble ofte arrestert».[16] Arabisk solidaritet på sitt beste, med andre ord.
            Det virket i første omgang som om kong Abdullah I behandlet sine nye undersåtter på en annen måte enn andre arabiske land. Men hans viktigste mål var å annektere Judea og Samaria til Vestbredden av sitt land, for å utvide det. Den dagen «Det palestinske rådet», ledet av muftien, samlet seg som del av den «Storpalestinske myndigheten», samlet Abdullah en konferanse i Jeriko, og tusen representanter sverget troskap til Abdullah og erklærte Jordan og Palestina for å være én enhetlig territorial enhet.
            Til forskjell fra andre arabiske land, og i henhold til en lov fra 1954, fikk enhver flyktning som kom fra det moderne Palestina og som bodde i Jordan mellom årene 1948 og 1954, rett til jordansk statsborgerskap. Det jordanske statsborgerskapet ga formelle rettigheter, men det var ikke et statsborgerskap slik det demokratiske Vesten ville forstått begrepet. Palestinerne på Vestbredden hadde det definitivt bedre enn sine brødre på Gazastripen, men ikke veldig mye. Dette er en beskrivelse av livet på Vestbredden under jordansk styre:

Vi har ikke glemt og vi vil aldri glemme naturen til regimet som ydmyket vår verdighet og knuste våre menneskelige følelser. Et regime som var bygget på en inkvisisjon og støvlene til ørkenfolket. Vi levde i en lang periode under ydmykelsen fra den arabiske nasjonalismen, og det smerter oss å si at vi måtte vente på den israelske okkupasjonen for å bli klar over humane relasjoner med sivile.

Sitatene ovenfor ble ikke offentliggjort som PR for den israelske okkupasjonsmakten, men i en libanesisk avis – Al-Hawadith – av kritikere fra Vestbredden 23. april 1971.[17]
                I likhet med alle andre arabiske land løftet heller ikke Jordan en finger for å stenge flyktningleirene. Mens Israel tok imot hundretusener av flyktninger fra Europa og arabiske land i midlertidige flyktningleirer som var opprettet for å tas ned, hindret Jordan aktivt en lignende overgang til rehabilitering og normalitet. Ingen institusjon for høyere utdanning ble opprettet på Vestbredden. Ironisk nok har høyere utdanning blomstret under israelsk styre, fra 1970-årene og fremover.
            Statsborgerskapene som flyktningene fikk, var i stor grad bare for syns skyld. Til tross for at palestinere utgjør mer enn 50 prosent av Jordans innbyggere, hadde de per 2008 bare 18 av de totalt 110 setene i det jordanske parlamentet, og bare ni av 55 senatorer som oppnevnes av Kongen.[18] Denne diskrimineringen forekommer også både i offentlig og privat sektor. Innvilgning av statsborgerskap ble stanset etter at en ny bølge med flyktninger kom i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Dess mer den palestinske nasjonale bevisstheten utviklet seg, særlig på 1970- og 80-tallet, dess mer problematisk ble forholdet til Jordan, til kong Hussein til slutt kuttet forbindelsen mellom Jordanelvens to bredder i 1988. Etter dette ble det stadig vanskeligere for palestinerne å få innvilget jordansk statsborgerskap.[19]
            I 2009 ble den formelle forskjellen mellom Jordan og andre land i praksis opphevet da en ny bestemmelse ble vedtatt. Den annullerte tusenvis av palestineres jordanske statsborgerskap.[20] I praksis overtok dermed Jordan den aksepterte politikken i andre arabiske land, som forlenger lidelsene for palestinerne ved å nekte dem statsborgerskap, og gir dem det forslitte håpet om retur som eneste alternativ.
            En sentral og formativ hendelse, kjent som «Sort september», fant sted i 1970. Palestinerne forsøkte å opprette en stat i staten. Palestinske terrorister reiste rundt i Jordan som om de var lederskapet i landet, opprettet egne domstoler, krevde inn skatter og begynte å representere en alvorlig trussel mot Husseins regime. På et punkt eskalerte dette til en åpen væpnet konflikt. Syria forsøkte å gripe inn og sendte bevæpnede tropper, men de trakk seg tilbake under amerikanske og israelske trusler. De palestinske organisasjonene ble knust. Mange ble arrestert, og andre flyktet. Noen foretrakk å krysse grensen og å bli arrestert av Israel, fremfor å falle i hendene på de jordanske sikkerhetsstyrkene. Mange andre, inkludert Arafat, flyktet til Libanon. Ifølge palestinske kilder var antallet døde mellom 10.000 og 20.000. Andre anslag ligger på 25.000. Arafat selv snakket om 20.000 drepte.[21]
            En tidsbegrenset konflikt mellom palestinerne og Jordan, trosbrødre – med en felles tradisjon, kultur og nasjonalitet – førte til mange tusen døde. I løpet av noen få uker ble langt flere palestinere drept der enn i alle årene med israelsk styre over Vestbredden. Dette er proporsjonene, som bør huskes.

Syria

I 1919 ble Palestinas arabiske kongress (et nettverk av arabiske foreninger) avholdt første gang, i Jerusalem. Her ble det besluttet at Palestina, som nylig hadde blitt erobret av britene, var del av Sør-Syria – og en integrert del av Stor-Syria. Ideen om et Stor-Syria som omfattet det britiske mandatområdet Palestina ble uttrykt i Syrias engasjement i det store arabiske opprøret i 1936–1939, og gjennom de syriske styrkene som deltok i uavhengighetskrigen. Flyktningene var dermed ikke fremmede, verken i politisk, religiøs eller etnisk forstand. Tvert imot burde ikke deres skjebne ha vært særlig annerledes enn for andre flyktninger som kom til et land der de tilhørte flertallsbefolkningen.
            70.000–90.000 flyktninger ankom Syria, de fleste av dem fra Safed, Haifa, Tiberias og Akko. I 1954 ble de innvilget delvise rettigheter, men disse omfattet ikke politiske rettigheter. Frem til 1968 hadde de ikke lov til å eie eiendom.[22] Syrisk lov tillater enhver arabisk innbygger å få innvilget syrisk statsborgerskap, såfremt personen har en fast bopel i Syria og kan forsørge seg selv. Men palestinerne ble unntatt fra denne loven. Selv om de er fastboende og har midler, hindrer loven dem i å få statsborgerskap.[23]
            Bare 30 prosent av dem som fremdeles anses som «palestinske flyktninger i Syria», lever fortsatt i flyktningleirer. De burde faktisk for lengst blitt ansett som syrere. De var del av den arabiske nasjonen, de hadde familieforbindelser til Syria, de burde vært integrert i økonomien. Til tross for det, og som et resultat av politisk hjernevasking, forblir de et fremmedelement i Syria, mens de drømmer om «retten til retur» og har en vedvarende mindreverdig status. Brorparten befinner seg på bunnen av økonomien og arbeider innen tjenestesektoren (41 prosent) og i byggevirksomhet (27 prosent).[24] Utdanningsnivå er en god indikator på deres status: 23 prosent har ikke en gang fullført grunnskolen, 32 prosent fullfører grunnskolen, mens bare 3 prosent fullfører universitetsstudier.[25]
            Siden starten av opprøret mot regimet til Bashar Assad i Syria, som har blitt til en borgerkrig, har palestinerne forsøkt å holde seg nøytrale. Men ulike rapporter gjør det klart at palestinerne tilsynelatende er involverte på begge sider.[26] De dreper og blir drept, og også de som forsøker å holde seg nøytrale, betaler en høy pris som ofre på begge sider. Ifølge en FN-rapport har mer enn 50 prosent av palestinerne i Syria blitt flyktninger.[27] I den største palestinske byen i Syria, Yarmouk, skjedde en av de største humanitære katastrofene i krigen, da titusener ble beleiret i flere uker. Det finnes ingen pålitelige rapporter om antall drepte palestinere.

Libanon

Palestinerne på Gazastripen led under egyptisk styre i bare to tiår. I Libanon skjedde det ingen endring i 1967. Situasjonen har bare blitt verre. Resultatet er fattigdom og en enorm arbeidsledighet. Frem til 1969 var flyktningleirene underlagt streng kontroll av det libanesiske militæret. Ifølge beskrivelsene til Martha Gellhorn levde brorparten av flyktningene under rimelige forhold. Mange forbedret også sin levestandard, sammenlignet med tidene før nakbaen. Kairo-avtalen fra 1969 overførte kontrollen over leirene til palestinerne selv.[28] Da ble situasjonen verre: Terrororganisasjoner tok kontroll over leirene, og dette gjorde dem til krigssoner med sammenstøt mellom de ulike palestinske fraksjonene. En studie offentliggjort i desember 2010 presenterer opplysninger som gjør Gazastripen under israelsk styre himmelsk, sammenlignet med de palestinske leirene under libanesisk kontroll.[29] Det har vært noen publikasjoner. Men de har ikke ført til globale protester, hjelpeflotiljer eller internasjonale kampanjer.
            I motsetning til Syria og Jordan, der de fleste av dem som defineres som flyktninger ikke lenger lever i flyktningleirer, lever to tredeler av palestinerne i Libanon i leirer som er «enklaver utenfor statens kontroll», ifølge studien. Tallene som presenteres i studien er fascinerende. Selv om rundt 425.000 er registrert som flyktninger hos UNRWA, fant studien at bare 260.000–280.000 palestinere faktisk bor i Libanon. Det er dermed et paradoks at UNRWA får støtte for over 150.000 mennesker som ikke en gang befinner seg i Libanon. Dette forholdet alene burde ha ledet til en grundig gjennomgang fra finansierende land – hovedsakelig USA og EU – men det vil sannsynligvis ikke skje. Flyktningproblemet omfatter så mange bedrag og løgner at nok en løgn ikke gjør noen forskjell. Slik kan UNRWA kreve finansiering fra det internasjonale samfunnet for 425.000 mennesker, trass i at en studie på deres egne nettsider viser at dette er feil.
            Situasjonen for de gjenværende flyktningene er forferdelig. De lider av en arbeidsledighet på 56 prosent. Det ser ut til å være den høyeste raten, ikke bare blant palestinerne, men i hele den arabiske verden. Selv de som arbeider, befinner seg lavest på rangstigen. Bare 6 prosent av dem som inngår i arbeidsstyrken har noen form for akademisk grad (sammenlignet med 20 prosent av den totale arbeidsstyrken i Libanon). Resultatet er at 66 prosent av palestinerne i Libanon lever under fattigdomsgrensen, som er på omtrent seks dollar per dag per person.
            Denne dystre situasjonen er på alle vis et resultat av apartheid. En serie libanesiske lover begrenser palestineres rett til statsborgerskap, til å eie eiendom og til å kunne arbeide innen jus, medisin, farmasi, journalistikk og mange andre yrker.[30] En Amnesty-rapport fra 2007 avslører forferdelige levekår som et resultat av den offisielle diskriminerings-politikken. Dette er en oppsummering av rapportens funn: 

Diskrimineringen og marginaliseringen som palestinerne har lidd under, har bidratt til de høye nivåene av arbeidsledighet, lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Den resulterende fattigdommen har blitt forsterket av restriksjoner på deres tilgang til statlig utdanning og sosiale tjenester. Mye av den diskriminerende behandlingen av palestinerne har rot i deres statsløshet, noe som har blitt utnyttet av libanesiske myndigheter for å nekte dem like rettigheter.[31]

I august 2010 kom det en liten endring i arbeidsloven, men i virkeligheten førte det ikke til reelle forbedringer.[32] En annen bestemmelse forbyr innføring av byggematerialer til flyktningleirene, og det finnes rapporter om arrestasjoner og hus-ødeleggelser som resultat av bygging med slike materialer.[33] Det delvise forbudet som Israel har pålagt palestinerne mot innføring av byggematerialer til Gazastripen, har vært begrunnet med at byggematerialer brukes til å bygge tunneler og raketter for angrep mot Israel, samt konstruksjoner for å beskytte seg mot represalier. Så vidt vi vet, hadde det libanesiske forbudet aldri en slik begrunnelse.
            Legg også merke til et annet faktum: Noen av palestinerne i Libanon fikk statsborgerskap: de kristne og sjia-muslimer.[34] Hver av disse gruppene har sine støttegrupper. Sunni-muslimske palestinere, som utgjør flertallet, ble de sentrale ofrene for den libanesiske apartheid, og i 2011 omtalte Libanons mufti, Mohammad Rashid Qabbani, dem til og med som «uønsket søppel».[35] Fakta beviser at det er nettopp slik de har blitt behandlet – og det er ikke registrert én eneste protest, verken i Libanon eller andre steder i verden.
            Det er mulig å anta at protester mot Syria ikke ville ha bedret situasjonen for palestinerne (deler av befolkningen lider til og med under hungersnød, en følge av borgerkrigen), men en protest mot Libanon ville kunne påvirke den libanesiske regjeringen. Til tross for dette har det, med unntak av noen tørre rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner, ikke forekommet noen virkelig protest, det har ikke vært organisert noen «Apartheid Week» mot Libanon, det har ikke kommet noen bistands-forsendelser eller flotiljer. Slike reaksjoner er reservert for Israel.

Kuwait

I 1991, da den irakiske hæren invaderte Kuwait, utgjorde palestinere 30 prosent av innbyggerne i landet. Sammenlignet med situasjonen i andre arabiske land var deres situasjon rimelig grei. Som del av forsøket på å få til et kompromiss forut for den første Golfkrigen «tilbød» Saddam Hussein å trekke seg ut fra Kuwait i bytte mot israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen og Vestbredden. PLOs leder Yasir Arafat støttet Saddam. Denne støtten var gnisten til en av de mest problemfylte hendelsene i palestinsk historie.
            Etter at Saddam ble tvunget ut av Kuwait, startet en antipalestinsk kampanje som inkluderte forfølgelse, arrestasjoner og falske rettssaker. Kampanjen endte med at 400.000–500.000 palestinere ble utvist fra Irak. Noen hadde vært der siden 1930-årene, og mange av dem hadde ingen ting å gjøre med Arafats støtte til Saddam.[36] Til tross for dette ble de kollektivt straffet i en utvisning som i dimensjoner var nesten like omfattende som den opprinnelige nakbaen i 1948. Likevel finnes det utallige akademiske publikasjoner om utvisningen og flukten i 1948, men nesten ingen om nakbaen i 1991.

***

Dette er de viktigste landene der etterkommerne av flyktningene befinner seg. Apartheid eksisterer også i andre land. Palestinere som var i selve Egypt, og ikke på Gazastripen, ble nektet statsborgerskap, og noen ganger ble de pålagt restriksjoner med tanke på visse yrker og utdanninger. Den egyptiske statsborgerskapsloven tillater enhver egyptisk mor å gi statsborgerskap til sitt barn, forutsatt at barnefaren ikke er palestiner. Den egyptiske domstolens beslutning om å kansellere denne beslutningen førte ikke frem.
            De nye styresmaktene i Egypt lovet nylig forandring. Det gjelder også for Saudi-Arabia, som lettet på sine statsborgerskapslover i 2004, men som samtidig fortsatt ekskluderte palestinere.[37] Med foreløpig unntak av Jordan, som nå for øvrig er i ferd med å legge seg på en linje som nekter palestinere statsborgerskap, opptrer alle arabiske land på en lignende måte. Dette er apartheid i alle henseender. Formålet er å holde sårene fra nakbaen åpne for å skade Israel.
            Paraden fortsetter. I 1995 besluttet Libyas leder Muammar al-Gaddafi å fordrive 30.000 palestinere, bare fordi han ble irritert over Oslo-avtalen, PLO og på opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten.[38] En palestinsk lege, dr. Ashraf al-Hazose, tilbrakte åtte år i et libysk fengsel (sammen med bulgarske sykepleiere) grunnet falske anklager om at de hadde spredd AIDS.[39] I august 2010, før utbruddet av borgerkrigen som styrtet Gaddafi, vedtok Libya lover som gjorde livet til landets palestinere utholdelig, inkludert en årlig avgift på 1500 amerikanske dollar.[40] Samme år sendte Libya «et skip med humanitær hjelp» til Gazastripen.

***

Det vi har nevnt ovenfor om behandlingen av palestinerne, er bare essensen av den apartheid som eksisterer mot minoriteter i den arabiske verden. Men det er én forskjell: Mens kopterne i Egypt eller kurderne i Syria faktisk er minoriteter, skulle palestinerne fra det britiske mandatområdet Palestina vært en integrert del av den arabiske nasjonen. De er og var arabere, og en del av den arabiske kampen. To av de mest fremtredende symbolene på den palestinske kampen under mandatet var Fawzi Qauqji og Izz ad-Din al-Qassam. Førstnevnte var libanesisk og den andre syrer. Det er ingenting merkelig ved det. Kampen var arabisk, ikke palestinsk. Til tross for dette ble araberne fra det britiske mandatområdet Palestina den gruppen som er mest undertrykket og utstøtt i kjølvannet av det arabiske nederlaget i 1948. Det er først senere de ble til et eget folk: palestinerne.
            Arabiske land visste helt fra begynnelsen at deres behandling av palestinerne var forkastelig. Derfor signerte de Casablanca-protokollen i 1965, som skulle gi palestinerne reisefrihet og rettigheter på arbeidsmarkedet, men ikke statsborgerskap.[41] Men som så mange andre lignende dokumenter endret heller ikke dette på noe. Mishandlingen fortsatte.
            Dersom vi sammenligner dette med behandlingen under israelsk styre, vil vi se at palestinerne har det langt bedre under israelsk administrasjon – både de som fikk israelsk statsborgerskap og palestinerne som lever på den andre siden av 1967-grensen, i territoriene. I motsetning til de vanskelige forholdene i arabiske land, har palestinere under israelsk styre fra 1967 kunnet nyte godt av en jevn økning i levestandard, sysselsetting, helse og forventet levealder samt en kraftig nedgang i barnedødelighet og en enorm vekst i høyere utdanning.
            Det samme gjelder innen det politiske liv: Etter tiår med politisk undertrykkelse var det nettopp under israelsk styre at den palestinske bevisstheten vokste frem. I løpet av to tiår etter uavhengighetskrigen kunne araberne ha etablert en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen. Det gjorde de ikke. Så kom Israel og frigjorde dem fra tjue års hard undertrykkelse. Det betyr ikke at Israel ikke har gjort urett mot palestinerne, for det har de. Men sammenlignet med jordansk og egyptisk okkupasjon var det nettopp israelsk styre som førte til velstand og vekst innen alle felt. Man kan og bør kritisere de negative sidene ved det israelske styret, men en burde samtidig nevne de mindre negative sidene.
            I de siste tiårene har den store løgnen om Israels eneansvar for palestinernes nød stadig vokst seg sterkere. Derfor er det nødvendig å sette ting på plass: Palestinerne har gjennomgått vanskelige erfaringer med fordriving og flyktningtilværelse. Noen flyktet, mens andre ble utvist. Men dette er som nevnt en erfaring de deler med titalls millioner andre rundt om i verden. Forskjellen ligger i at de mange andre flyktninggruppene ble absorbert av de landene de kom til. Dét skjedde ikke med palestinerne. De ble i stedet utsatt for undertrykkelse, overgrep og ble nektet sine rettigheter. Dette ble de utsatt for av sine arabiske brødre, i den hensikt at flyktningenes miserable situasjon ville opprettholde et brennende ønske om å returnere til situasjonen slik den var før opprettelsen av staten Israel i 1948. Alle forslagene om å løse flyktningproblemet ved bosetting har blitt bastant avvist. Det åpne såret blir bare dypere. Gang på gang har araberne selv hevdet at alle arabere er én nasjon. Selve landegrensene – og dette er ikke omstridt – er falske grenser som ble trukket av kolonimaktene. Til tross for dette har flyktningene blitt til ofre, takket være den arabiske verden.
            Allerede i 1952 skrev Alexander Gallaway, en høytstående UNRWA-ansatt:

De arabiske statene ønsker ikke å løse flyktningproblemet. De ønsker å la det forbli et åpent sår, som et våpen mot Israel. Arabiske ledere gir blaffen i om flyktningene lever eller dør.[42]

Den palestinske og pro-palestinske historiografien har med vitende og vilje oversett slike uttalelser, på samme måte som den ignorerer det faktum at titalls millioner av flyktninger har blitt absorbert andre steder i verden, på samme måte som den ignorerer den «jødiske nakbaen», historien om utvisning og plyndring av jøder fra arabiske land. Den ignorerer også historien om den arabiske apartheid. Men sannheten må fortelles: Det skjedde en nakba, men det er en nakba som kunne ha endt etter noen få år, i stedet for å fortsette i tiår etter tiår, takket være arabisk apartheid.

NB! Teksten fortsetter etter disse fotnotene.

[1] Bronwen Manby, Citizenship Law in Africa: A Comparative Study, s. 51: «Den arabiske liga utstedte en beslutning om at palestinerne ikke skulle innvilges statsborgerskap i andre arabiske land, for å opprettholde deres identitet.» Beslutningen i sin originale utgave: <http://www.plord.ps/ar/index.php?act=Show&id=272>

[2] Yehoshafat Harkabi, «Palestinerne fra dvale til oppvåkning» i: Moshe Maoz og B.Z. Kedar (red.), Den palestinske nasjonalbevegelse: fra konfrontasjon til å slutte fred? [hebraisk], Tel Aviv 1996, s. 243–298. Harkabi undersøker utviklinger og enkeltstående publikasjoner knyttet til 1950- og 1960-årene, i tillegg til Ingrid og Johan Galtungs rapport, som mer tar for seg kultiveringen av drømmen om retur i kjølvannet av besøket til Gazastripen i 1964.

[3] Harkabi, s. 250.

[4] Oroub El-Abed, Unprotected: Palestinians in Egypt since 1948, Washington: Institute for Palestine Studies 2009, s. 11.

[5] Avneri Aryeh, The Claim of Dispossession: Jewish Land-Settlement and the Arabs 1878–1948, Transaction 1984, s. 14. Se også Gideon Kressel og Reuven Aharoni, «Egyptian Emigres in the Levant»: <http://jcpa.org/wp-content/uploads/2013/02/EgyptPDF.pdf>

[6] For mer om Egyptisk innvandring til områdene i det britiske mandatområdet Palestina: <http://zionismontheweb.org/Palestinian_Israel_Conflict/?tag=muhammad-ali>

[7] <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/8D26108AF518CE7E052565A6006E8948>

[8] Kunngjøring til FN om opprettelsen av en storpalestinsk regjering: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/62B1867E967323068025648E0041673D>

[9] Avi Shlaim, «The Rise and Fall of the All-Palestine Government in Gaza», Journal of Palestine Studies 20 (1990), s. 37–53.

[10] Se paragraf III, artikkel 26 av følgende FN-rapport: <http://domino.un.org/unispal.nsf/9a798adbf322aff38525617b006d88d7/93037e3b939746de8525610200567883>

[11] Se: <http://israelipalestinian.procon.org/view.answers.php?questionID=000551> i tillegg til: Terence Prittie, «Middle East Refugees» sitert i Michael Curtis et al., The Palestinians, Transaction Books 1975, s. 52.

[12] <http://www.theatlantic.com/magazine/archive/1961/10/the-arabs-of-palestine/304203/>

[13] Sitatet fremkommer i en tale av den israelske ambassadøren til FN, Chaim Herzog, 26. mars 1976, artikkel 87: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/1F199DA24F34E44C85256FCC00526624>

[14] Om reguleringene, ordrene og diskriminerende metoder, se: Oroub El-Abed, Unprotected.

[15] Asher Susser, Israel, Jordan, and Palestine: The Two-State Imperative, Brandeis 2011.

[16] Se Morris, Det palestinske flyktningproblemets opprinnelse 1947–1949 [hebraisk], s. 412.

[17] Chaim Herzogs tale, artikkel 95: <http://unispal.un.org/UNISPAL.NSF/0/1F199DA24F34E44C85256FCC00526624>

[18] <http://www.refworld.org/cgi-bin/texis/vtx/rwmain?page=topic&tocid=4565c2252&toid=.*4565c25f5f&docid=49749cfcc&skip=0>

[19] <http://frlan.tumblr.com/post/30649500039/the-withdrawal-of-citizenship-from-jordanians-of>

[20] Khaled Abu Toameh, «Amman revoking Palestinians’ citizenship», Jerusalem Post 20.7.2009.

[21] Clinton Bailey, Jordans Palestinian Challenge, 1948–1983, s. 59.

[22] <http://www.forcedmigration.org/research-resources/expert-guides/palestinian-refugees-in-syria/fmo017.pdf>

[23] Statsborgerskapslov nr. 276, 1969: <http://www.forcedmigration.org/research-resources/expert-guides/palestinian-refugees-in-syria/fmo017.pdf>

[24] <http://www.badil.org/en/al-majdal/item/518-profiles-palestinian-refugees-in-syria>

[25] Ibid.

[26] «Palestinians Killed in Syria Mourned as Heroes», Daily Star 30. november 2013.

[27] <http://www.un.org/apps/news/story.asp?NewsID=44794#.UaYRckD9vzw>

[28] Om Kairo-avtalen: <http://prrn.mcgill.ca/research/papers/brynen2_09.htm>

[29] For undersøkelsen i sin helhet: <http://www.unrwa.org/userfiles/2011012074253.pdf>

[30] For flere detaljer, se hele studien her: <http://refugees.resist.ca/document/situationlebanon.htm>

[31] <http://www.amnesty.org/en/library/info/MDE18/010/2007>

[32] <http://www.irinnews.org/Report/90327/LEBANON-Palestinians-still-dissatisfied-despite-labour-law-changes>

[33] <http://classic-web.archive.org/web/20060905033027/http:/web.amnesty.org/pages/369-270306-feature-eng>

[34] Simon Haddad, «The Origins of Popular Opposition to Palestinian Resettlement in Lebanon», International Migration Review, bd. 38, nr. 2 (sommeren 2004), s. 470–492; Julie Peteet, «From Refugees to Minority: Palestinians in Post-War Lebanon», Middle East Report 200, 1996; Qifa Nakbi, Naturalizing the Palestinians: <http://qifanabki.com/2009/11/19/naturalizing-the-palestinians/>; Palestinian Refugees in Lebanon, Sherifa Shafie 2006.

[35] <http://www.frontpagemag.com/2011/khaled-abu-toameh/who-called-the-palestinians-trash/>

[36] Hassan A. El-Najjar, The Gulf War: Overreaction & Excessiveness, Amazone Press 2001, kapittel 10.

[37] Se: <http://web.archive.org/web/20070202133228/http:/www.arabnews.com/?page=1&section=0&article=53213&d=21&m=10&y=2004>

[38] Salma A. Shawa, «Palestinians Expelled by Libya Stranded in Makeshift Camp», Washington Report on Middle East Affairs 1996: <http://www.washington-report.org/backissues/0896/9608099.htm>

[39] «Gadhafi’s Torture Prison», Der Spiegel 31. juli 2007.

[40] Se Al-Jazeeras reportasje:

 <http://www.aljazeera.net/news/pages/78718961-6918-4cf0-9432-753b00c5cf9f>;

og her: <http://elderofziyon.blogspot.com/2010/08/libya-imposing-restrictions-on-local.html>

[41] For UNCHR-rapporten:

<http://www.refworld.org/cgi-bin/texis/vtx/rwmain?page=country&category=&publisher= LAS&type=&coi=SDN&rid=456d621e2&docid=460a2b252&skip=0>

[42] Se følgende studie av Romirowsky og Joffe:

<http://www.ruthfullyyours.com/2010/09/14/a-tale-of-two-galloways-by-asaf-romirowsky-and-alexander-joffe/>

Det følgende er gjengivelse fra to kapitler, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

 

Israelske arabere og apartheidanklagen

 

En israelsk araber ledet rettssaken som sendte en tidligere president av den jødiske staten i fengsel. Hundretusener av israelere valgte arabere til de øverste plassene i lokale reality-programmer på tv. Innen feltet utdanning krymper forskjellene stadig. Den sanne historien om israelske arabere er at deres situasjon er bedre enn for deres muslimske brødre i Europa.

 

I 2013 kom Lina Mahul på førsteplass ved et av de mest sette reality-programmene i Israel, den israelske versjonen av «The Voice». De som stemte, var ikke dommerne selv, som alle tilhørte kategorien kreativ-liberale, men seerne – vanlige folk fra middelklassen og lavere middelklasse –, og de stemte frem en israelsk araber. En skulle tro at dette valget av Mahul, som ikke er unikt, sier noe om det israelske samfunnet. Ja, problemer og diskriminering eksisterer. Men én ting er klart: En person som tilhører en fremmed minoritet ville aldri ha blitt stemt frem verken til første-, andre- eller tredjeplass i en stat som virkelig var dypt preget av rasisme.
            En tidligere israelsk president, Moshe Katsav, ble tiltalt for voldtekt. Tiltalen i seg selv gir ingen grunn til stolthet, det viktige var at rettssikkerheten bestod testen. Ikke en gang Israels fremste borger fikk noen form for fripass fra rettferdigheten. Tre dommere fra distriktsdomstolen ledet rettssaken som endte med at Katsav ble dømt til syv års fengsel. Lederen for panelet var dommeren George Kara, en arabisk israeler. Dette var et ikke-tema for israelsk presse, som ikke engang fant grunn til å nevne det. Israel har kanskje mange problemer som må løses overfor landets arabiske minoritet, men noe slikt som Katsav-rettssaken ville aldri ha funnet sted i en ekte apartheidstat.
            Det kan vises til mange andre slike eksempler. Rana Raslan, Israels skjønnhetsdronning, en sykehusdirektør, en høyskolerektor, dommere i domstoler på alle nivåer, Knesset-medlemmer – hvorav noen som konstant rakker ned på den israelske staten – takket være en praktisk talt ubegrenset ytringsfrihet, som de aldri ville ha fått noe annet sted i Midtøsten.
            Vi må fortsatt forholde oss til apartheid-anklagen på to nivåer: sosiale forskjeller og den tilsynelatende fiendtlige holdningen blant jøder mot arabere.
            Israels arabere er et hett tema i disse dager, ikke bare i Israel, men i hele verden. Deres talspersoner – inkludert israelere og jøder – taler rundt omkring i verden om den «apartheid» som de angivelig lider under. Men det er jammen en merkelig apartheid, der en minoritet står for de beste prestasjonene, både sammenlignet med storparten av sine brødre, som er i flertall i andre land i Midtøsten, og i Europa. Dette er en apartheid som tillater dem å si praktisk talt hva de vil, inkludert at de offentlig kan identifisere seg med uttalte fiender av staten de bor i. Det er tvilsomt om det finnes noe annet land i verden som gir en så omfattende ytringsfrihet som Israel i en situasjon med en pågående konflikt.
            De fleste israelske arabere, uavhengig av sine politiske standpunkter, er lovlydige borgere. De har sine rettigheter, ikke på grunn av veldedighet, men fordi lovverket behandler dem på samme måte som alle andre, med ett unntak: innvandringsfeltet. Det er et faktum at det finnes forskjeller mellom den arabiske minoriteten og det jødiske flertallet. Det forekommer også diskriminering, som i de fleste andre land i den frie verden. Dessuten finnes det fordommer, selv om disse ikke nødvendigvis er hovedårsaken til forskjellene mellom gruppene.
            Situasjonen for israelske arabere har gått i positiv retning siden opprettelsen av staten Israel, og ikke noen annen arabisk eller muslimsk befolkning i verden har opplevd lignende forbedringer. Dette er ingen subjektiv oppfatning, den kan underbygges ved å sammenligne tall og øvrig datamateriale over tid:
            For det første: en sammenligning av israelske arabere med arabere i nabolandene, som hadde samme sosioøkonomiske utgangspunkt. For det andre: status for israelske arabere som en minoritetsgruppe, sammenlignet med lignende muslimske minoritets-miljøer i Europa. Forbedringen er reell både i absolutt forstand (vekst i levestandard, forventet levealder, inntekt, utdanning osv.) og i relativ forstand (i reduksjon av forskjellene vis-à-vis det jødiske flertallet).
            I april 2008 reiste en delegasjon israelske arabere fra organisasjonen Mossawa Center til Belgia for å underrette EU om de tilsynelatende beklagelige forholdene israelske arabere lever under. De klaget over forskjellene mellom jøder og arabere i Israel som bevis for den jødiske statens «synder». Men så viste det seg at slike forskjeller faktisk er større i Belgia: Bare 10 prosent av opprinnelige belgiere lever under fattigdomsgrensen, mens ikke mindre enn 58,9 prosent av den tyrkiske og 55,6 prosent av den marokkanske muslimske minoritets-befolkningen lever under den samme fattigdomsgrensen. Enda verre: Bare 1 prosent av den opprinnelige befolkningen lever i det som kan defineres som dyp fattigdom. Den tilsvarende andelen for tyrkere var 39 prosent, for marokkanere 25 prosent.[1]
            Årsakene er velkjente og nedslående: først og fremst dårlig utdannelse, dernest diskriminering. Fem år er gått siden studien ble offentliggjort, og situasjonen er bare blitt verre. I Storbritannia er forholdene enda mer dystre. Muslimer befinner seg i bunnsjiktet innen alle felt.[2] Tre av fire barn av pakistansk og bangladeshisk opprinnelse født i Storbritannia lever under fattigdomsgrensen.[3] En kan presentere lignende tall fra andre europeiske land. Det er sant at det i Europa er snakk om nye innvandrere, mens det i Israel er snakk om innfødte, men det er samtidig sant at det ikke finnes noen etnisk, nasjonal eller religiøs konflikt i Europa som kan sammenlignes med den som finnes i Israel – ei heller noen okkupasjon, og ingen sionisme. De som har innvandret til Europa, har kommet etter eget ønske. Til tross for dette er diskrimineringen åpenbar, og ulikhetene øker stadig.
            Det finnes sosiale forskjeller i Europa, og det finnes sosiale forskjeller i Israel. Man kan og bør kjempe for likhet. Tallene viser et bilde som krever handling, både i Israel og i Europa. Men datamaterialet bør også leses nøye og kritisk. Inntekten per capita er eksempelvis mye lavere blant israelske arabere enn blant jødiske israelere. Men dette skyldes blant annet en langt lavere gjennomsnittsalder for israelske arabere (yngre mennesker tjener mindre, uansett etnisitet), det faktum at brorparten av arabiske kvinner ikke deltar i arbeidslivet, samt at israelske arabiske familier generelt er større enn familiene til israelske jøder. Det objektive resultatet er, selv før en trekker inn diskriminering, en lavere inntekt per capita. Jødiske befolkningsgrupper med lignende karakteristika (én familieforsørger, store familier) er i en lignende situasjon. Allikevel finnes det en undergruppe blant israelske arabere – de kristne – som innen de fleste felt faktisk scorer høyere enn gjennomsnittet for den jødiske befolkningen.
            De fleste europeiske land er velferdsstater. Noen av muslimene der er andre og tredje generasjons innvandrere. De burde ha kunnet integrere seg og nyte fruktene av velferden, men dette har ikke skjedd. I noen europeiske land er det vanskelig å undersøke data som har med religion å gjøre. Det finnes likevel mange og varierte kilder som omhandler muslimers situasjon i Europa. Den nyeste og mest omfattende av disse er en spesialrapport fra EU: «Muslims in the European Union: Discrimination and Islamophobia.» Rapporten peker på graverende forskjeller innen alle felt som ble undersøkt, og avdekker alvorlige tilfeller av diskriminering og fordommer. Her er noen av funnene, basert på den ovennevnte rapporten og en rekke andre kilder.

Inntekt og sysselsetting

68 prosent av pakistanske og bangladeshiske husholdninger i Storbritannia (hvorav flertallet i landet er muslimer) lever under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 23 prosent av befolkningen generelt.[4] Ifølge en rapport fra NGO-en Sikui befinner 45,9 prosent av arabiske familier i Israel[5] seg under fattigdomsgrensen, sammenlignet med 14,7 prosent i befolkningen generelt. Enda verre er det at 73 prosent av bangladeshiske og pakistanske barn lever under fattigdomsgrensen i Storbritannia, sammenlignet med 31 prosent av befolkningen generelt. I Israel: 55,7 prosent av muslimske barn, 20,3 prosent i barnebefolkningen generelt.
            Det bør presiseres at i Israel er fattigdomsgrensen satt til 50 prosent av gjennomsnittsinntekten i landet, i motsetning til 60 prosent i Storbritannia, så den virkelige forskjellen mellom Israel og Storbritannia er sannsynligvis mindre enn statistikken tilsier. Men inntektstallene gir et dramatisk bilde av det enorme gapet: Ifølge en studie utført av British Trade Union Congress (TUC) på inntekt blant menn, tjener bangladeshiske og pakistanske menn 182 pund i uken, svarte 235 pund og befolkningen generelt 332 pund. Indere, hvorav brorparten er hinduer, tok et steg opp til 327 pund. I Tyskland var kinesere langt mer vellykkede enn tyrkere. Ifølge en annen studie på den britiske økonomien står 50 prosent av mannlige muslimer og 75 prosent av muslimske kvinner utenfor arbeidsmarkedet.[6]
            Hinduene, som en spesiell etnisk minoritet, har samme inntekt som hvite. Det er viktig å huske dette senere, når vi drøfter årsakene til forskjellene. I Israel er derimot inntektsgapet langt mindre: Tall fra 2003 viser at inntekten til en jødisk husholdning er på 11.548 NIS (nye israelske sjekler, den israelske myntenheten), mot 7513 NIS i en arabisk husholdning. Gitt at brorparten av muslimske kvinner ikke arbeider utenfor hjemmet, samt at alderen på muslimske ansatte er lavere, er den virkelige forskjellen mellom jøder og arabere langt mindre, særlig sammenlignet med Storbritannia.
            Arbeidsledigheten blant jøder i Israel var på 9 prosent i 2003, sammenlignet med 16 prosent blant israelske arabere. EU-rapporten viser lignende tall i europeiske land: I Tyskland var arbeidsledigheten på 10 prosent i befolkningen generelt, sammenlignet med 20 prosent blant muslimer. I Nederland var arbeidsledigheten på 6,5 prosent i befolkningen generelt, mot 16 prosent blant nederlandske muslimer. I Belgia var det 7 prosent arbeidsledighet i den totale befolkningen, men hele 38 prosent blant belgiske muslimer. I Frankrike (ifølge offisielle tall fra INSEE) er arbeidsledigheten på 9 prosent i befolkningen generelt, mot 24 prosent blant nord-afrikanere og tyrkere. Mer oppdatert statistikk fra Europa avdekker at forskjellene i arbeidsledighet vokser over tid.[7] Sysselsettingssituasjonen for første- og andregenerasjons muslimer i europeiske velferdsstater er med andre ord, relativt sett, fortsatt verre enn i Israel.

Utdanning

EU-rapporten fremhever i negativ forstand særlig Frankrike, Belgia, Nederland, Sverige, Tyskland, Østerrike og Danmark. Enda verre er det at 40 prosent blant førstegenerasjons innvandrere i Belgia, Frankrike og Sverige, og 25 prosent av den samme gruppen i Østerrike, Danmark, Tyskland og Nederland, ikke når opp til det grunnleggende nivået ved PISA-eksamener, mens resultatene er langt bedre for den opprinnelige befolkningen.
            Ifølge British Office for National Statistics (ONS) mangler 31 prosent av muslimer som deltar i arbeidslivet faglig eller akademisk opplæring, i motsetning til 15 prosent av den opprinnelige befolkningen. I Tyskland når bare én av ti tyrkere opp til et av de tre utdanningsløpene som åpner for universitetsstudier.[8] Den kinesiske minoriteten, derimot, oppnår langt bedre resultater.
            I Israel var det på 1980-tallet bare 9 prosent av befolkningen på 15 år og over som hadde en utdanning på minst 13 år. I 2012 var andelen 23 prosent. I aldersgruppen 24–34 var andelen av de som gjennomførte minst 13 års skolegang blitt 30 prosent blant menn og 38 prosent blant kvinner. 29,6 prosent av israelske arabere har vitnemål fra videregående utdanning som gir adgang til universiteter, sammenlignet med 46,4 prosent av jødene (når adgang til universiteter fjernes som faktor, er forskjellene langt mindre).
            I Tyskland mangler 25 prosent av tyrkerne (som utgjør brorparten av muslimene i landet) grunnleggende avgangsbevis, sammenlignet med bare 1 prosent av befolkningen generelt. I Israel ligger antallet arabere som faller fra på videregående skolenivå på 8,9 prosent, mot 4,6 prosent i jødisk sektor. I tillegg står oppnåelse av immatrikuleringsbevis på 59 prosent blant den jødiske befolkningen og 50 prosent i den arabiske. Men man bør merke seg følgende: Blant Israels arabere oppnår 48 prosent av muslimene artium, mot 64 prosent av de kristne.[9] Kristne arabere i Israel gjør det med andre ord bedre enn den muslimske, drusiske og jødiske befolkningen generelt i denne sammenheng. Dersom anklagen om at Israel utsetter sine ikke-jødiske minoriteter for en markant og tilsiktet diskriminering hadde vært riktig, er det vanskelig å forstå at de kristnes prestasjoner skulle vært så gode. Hovedårsaken til forskjellene må finnes et annet sted.
            Utgangspunktet for jøder og arabere i Israel var ikke likt, på samme måte som det ikke er likt for den opprinnelige befolkningen og innvandrerbefolkninger i Europa. Det virkelige spørsmålet er derfor: Har forskjellene blitt mindre med årene? I 1961 hadde jøder gjennomsnittlig syv år mer skolegang enn arabiske israelere. Ved begynnelsen av 1990-tallet var det gjennomsnittlige antall års skolegang på 12,6 år for jøder og 11,2 for arabere. I 2010 hadde forskjellen forsvunnet helt, og begge grupper gjennomfører nå 12 års skolegang.[10] Det er fortsatt ikke full likestilling, og det er fortsatt forskjeller innen høyere utdanning. Men retningen er tydelig, og den dramatiske reduksjonen er imponerende. Ikke noe land i Europa kan vise til lignende tall.

Israelske arabere og nabolandene

For å imøtegå dem som hevder at det ikke er rimelig å sammenligne den muslimske befolkningen i Israel med muslimske miljøer i Europa, siden førstnevnte er en innfødt minoritet, mens den sistnevnte er innvandrere, kan vi også sammenligne situasjonen for israelske arabere med situasjonen i arabiske naboland, siden disse to gruppene hadde et likt utgangspunkt.
            Også ved en slik sammenligning viser det seg at israelske arabere har nytt godt av en fantastisk utvikling under Israels «apartheidregime» i forhold til arabere i naboland med muslimske flertallsbefolkninger. Forventet levealder i Israel er for eksempel på 79,7 år, og 76 år blant israelske arabere. I Syria: 73, Jordan: 71, Libanon: 72, og i Egypt er forventet levealder under 70 år.
            Det samme gjelder innen utdanningsfeltet. I Jordan ligger analfabetismen på 10,1 prosent, i Libanon 13,5 prosent, Syria 20,4 prosent, Egypt 28,6 prosent. I Israel er den på 2,9 prosent i befolkningen generelt og på bare 6 prosent blant israelske arabere. Enda mer vesentlig er medianen for antall års skolegang. I 2010 var medianen for israelske arabere og jøder på 12 års skolegang, som nevnt ovenfor. Gjennomsnittet i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) var 5,4 års skolegang.[11] Israelske arabere befinner seg med andre ord på toppen utdanningsmessig, sammenlignet med alle landene i regionen. I mange praktiske henseender er det bedre for en araber å være i minoritet i Israel enn å være blant flertallsbefolkningen i hvilket som helst av nabolandene i Midtøsten.

Årsaken til forskjellene

Det store spørsmålet er: Hva er hovedårsaken til de store forskjellene mellom muslimer og andre, både i Vest-Europa og i Israel? En kan åpenbart ikke overse ulike former for formell og uformell diskriminering, som virkelig finnes. Men er etnisk og nasjonal diskriminering hovedårsaken til forskjellene?
            Det må her bemerkes at det også finnes store forskjeller blant jøder. Ultraortodokse jøder har for eksempel en lav gjennomsnittsinntekt. Og enda viktigere: Det finnes andre minoriteter – ikke bare muslimer – som også burde ha lidd, siden de er innvandrere med en annerledes kultur som kommer til et nytt og fremmed land. Men statistikken viser at de likevel har klart å oppnå fremragende resultater.
            For eksempel har én av 20 mannlige hinduer en doktorgrad, sammenlignet med én av 200 blant kristne.[12] Hinduene kom til Storbritannia i løpet av de samme årene som de muslimske innvandrerne. Det finnes lignende tall over innvandrere til USA: Gjennomsnittsinntekten til en latinamerikansk-ættet familie er på 35.054 dollar, en hvit familie tjener 53.256 dollar og en sørøstasiatisk familie (kinesere, japanere og hinduer) 61.511 dollar.[13]
            Grunnlaget for forskjellene kan dermed ikke være etnisk eller nasjonalt, og det kan heller ikke forklares ut fra hudfarge; hinduer er vanligvis like mørke i huden som muslimer, men de har overgått prestasjonene til den opprinnelige befolkningen i Storbritannia, og også jødenes. Oppskriften på likestilling ligger hovedsakelig i kvinners status. Alle konservative samfunn som bevarer undertrykkende mønstre generelt, og særlig overfor kvinner, har en lengre vei til likestilling med den øvrige befolkningen enn dem som ikke gjør det.
            Grunnlaget for forskjellene er derfor kulturelt: Diskrimineringen starter i hjemmet. Israels kristne har samme utgangspunkt som jødene, selv om de på alle måter er arabere, og på noen områder gjør de det enda bedre enn jøder. I motsetning til hos de muslimske araberne, har kvinnen en langt høyere status hos kristne.
            Det samme gjelder blant jøder: Ultraortodokse jøder scorer langt dårligere enn muslimene. Årsakene er lignende: Kvinners status, lav deltakelse i arbeidslivet, store familier med mange barn. Dette gjelder også i vestlige land. Inderne, japanerne og kineserne raser fremover. Mange muslimer, derimot, foretrekker at kvinnene deres er tilslørt og forblir i hjemmet.
            Danmark, som var tidlig ute med å legge restriksjoner på innvandringen (hovedsakelig rettet mot muslimer), har oppnådd positive endringer: Stans i importen av ektefeller utenfra (i tvangsekteskap)[14] har gitt mange muslimske kvinner muligheten til å bryte ut av den onde sirkelen med undertrykking fra sine egne. Denne endringen har åpnet for nye muligheter.
            Kvinners status har en viktig betydning for generell yrkesdeltakelse. I Israel deltar for eksempel 52,5 prosent av jødiske kvinner i arbeidslivet, blant kristne er andelen 42 prosent, mens muslimer scorer lavest, med bare 13,3 prosent. I Storbritannia står 70 prosent av muslimske kvinner utenfor arbeidslivet, sammenlignet med kun 23 prosent blant hvite kvinner og 30 prosent blant hinduistiske kvinner. Situasjonen er stort sett den samme i andre europeiske land.
            Dette gjelder også i land med muslimsk flertall, som leder an i den globale statistikken over lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I Saudi-Arabia tjener kvinner 15 prosent av en manns lønn, i Egypt 23 prosent, Marokko 25 prosent, Jordan 30 prosent, Syria 33 prosent og Israel 64 prosent, en andel som omfatter alle befolkningsgrupper, inkludert ultraortodokse jøder og arabere. Dette er en sentral årsak til den negative situasjonen i de fleste muslimske land.
            Samfunn med intern undertrykkelse har generelt sett dårlige resultater. Slik er det, enten samfunnene er i flertall eller i minoritet i et spesifikt land. Selv land med store olje- og gassreserver lykkes vanligvis ikke i å bøte på de store tapene forårsaket av kvinneundertrykkelse; Israel, som frem til nylig knapt hadde noen olje, har hatt en gjennomsnittlig inntekt per capita på 33.878 dollar, noe som er høyere enn det oljerike Saudi-Arabia, med en gjennomsnittlig inntekt per capita på 33.477 dollar.[15]

***

Et av de viktigste argumentene i kampanjen mot «israelsk apartheid» er at «93 prosent av Israels landområde er forbeholdt jøder». Dette er en løgn. Jødisk Nasjonalfond (JNF) ble opprettet for mer enn hundre år siden og har samlet inn jødiske donasjoner for å kjøpe land for jødisk bosetning. Disse kjøpene var juridisk lovlige og skjedde for full betaling. Det var ikke snakk om verken tyveri eller kolonialisme. Slik var det frem til opprettelsen av staten Israel.
            Av 20,4 millioner dunam (én dunam er 1000 kvadratmeter, dvs. et dekar) land innenfor 1967-grensen eide arabere (hvorav noen flyktet eller ble utvist) 4,2–5,8 millioner dunam.[16] Jødiske grupper og institusjoner eide 1,6–1,9 millioner dunam. Av disse arealene var rundt 940.000 dunam i privat eie; ytterligere 800.000 dunam var i JNFs eierskap. Etter opprettelsen av staten kjøpte JNF ytterligere 1,35 millioner dunam av staten, noe som ga dem et totalt eierskap over 2,15 millioner dunam. Etter opprettelsen av Israel var 0,7 millioner dunam av landarealet fortsatt i privat arabisk eierskap.[17]
            Med andre ord: Av totalt 20,4 millioner dunam (statens totale landareal) eide JNF bare 2,15 millioner dunam, eller cirka 10,5–12 prosent (tallene varierer, de høyeste anslagene snakker om rundt 12 prosent av landområdet). JNFs standpunkt er at Jødisk Nasjonalfond har rett til å selge landområder som faktisk er i deres eie til jøder som vil kjøpe det for å opprette jødiske bosetninger. Så selv om saken er gjenstand for en heftig offentlig debatt i Israel, utgjør arealet (12 prosent) langt mindre enn de antiisraelske propagandistenes fantasi-anslag på 93 prosent.
            Forvaltningen av all grunneiendom i Israel, inkludert land i JNFs eierskap, forestås av Israel Land Administration (ILA). Høyesterett har tidligere besluttet at ILA ikke kan allokere landarealer utelukkende forbeholdt jødisk bosetning, til tross for at det er blitt foretatt tilsvarende allokasjoner av land kun for arabere. Senere har regjeringsadvokaten uttalt til israelske regjeringer at heller ikke JNF kan selge eller allokere land som bare skal være forbeholdt jøder. Saken behandles i høyesterett, og den juridiske retningen er klar. Men om så landområder i JNFs eierskap kun var ment for jøder, hadde arabere uansett hatt tilgang til å kjøpe eller bruke 89 prosent av statens landområder i Israel.
            En lignende serie av løgner ble fremmet da den israelske regjeringen prøvde å regulere landeierskapet for beduiner i Negev. Dette er en vanskelig og komplisert sak. Beduinene var nomader. Vanligvis forelå det ingen ordentlige nedtegnelser vedrørende landeierskap, verken under osmansk styre eller under det britiske mandatet (og ingen av disse to ikke-jødiske forvalterne anerkjente omfattende beduinsk eierskap av Negev, basert på nomadiske reiseruter og sesongavhengig bruk). Spørsmålet om eierskap er en vanskelig debatt.
            Israelske myndigheter har besluttet å avgjøre spørsmålet – ikke ved fornektelse av rettigheter, men ved å tilby bredt eierskap på en regulert og registrert måte. Ordningen omfattet tildeling av én dunam land til hver familie, samt til hver ungdom fra fylte 24 år, inkludert utvikling av vanninfrastruktur, elektrisitet og veier på statens regning, samt anerkjennelse av en betydelig del av eierskapskravene, selv når bevis på eierskap ikke foreligger.
            Nok en gang har menneskerettsorganisasjoner og NGO-er kommet inn i bildet og engasjert seg til fordel for eierskapskravene fremmet av en liten andel av beduinene, på en måte som faktisk vil kunne ha en negativ påvirkning på situasjonen til flertallet. Også her lyktes de i å markedsføre sitt forehavende som en kamp for likestilling og mot diskriminering, selv om flesteparten av beduinene selv var enige i planen og hadde mottatt de statlige ytelsene som ble tilbudt dem.
            Nok en gang har en kunnet bevitne en kampanje som fremmer løgner om diskriminering og ekspropriering rundt om i verden. Høydepunktet kom med en film produsert av Rabbis for Human Rights, som sammenlignet beduinenes landoppgjør med jødenes utvisning fra tsar-Russland.[18] Det er uklart om aktivistene faktisk har hjulpet beduinene, som i virkeligheten bare brukes som et middel i kampanjen for å tegne et bilde av staten Israel som en uforbederlig og ond stat, gjennomsyret av rasisme.

***

For noen år siden publiserte ulike arabiske organer brosjyrer som ble kjent som «visjonsdokumenter». Hensikten var å sette ymse krav fra israelske arabere på den offentlige dagsordenen, i Israel og på verdensbasis. Dokumentene omfatter en rekke temaer som det absolutt er verdt å diskutere, men deres primære hensikt er ikke å fremme et forståelig og legitimt krav om likestilling, men heller en fornektelse av jødenes rett til en egen nasjonalstat. Slik, med sin radikalisme, spolerte de nok en anledning til å få i gang en fruktbar diskusjon.
            I de fleste land fremmer ikke minoriteter slike absurde krav. Den serbiske minoriteten i Kroatia krever rettigheter, men de avviser ikke Kroatias rett til å være en nasjonalstat for den kroatiske nasjonen. Det samme gjelder for den ungarske minoriteten i Romania, for det slovakiske mindretallet i Tsjekkia, samt mange andre. Ved å fremme umulige krav for det jødiske flertallet, krav om å fornekte Israels eksistens som en jødisk nasjonalstat, lukker de i praksis også døren for den viktige debatten om arabernes rettigheter som en minoritet i Israel.
            Dokumentet krever for eksempel at Israel skal anerkjenne palestinernes rett til selvråderett, men uten at det kreves anerkjennelse av lignende rettigheter for jødene. Det er et merkelig krav: På et prinsipielt nivå anerkjenner flertallet av israelerne allerede palestinernes rett til selvbestemmelse i en egen stat. Men en grunnleggende forutsetning for å få slutt på konflikten er gjensidig anerkjennelse: Palestinernes rett til selvbestemmelse i en egen nasjonalstat, med eller uten Jordan, og jødenes rett til selvbestemmelse i deres egen nasjonalstat, på deres eget landområde.
            Jo mer ekstremt det arabiske lederskapet i Israel blir, dess mindre interessert blir Israels jødiske innbyggere og det israelske lederskapet i å fremme israelsk-arabisk likestilling. Dersom kravet om likestilling som en nasjonal minoritet derimot ble fremmet uten at det samtidig ble rettet angrep mot selve grunnlaget for Israels eksistens som jødisk nasjonalstat, og uten at man fornektet flertallets rettigheter, ville interessen for og viljen til likestilling ha økt.
            Dessuten er det viktig å huske at israelske arabere har et identitetsproblem. All identifisering med staten Israel gjør dem til forrædere i den arabiske verden. Dette ønsket om å bevise sin lojalitet til kampen mot sionistene er en av årsakene til at det finnes et gap mellom det politiske og intellektuelle israelsk-arabiske lederskapet og den israelsk-arabiske offentligheten generelt. Mens ledelsen blir stadig mer ekstrem, selv sammenlignet med holdningene i den arabiske verden for øvrig, viser Israels arabiske befolkning tegn på et ønske om integrering, inkludert en anerkjennelse av Israel som en jødisk stat.
            Det politiske og intellektuelle lederskapet har et internasjonalt publikum og har blitt gjort til sentrale aktører i demoniserings- og delegitimeringskampanjen som føres mot Israel. På den annen side vet brorparten av israelske arabere at til tross for alle vanskelighetene de støter på, er dagliglivet deres bedre i Israel enn noe annet sted i Midtøsten.
            Interessant nok overser ikke «visjonsdokumentet» interne arabiske problemer som familiestrukturen og et rigid patriarkat. Også organisasjonen Mossawa erkjenner at kvinners deltagelse i arbeidslivet ville ha tilført arabiske familier inntekter på anslagsvis 6,2 milliarder NIS. Men heller enn å erkjenne at dette er et internt kulturelt problem blant muslimer, anklager de den israelske staten.

***

Dette skrives ikke for å nekte for den reelle og smertefulle eksistensen av diskriminering. Det er dessverre en del av livet for enhver minoritet i ethvert land i verden, selv de mest opplyste og progressive. BBC undersøkte for eksempel hvorvidt kandidater av ulik etnisk opprinnelse, men med identisk kompetanse, ble invitert til jobbintervjuer i Storbritannia. Det viste seg at det var en klar preferanse for hvite, og at muslimer ble enda mer diskriminert enn svarte.[19] En tilsvarende undersøkelse i Frankrike avslørte lignende resultater: Sjansene for at en kvinnelig muslim ble invitert til jobbintervju var fem ganger lavere enn for en hvit eller svart kristen kvinne.[20]
            Israel er ikke annerledes. Personer med arabiske navn, eller selv jøder med orientalske navn, lider under lignende former for diskriminering. Det samme gjelder ved formell diskriminering: Innen mange felt er det et presserende behov for holdningsendringer. Det gjelder fordeling av land, kommunale grenser og innen infrastruktur og utdanning.
            Kvinners status er heller ikke den eneste faktoren som kan forklare forskjeller. Hinduer, japanere og kinesere er ikke alltid for likestilling mellom kjønnene, men de har likevel oppnådd svært gode prestasjoner, og sammenlignet med muslimske kvinner har kvinners status innen de nevnte gruppene blitt vesentlig forbedret. I motsetning til muslimske kvinner får stadig flere indiske og kinesiske kvinner høyere utdanning og deltar i arbeidslivet.
            Man kan peke på andre faktorer som leder mot sosial fiasko, som fiendtlighet overfor Vesten og antisemittisme. Det er ingen tilfeldighet at de høyeste ratene av antisemittisme i Vesten (og ikke bare i Vesten) er blant muslimer. Det er ingen tilfeldighet at jødefobi, homofobi og kvinnehat blomstrer blant muslimer.
            Den eneste muslimske minoriteten som gjør det bedre, og faktisk mye bedre, enn gjennomsnittet for befolkningen i sin helhet, er i den amerikanske. Dette tydeliggjør at problemet ikke er etnisk betinget. I USA er muslimske kvinners status høyere enn i Europa, i muslimske land og i Israel. Også i andre ikke-muslimske samfunn – i Israel og andre steder – er det slik at miljøer med sjåvinistiske og patriarkalske familiestrukturer lider av lignende problemer som den muslimske minoriteten i Israel.
            Så selv om muslimer i Israel, arabiske land og Europa har rettmessige grunner til å klage over sin lave rangering når man måler menneskelig utvikling, er kvinners status nøkkelen til alt dette. Den er langt viktigere og har mer påvirkning enn ekstern undertrykkelse – fra den «hvite flertallsbefolkningen» i Europa eller fra det jødiske flertallet i Israel. Det finnes muslimer i Vesten og i Israel som vet at personlig ansvar og bekjempelse av selvbedrag er nøkkelen til å finne veien ut av den nåværende situasjonen. Disse stemmene er et håp for den muslimske verden.

Innvandring og retur

Det grunnleggende kravet israelske arabere fremmer, og som er uttrykt i visjonsdokumentene, er at staten Israels jødiske identitet skal kanselleres. I praksis innebærer dette en oppheving av loven om retten til (jødisk) tilbakevending og at det innføres en nøytral innvandringslinje. Det ideologiske grunnlaget er en fornektelse av den jødiske selvråderetten i en egen stat.
            Palestinerne har rett til selvbestemmelse. De har rett til å være i flertall i sin eget stat. De har også rett til å tillate retten til retur til denne staten – for palestinere, og ikke for jøder. Israel har en tilsvarende rett, som ble etablert i henhold til en FN-resolusjon, til sin eksistens som jødenes nasjonalstat. Dette er ikke rasisme, men en realisering av et folks grunnleggende rett til selvbestemmelse.
            Det er ikke noe rom for en dobbel selvbestemmelse, i både den palestinske staten og i Israel. Stater med en etnisk-kulturell nasjonal karakter verner om retten til å bevare sin nasjonale karakter gjennom lovgivning. Og derfor har staten Israel rett til å ta i bruk ethvert demokratisk virkemiddel for å gjøre det samme for jøder i dets territorium. For eksempel: gjennom loven om rett til retur eller ved hjelp av statsborgerskapslover.
            Det er nettopp dette mange land i Europa gjør. Den liberale diskursen har lyktes i å spre paroler som «den grunnleggende retten til å gifte seg» eller «en naturlig rett til å innvandre». Et flertall i israelsk høyesterett støttet tidligere slike synspunkter. Men et nærmere ettersyn viser at Hellas, Finland, Tsjekkia, Japan, Irland, Polen, Norge, Tyskland og mange andre land har en rett til repatriering (retur til sitt hjemland) på et eller annet nivå. Det internasjonale samfunnet anerkjenner nasjonalstater, og selve eksistensen av en nasjonal minoritet opphever ikke statens rett til å bevare sin nasjonale karakter. Ungarn, Slovakia, Kroatia og Romania har alle blitt akseptert inn i det liberale rammeverket til EU, til tross for at de reserverer seg den retten.[21]
            Selv Venezia-komiteen, bestående av jurister som arbeider på vegne av Europarådet for å drøfte slike konflikter, har anerkjent forbindelsen mellom et land med et etnisk flertall og minoriteter av samme etnisitet som lever i andre land, inkludert at «opphavslandet» skal ha rett til å innvilge særskilte rettigheter, inkludert retten til immigrasjon, til utenlandske borgere av samme etnisitet.[22]
            Logikken til det israelsk-arabiske lederskapet minner om argumentene som stadig fremmes i den egyptiske avisen Al-Ahram mot Israel. Avisen framstiller Israels definisjon av seg selv som en «jødisk og demokratisk stat», som om det var et grufullt uttrykk for rasisme. I 2009 ringte jeg til redaktøren av avisen og gjorde ham oppmerksom på det faktum at Egypt omtaler seg som «den arabiske republikken», og at artikkel 2 i den egyptiske grunnloven statuerer at «islam er statsreligionen i landet og arabisk er dets offisielle språk» og at «prinsippene i islamsk lov (sharia) er hovedkilden til lovgivning.» Dersom det er slik, hva er da galt med at Israel definerer seg som «jødisk og demokratisk»? Jeg ble lovet en forklaring. Årene har gått. Jeg venter fortsatt.
            I Europa peker innvandringslover som er vedtatt siden 2001, i en klar retning: økte restriksjoner på innvandring. Om det ikke finnes noen etnisk eller nasjonal preferanse, finnes det definitivt kulturelle eller økonomiske preferanser (Danmark, Nederland, Frankrike, Storbritannia). I Danmark, Tyskland og Nederland må innvandrere gjennomgå opptaksprøver med et mål om, selv om det ikke er åpenbart og uttalt, å forhindre muslimsk innvandring, hovedsakelig gjennom tvangsekteskap. 

En stat for alle dens innbyggere

Ulike ideer har blitt fremmet i den offentlige diskursen om definisjonen av staten Israel, enten sammen med eller adskilt fra palestinerne på Gazastripen og Vestbredden. Venstreorienterte aktivister har omtalt det som «en sekulær stat», basert på PLOs angivelige definisjon (som aldri faktisk ble tatt i bruk av PLO).[23] I begynnelsen av 1980-årene snakket Shulamin Aloni om «en stat for alle sine innbyggere». Ulike fortolkninger av dette konseptet ble utviklet over tid, fra det opprinnelige – og rettmessige – målet om økt likestilling mellom innbyggerne uavhengig av religion, kjønn eller opprinnelse, til senere fortolkninger som inkluderte en fornektelse av Israel som en jødisk stat.
            De israelsk-arabiske visjonsdokumentene beskriver denne hypotetiske staten som en «tospråklig» eller «flerkulturell» stat. Denne definisjonen er flottere i teoretisk forstand enn i praksis. Krigene mellom ulike etniske grupper i Sudan, et land med et tydelig muslimsk flertall, har forårsaket millioner av dødsfall. Gjentatte borgerkriger i Libanon de siste tiårene, på etnisk og religiøst grunnlag, har ført til 130.000 dødsfall, og antallet stiger. Det bitre hatet mellom sjia- og sunni-muslimer i Irak har ført til titusenvis av drepte på begge sider. Disse kommer i tillegg til et langt større antall drepte – for det meste sjiamuslimer og kurdere – som ble mislikt av sunni-minoriteten da den tidligere var ved makten. Den gjensidige nedslaktingen i borgerkrigen i Syria går også i hovedsak langs etniske og religiøse skillelinjer: sjiaer og alawitter mot sunnier.
            Dersom nedslakting og forfølgelse uten ende er alt arabiske muslimer har å tilby andre etniske grupper, er det vanskelig å se hvorfor Israel skulle akseptere en slik idé, selv om den er pent innpakket i fine fraser som «konstitusjonelt demokrati». Denne ideen fungerer muligens godt i Sveits eller Belgia (selv om ting ikke er så lett der heller). I Midtøsten er det på den annen side slik at flertallsbefolkninger slakter og forfølger minoriteter, selv når det er snakk om arabere mot arabere og muslimer mot muslimer. På det beste er det ikke massakrer, men undertrykkelse – som overfor kopterne i Egypt, eller overfor kristne i de palestinske selvstyreområdene. Begge flykter i hopetall for å slippe å lide.
            Etno-kulturelle nasjonalstater, som er implementert i mange land i Europa, forebygger konflikter og blodsutgytelse. Den multinasjonale løsningen, i situasjoner med historisk fiendskap, er oppskriften på evigvarende blodsutgytelser. Tsjekkoslovakia ble delt i to nasjonalstater: Tsjekkia og Slovakia. Selv modellen som Makedonia følger, som ga vetorett til den albanske minoriteten (i henhold til «Ohrid-avtalen»),[24] er i hovedsak en fiasko.[25] Helt siden avtalen ble implementert, etter de voldelige, etnisk motiverte episodene i 2001, har spenningen mellom flertallet og mindretallet bare økt. Dessuten har landet siden også lidd under en lammet regjering, som ikke en gang klarer å bli enig om navnet sitt som del av uenigheten om landets identitet. Forsøket på å integrere to ulike grupper – en flertallsbefolkning og en minoritet – der begge holder fast på sine adskilte identiteter, er med andre ord dømt til å mislykkes.
            Det samme gjelder for «multikulturalismen». Her lønner det seg igjen å se nærmere på hva som har skjedd i muslimske miljøer i Europa. I Storbritannia og Nederland, der multikulturalismen ble opptatt som førende ideologi, er situasjonen for muslimer forferdelig. I teorien fremstår den multikulturelle modellen som svært fristende. I praksis har dette alternativet tillatt blomstringen av ekstremistisk islamistisk utdanning, og dermed islamistisk radikalisering, så vel som en fortsettelse av den patriarkalske familiestrukturen.
            Mens multikulturalisme gir menn autonomi, dømmer den i praksis kvinner til slaveri. Det er unødvendig å påpeke at multikulturalismen, snarere enn pluralisme og skjønnhet har ført til muslimske ghettoer i mange byer i Europa – disse er inkubatorer for fattigdom, intern undertrykkelse innen egne miljøer, sosial segregering, kriminalitet og islamistisk ekstremisme. Dersom israelske arabere, og spesielt kvinnene, ønsker seg likeverd, må de innse at multikulturalismen ikke er løsningen, men snarere problemet, og vil bare øke forskjellene, både innen minoritetsmiljøet selv og overfor storsamfunnet.
            Canada presenteres ofte som en modell for multikulturalismen. Det kan tenkes at det fungerer bra for de engelsk- og fransktalende miljøene. Men hva med muslimene? For få år siden ble et multikulturelt lovforslag fremsatt, fremmet av det muslimske miljøet, for opprettelsen av muslimske familiedomstoler. Tanken var at de bare skulle i virksomhet når ektefellene var «enige» om det. Men muslimske kvinner protesterte kraftig. Det vil ikke skje, hevdet de; «avtalen» ville i praksis være inngått under tvang. Undertrykkelse av kvinner har bare økt. De startet en kamp der de rekrutterte kvinnelige muslimske aktivister fra hele verden, inntil forslaget ble frafalt. Det var kvinnelige muslimer som startet bevegelsen «No Sharia Law»,[26] og fra Canada spredte kampen seg til mange andre vestlige land.
            Det er noe merkelig i støtten fra de «progressive kreftene» til politisk multikulturalisme. Det er enda merkeligere at muslimske intellektuelle fortsetter å klamre seg til den. En bør heller lytte til prominente muslimske kvinner som har deltatt i kampen mot sharia-lover, som Seyran Ateş og Necela Kelek fra Tyskland, Fadela Amara fra Frankrike, Irshid Manji fra Canada og andre. Det viser seg at muslimske kvinner er de som sterkest motsetter seg multikulturalismen. Det har de gode grunner til. 

Personlig ansvar

Et annet israelsk-arabisk krav som ble fremstilt i visjonsdokumentene, er at Israel må innrømme sitt ansvar for overgrepene ved «nakbaen» og okkupasjonen. En avmålt og nøktern tilnærming krever det motsatte: at det arabiske lederskapet erkjenner all den uretten det har påført palestinerne. Det var det arabiske lederskapet som avviste Peel-kommisjonens forslag i 1937, Woodhead-kommisjonens plan i 1938, som tildelte jødene landområder fra kysten og Jisreeldalen, den britiske regjeringens policydokument «White Paper» i 1939, ulike planer for føderale løsningsalternativer som ble fremmet i løpet av 1940-årene (som forslaget til den angloamerikanske kommisjonen i 1946), UNSCOPs flertallsforslag, og til og med UNSCOPs mindretallsforslag, som kun ga jødene en begrenset autonomi, delingsforslaget fra 1947, Khartoum-konferansens anerkjennelse av Israel, Clintons plan (2000) og Olmerts forslag (2008).
            Hvordan kan Israel være ansvarlig for alt dette? Araberne erklærte en utryddelseskrig mot den jødiske staten, og ikke omvendt. Resultatet er kjent: 711.000 palestinere ble flyktninger. Noen flyktet, andre ble utvist. Atter andre forble i Israel, men ikke på sine opprinnelsessteder. I de etterfølgende årene forlot 850.000 jøder arabiske land til fordel for Israel og vestlige land. Noen flyktet, andre ble forvist. Da dette pågikk, ble det omtalt som en befolkningsutveksling.

Av kjærlighet til Israel

Israelske arabere er et fellesskap av kjærlighet. Det finnes ikke noe annet muslimsk samfunn i verden som, på tross av sine offentlige uttalelser, rettmessige og ubegrunnede, faktisk er så knyttet til sitt land. Denne tilknytningen uttrykkes på forskjellige måter. For det første, i henhold til en meningsmåling utført av Israel Institute for Democracy i 2011, var 53 prosent av israelske arabere «stolte over å være israelere». I betraktning av at det her er snakk om en minoritetsbefolkning og at deres brødre, palestinerne, befinner seg i en innviklet, pågående konfrontasjon med staten Israel, er dette et bemerkelsesverdig høyt tall.
            For det andre er dette en nasjonal minoritet uten separatistiske ambisjoner. Nasjonale minoriteter aspirerer ofte til å annekteres inn en nærliggende nasjonalstat der de er i flertall. Det gjør ikke israelske arabere, som ønsker å forbli israelske statsborgere, også etter en eventuell opprettelse av en palestinsk stat. For det tredje er utvandringsandelen av israelske arabere en av de laveste i verden. Til sammenligning viser meningsmålinger blant innbyggere i arabiske land at en betydelig andel ønsker å emigrere. Dette ønsket er ikke gjennomførbart, takket være både de arabiske regimenes natur og innvandringsrestriksjoner i vestlige land. Israelske arabere har ikke noe lignende ønske, trass i at israelske myndigheter ikke hindrer dem i å reise, og selv om de har mange alternativer hvis de skulle ønske å utvandre. Til tross for dette forblir de i Israel. Kristne i de palestinske selvstyreområdene utvandrer, på grunn av alvorlig diskriminering, undertrykkelse og trakassering. Men ikke israelske arabere.
            Dette er ikke bare et tegn på lojalitet til deres tradisjonelle hjemland. Millioner av arabere har forlatt sine hjemland andre steder, og ytterligere millioner ville reist om de hadde muligheten. Nettopp israelske arabere, som har denne muligheten til å reise, velger å bli. De blir fordi det er tvilsomt om det finnes noe annet sted i verden der de ville hatt det bedre. De stemmer ved ikke å dra. Dette er en æresbevisning overfor Israel.
            Staten Israel er langt fra perfekt. Det er behov for mange politiske endringer. Det er behov for kvotering. Israelske myndigheter har gjort alvorlige, irriterende og smertefulle feilgrep opp gjennom historien som bare har økt skaden og lidelsen for begge folk. Mange ganger er kritikken berettiget, men når kritikken ikke fremmes for å bedre situasjonen og få en slutt på diskriminering, men for å ødelegge flertallets nasjonale etos, kompromitteres også det berettigede kravet om likeverd.
           
Likeverd er et edelt mål, men for å kjempe mot mangelen på likestilling på en ordentlig måte, må en forholde seg til virkeligheten. Dersom kravene til det israelsk-arabiske lederskapet hadde blitt akseptert og implementert, ville situasjonen for alle israelske borgere, både arabere og jøder, blitt langt verre. Israel ville blitt en del av regionen, i den mest negative forstand, når det gjelder integrasjon og sosial harmoni.
           
Israelske arabere fremmer også riktige argumenter. Men det provoserende grunnlaget som formuleres av det politiske og intellektuelle lederskapet, som underkjennelse av den jødiske retten til selvbestemmelse, kravet om vetorett, avvisning av ethvert ansvar for deres vanskelige situasjon og en ensidig plassering av all skyld på Israel – dette vanskeliggjør fremgang. De skaper et inntrykk av at dette handler mindre om å gi arabere rettigheter enn å nekte jødene rettigheter. Melodien fremstår som liberal, men ordene, meningsinnholdet, er ikke liberalt.
            De fleste av de arabiske lederne fortsetter å gjøre nøyaktig de samme feilene som sine forgjengere, ved å videreføre linjen med fremmedgjøring og underkjennelse. Denne linjen bare forsinker prosessen i retning av likestilling. Palestinerne fortjener et lederskap som investerer i utvikling og velferd, ikke i våpen og fiendtlighet. Dette er i palestinernes interesse. Samtidig er det i israelsk interesse.

Løgnen om apartheid

Apartheid er en av de mest alvorlige forbrytelsene utført av én gruppe mennesker mot en annen. Tiltakene for å anklage Israel for denne forbrytelsen er blant de mest utbredte og ødeleggende våpnene i løgnindustriens arsenal. Et tyrkisk parlamentsmedlem ble sendt i fengsel fordi hun tok seg den frihet å bruke det kurdiske språket. I Israel er derimot arabisk et offisielt språk. Diskriminering og fiendtlighet mot arabere er ikke mer utbredt i Israel enn det er i Europa. Om apartheid-injuriens løgner og forvrengninger.

 

Rasisme er en av kreftene som er ødeleggende for menneskeheten. Rasisme eksisterer i alle samfunn, på ulike nivåer. Enhver sivilisert stat må bekjempe rasisme og dens manifestasjoner ved hjelp av lovgivning, utdanning og, dersom det kreves, straff. Apartheid er en offisiell rasismepolitikk. Apartheid har også en klar definisjon i folkeretten. Den fremkommer i Roma-traktaten, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag opererer i henhold til. Definisjonen er streng, og den forutsetter systematisk statlig undertrykkelse på grunnlag av rase.[27]
                I de siste årene har mange progressive krefter og grupperinger fra den muslimske verden gått sammen om å karakterisere Israel som en apartheid-stat. Ordet «apartheid» har en kraftig gjenklang i den bredere offentligheten. Det har blitt en av de sentrale komponentene i den ideologiske krigen mot Israel. Suksessen har vært enorm: Siden 2005 har universitetscampus-er i hele den vestlige verden gjennomført «Apartheid Weeks». I virkeligheten har disse arrangementene ikke noe som helst å gjøre med verken politiske rettigheter, menneskerettigheter eller fredsavtaler, men de har alt å gjøre med BDS-kampanjen (Boycott, Divest, Sanctions – boikott, deinvestering, sanksjoner), som er til for å ødelegge Israel som jødisk stat, noe lederne for bevegelsen også selv åpent erkjenner.[28]
                Mange av dem som deltar i denne kampanjen kjenner ikke til dens karakter eller formålet med BDS. De tror de deltar i en kampanje som arbeider mot rasisme og diskriminering, og for en bedre verden. Noen støtter bare en boikott av bosetningene. Noen tror at boikotten vil legge press på israelerne, slik at Israel går med på en fredsavtale med to stater for to folk. De forstår ikke at de lures: Lederne av BDS-kampanjen identifiserer seg mer med Hamas, og de støtter ikke tostatsløsningen. En av de sentrale talsmennene for BDS og «antiapartheid-kampanjen», Ali Abunimah, er til og med motstander av forsoningsavtalen mellom Fatah og Hamas, fordi den inneholder noe som kan forstås som en anerkjennelse av Israel.[29]
                Det er noe latterlig ved hele kampanjen. Den muslimske verden er proppfull av diskriminering, undertrykkelse av minoriteter, forfølgelse av homofile, kvinneundertrykkelse, fornektelse av ytringsfriheten og systematiske brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men når representanter for denne kampanjen fra den muslimske verden samles under ett tak, klarer de bare å bli enige om én ting: fordømmelse av det israelske apartheid og fornektelse av Israels rett til å eksistere.[30] Det faktum at arabere, eller til og med palestinere, i arabiske land ikke har en brøkdel av de rettighetene som de nyter godt av i Israel, nevnes aldri, fordi reelle fakta for lengst har mistet sin betydning i den endeløse kampen for å ødelegge Israel.
            I Libanon, for eksempel, der palestinske flyktninger og deres etterkommere har levd i over seksti år, råder et regime med pågående og alvorlig diskriminering mot dem. Palestinerne har ikke lov til å jobbe innen visse felt. De er underlagt restriksjoner på hvor de kan bo. Mange lover begrenser deres rett til statsborgerskap og eiendom. Resultatene er åpenbare: 56 prosent av dem er arbeidsløse, 66 prosent lever under fattigdomsgrensen. Det er uklart om dette juridisk sett kan defineres som apartheid i henhold til folkeretten, men samtidig er det klart at Libanon ligger høyt på en slik skala. Israel befinner seg langt utenfor.
            Men det er ikke bare snakk om Libanon. En rekke land fører en offisiell politikk – noen ganger de facto og andre ganger de jure – med diskriminering mot minoriteter. Vi har allerede sett på mange slike eksempler i både arabiske og europeiske land. I Tyrkia er situasjonen særlig dyster for den kurdiske minoriteten. Lederen for Det demokratiske partiet, Ahmet Turk, ble arrestert og forhørt fordi han hadde sagt noen setninger på kurdisk.[31] Et annet medlem av det tyrkiske parlamentet, Leyla Zana, ble dømt til ti års fengsel.[32] Forbrytelsen var at hun hadde oppmuntret til solidaritet og samhold mellom tyrkere og kurdere. I Kroatia lider den serbiske minoriteten under pågående diskriminering.[33] I ethvert land finnes det skepsis mot fremmede. Det finnes diskriminering i alle land. Dette er noe som må bekjempes. Men diskriminering og fiendtlighet er ikke det samme som apartheid.
                Blant fanebærerne i kampanjen mot «israelsk apartheid» finner en også medlemmer av Det muslimske brorskap. Dette er en ideologisk strømning innen sunni-islam som karakteriseres av åpen rasisme og antisemittisme. Sayyid Qutb, den sentrale ideologen i bevegelsen, var en selverklært antisemitt.[34] Yusuf Qaradawi, den nåværende lederen av bevegelsen og den viktigste religiøse autoriteten i sunni-islam i dag, rettferdiggjorde i en tale til sine sympatisører i 2009 Adolf Hitler, som «satte jødene på plass» og ga dem «en guddommelig straff». Han uttrykte også et ønske om at «med Allahs hjelp, neste gang vil det utføres av de troende [muslimene].[35]
                Denne bevegelsen, som har rasisme og antisemittisme som sentrale kjennetegn, er en sentral partner i BDS og Israelsk apartheid-kampanjen. Selverklærte rasister har åpenbart ikke noe virkelig problem med brudd på menneskerettigheter eller apartheid. Problemet er at en stor gruppe mennesker som hevder å være progressive og liberale, også er del av denne kampanjen. Språk og diskurs har en betydning. At den progressive leiren deltar i denne apartheid-kampanjen er en tragedie i seg selv, og ved denne deltagelsen hvitvasker de, paradoksalt nok, rasisme.
            Det foregår en bevisst tåkelegging av de ulike nyansene og gråsonene mellom diskriminering, rasisme, brudd på menneskerettigheter, frihetsberøvelse og apartheid. Takket være dette kan rasister og tilhengere av folkemord stille seg side om side med rettighetsaktivister og mennesker som ønsker å gjøre verden til et bedre sted. I motsetning til å kjempe mot rasisme deltar de entusiastisk i en rasistisk kampanje som peker ut ett land blant mange andre med langt verre problemer innen dette feltet.
                De som best vet, eller burde vite, at det ikke finnes noen sammenheng mellom Israel og apartheid, er Sør-Afrikas svarte befolkning. De nøt ikke engang en brøkdel av rettighetene som israelske arabere eller palestinerne på Vestbredden eller på Gazastripen har. De hadde ingen representanter i parlamentet. De hadde ingen dommere – og slett ingen dommer som ledet et panel som sendte en tidligere president i fengsel. Selv i dag, mer enn to tiår etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika, kan de bare drømme om å oppnå så gode eksistensforhold som palestinerne lever under på Gazastripen.
            Ja, du leste riktig: Gaza. Forventet levealder i Sør-Afrika er 51 år, og den er i tilbakegang.[36] Forventet levealder på Gazastripen er på 72 år. Spedbarnsdødeligheten i Sør-Afrika er på 49 per 1000 fødsler. I Gaza ligger den på 16. En sammenligning med israelske arabere er langt utenfor deres forestillingsevne. Israel og de okkuperte områdene er ikke noe paradis; det finnes diskriminering. Det finnes stygge sider ved situasjonen som bør bekjempes. Men forsøket på å hevde at araberne, i Israel eller i de okkuperte områdene, lider under apartheid, er en fornærmelse mot menneskelig intelligens.
            Tallene vi presenterte i tidligere kapitler, viser at palestinerne har nytt godt av en av de raskeste levekårsforbedringene i menneskets historie i tiårene under israelsk styre. Å kalle dette for apartheid er absurd. Palestinerne har blomstret under israelsk styre, etter tiår med undertrykkelse under Egypt og Jordan. Men det generelle inntrykket er selvsagt det motsatte. Dette er en av Israelsk apartheid-kampanjens største suksesser, å male et bilde av et eksepsjonelt undertrykkende og grusomt israelsk regime, selv om mange i arabiske stater i virkeligheten ville ha ønsket å leve under et slikt «apartheid». Men løgnene vinner.
            En av aktivistorganisasjonene i denne kampanjen satte opp plakater på busser rundt omkring i San Francisco. Desmond Tutu, vinneren av Nobels fredspris 1984, er stjernen på disse plakatene. Han har blitt valgt for å bevise at Israel er en apartheidstat. Han bør, tross alt, vite noe om faktisk apartheid. Som et forsvar mot kritikken overfor apartheid-kampanjen svarte Jewish Voice for Peace (JVP) – en av de mest antiisraelske organisasjonene i USA – at «de har lov til å fremme disse påstandene, siden de allerede har blitt fremmet av politikere, journalister og NGO-er i Israel.»
            JVP har rett. Disse påstandene har også blitt fremmet i Israel. Men det faktum at det finnes personer i Israel som hevder at deres land bedriver apartheid, er ikke noe bevis i saken. Det er heller et bevis på at Israel er et blomstrende demokrati der ytringsfriheten er så absolutt at hvem som helst kan snakke åpent og anklagende mot regjeringen og staten uten frykt for arrestasjon eller strafferettslig forfølgelse. Personer tilhørende israelske medier og akademia står sentralt i produksjonen av løgnene. Dersom disse uttalelsene hadde blitt sensurert, ville Israel ha gått i antidemokratisk retning. Men siden disse personene kan angripe landet uten frykt, kan vi alle slappe av. Israel er et demokrati. Det betyr ikke at det finnes rettmessige påstander om apartheid. Det betyr bare at baksnakkelsene og løgnene også er en del av ytringsfriheten. Men det fristiller oss ikke på noen måte fra å være kritiske til disse påstandene.
            Det finnes også berettigede anklager mot Israel. En slutt på okkupasjonen kunne stanset anklagene om apartheid én gang for alle. Men selv om israelerne har styrt palestinerne lenge – altfor lenge – og selv om det til tider kan synes som om det er i ferd med å bli til en permanent situasjon, må man ikke glemme alternativene. Israel trakk seg ut fra Sinai, som nå har blitt en høyborg for radikal jihad. Israel trakk seg ut av Sør-Libanon, og området kontrolleres nå av Hizbollah. Israel forlot Gazastripen, som nå har blitt til en base for Hamas-angrep mot Israel. Verdensomspennende jihad, både sunni og sjia, i alle sine forgreininger, prøver å etablere seg alle steder der det ikke finnes en sterk sentral myndighet. Syria kan kanskje lykkes i å kvitte seg med sin grusomme leder, Bashar al-Assad, men det er klart at med over 200.000 døde, millioner av flyktninger og hele kvartaler ødelagt i nesten alle byer, bærer overtakelsen av den verdensomspennende jihad bud om en enda mer deprimerende fremtid.
            Palestinernes fremtidsutsikter er gode i områder som er under israelsk kontroll. Men hvis og når Israel forlater disse områdene, er risikoen stor for at denne velstanden vil opphøre. Palestinerne kan bli ofre for Hamas eller Islamsk Jihad. Det som allerede har skjedd på Gazastripen, kan også skje på Vestbredden. Det israelske arabere frykter mest, er at arabisk-israelske områder nær grensen vil kunne annekteres av en fremtidig palestinsk stat, hvis en slik skulle bli opprettet. De vet noe som de progressive kreftene og motstanderne av okkupasjonen tydeligvis ikke forstår: Når Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene, vil situasjonen der bli langt verre for palestinerne.
            Selv de som støtter en avslutning av israelsk administrasjon over territoriene – og dem finnes det mange av, både i Israel og andre steder – kan ikke ignorere Israels frykt for at den dagen de forlater Vestbredden, vil sannsynligheten øke for at raketter vil kunne sendes mot Tel Aviv. Israel vil da måtte besvare angrepene. Så vil Jordan stenge grensen, akkurat som Egypt gjorde mot Gaza. Vestbredden vil bli et nytt Gaza. Enhver fredsaktivist må derfor forstå at situasjonen er kompleks. Den vanskelige oppgaven består i å gi palestinerne selvstendighet og samtidig å hindre at Vestbredden havner i hendene på Hamas eller Islamsk Jihad. Dette betyr ikke at Israel bør fortsette sitt styre på Vestbredden i det uendelige, men at enhver human person bør forstå de potensielle konsekvensene av å avslutte okkupasjonen.

Det humanitære planet

Dersom det faktisk eksisterte et apartheid-regime i Israel i 1948, og i de okkuperte områdene fra 1967, ville arabere begge steder ha stått overfor stagnasjon – eller mest sannsynlig en forverret situasjon. Som vi gjentatte ganger har påvist, er det tvilsomt om det finnes noen befolkningsgruppe som noen gang har fått sine leveforhold så raskt forbedret i løpet av en såpass kort periode som palestinerne har opplevd under israelsk administrasjon. Det har nemlig vist seg at okkupasjonen ikke bare innebærer kontrollposter og veisperringer (hvorav mange er blitt fjernet når sikkerhetssituasjonen har forbedret seg). Israelsk administrasjon har også resultert i en kraftig reduksjon i spedbarnsdødelighet, økt forventet levealder, innlagt vann og elektrisitet der det knapt nok fantes noe som helst fra før, samt etablering av mange universiteter og høyskoler. Man kan kalle dette for så mangt, men ikke apartheid!

Det politiske planet

Det er selvsagt mulig å argumentere for at opprinnelige sørafrikanere hadde det langt bedre under apartheid enn den opprinnelige befolkningen i resten av Afrika på den tiden, på samme måte som palestinerne har det bedre under israelsk «apartheid», sammenlignet med levekårene i de omkringliggende arabiske statene. Dette fritar ikke Israel fra de faktiske apartheidanklagene.
            Påstanden er legitim i seg selv. Men omstendighetene er fullstendig forskjellige. For det første har israelske arabere statsborgerskap og politiske rettigheter som opprinnelige sørafrikanere ikke hadde under apartheidregimet. Det finnes diskriminering i Israel, som i mange land i Vesten, men diskrimineringen er ikke apartheid. For det andre er ikke innbyggerne på Vestbredden og Gazastripen en del av Israel. Per i dag er alle arabere på Gazastripen underlagt palestinske myndigheter.
           
Situasjonen på Vestbredden er annerledes. Brorparten av innbyggerne er underlagt palestinske selvstyremyndigheter, men det meste av området kontrolleres fortsatt av Israel. Nesten alt den internasjonale pressen rapporterer om menneskerettighetsbrudd og gnisninger mellom jødiske bosettere og palestinere, eller ulike rettssystemer for jøder og arabere, gjelder hovedsakelig de 150.000 palestinerne som lever i C-området, som er under israelsk kontroll,[37] og i mindre grad i B-området. Dette gjelder for mindre enn 10 prosent av palestinerne.
            Brorparten av palestinerne har ingen daglig kontakt med soldater eller bosettere, med unntak av tilfeller av arrestasjoner i forbindelse med antiterroroperasjoner. Palestinerne har selvstyre, som stipulert i Oslo-avtalen. Tidligere, da intifadaen var på sitt mest intense, fantes det hundrevis av kontrollposter på Vestbredden. Da var det vanskelig å forflytte seg fra sted til sted. Det var her den internasjonale pressen tok bilder av palestinere som ventet i lange køer for å komme seg til arbeid, sykehus eller andre steder.
            Men det er nødvendig å forstå at det ikke var veisperringene og lange køer som skapte terroren; det motsatte var tilfellet. Denne terroren hadde ikke til hensikt å føre til en fredfull avslutning av okkupasjonen, men heller å hindre en fredelig løsning på konflikten. Nye bølger av terror øker eller starter nettopp når det ser ut til at en fredsavtale er innen rekkevidde. De fleste av veisperringene er blitt borte de siste årene. Siden terroren har blitt redusert, har veisperringene hovedsakelig blitt konsentrert ved grensen mellom Israel og Vestbredden. Innen Vestbredden har palestinerne lenge kunnet reise fra sted til sted uten israelsk innblanding.
            Det finnes steder langs grensen som adskiller palestinske bønder fra sine jordbrukseiendommer. Disse små områdene har fått mye pressedekning og fremvises som nok et eksempel på israelske overgrep. Selv om det isolert sett er grunnlag for slike bebreidelser, bør Israels kritikere være klar over at dette en midlertidig situasjon som har oppstått som følge av en særegen sikkerhetssituasjon, og som vil løses ved iverksettelsen av en fredsavtale.
            I årene etter 1967, mer enn i noen annen tidsperiode, har palestinerne utviklet en nasjonal bevissthet. Med konsolideringen av en såpass tydelig nasjonal identitet kan ikke deres rett til selvbestemmelse – med eller uten Jordan – fornektes. Men på én betingelse: at palestinerne er rede til å akseptere prinsippet om to stater for to nasjoner, på grunnlag av allerede presenterte planer, som for eksempel Clinton-parameterne. Bosetningene er et historisk israelsk feilgrep, men de er ikke noe hinder for fred. Akkurat som det finnes en arabisk minoritet i den jødiske staten, bør det kunne leve en jødisk minoritet i en arabisk stat. Brorparten av bosetterne er allerede etablert i bosetningsområder som ifølge de fleste forslag og planer uansett vil tilfalle Israel. De resterende bosetterne vil enten kunne returnere til Israel eller forbli en minoritet i en palestinsk stat. De vil kunne beholde sitt israelske statsborgerskap, selv når en palestinsk stat etableres. Men alt dette forutsetter selvsagt at en virkelig fred oppnås.
            Hvis og når den israelske kontrollen over Vestbredden blir gjort permanent, vil påstandene om at jøder nyter flere rettigheter, om to ulike rettssystemer for jøder og arabere, samt om fornektelse av retten til å stemme, igjen bli aktualisert. Inntil videre må vi ta to grunnleggende forhold i betraktning: De arabiske statene og PLO motsatte seg selve eksistensen av staten Israel, også innenfor grensene som ble trukket opp i FNs delingsplan. Arabernes trusler om utryddelse gjorde at Israel ble tvunget til å forsvare seg. Den israelske kontrollen over landområder utenfor Israels grenser fortsatte fordi arabiske stater og PLO nektet å anerkjenne staten Israel. Israel har kontrollert de angjeldende områdene i flere tiår fordi alle fredsplanene (de som ikke innbefattet retur for palestinske flyktninger) ble avvist før 1993. Etter 1993 har palestinerne avvist de to mest seriøse forslagene.
            Palestinerne har rett til selvbestemmelse og en stat, til tross for Hamas’ eksistens. Men Israel har på sin side rett til å innføre sikkerhetstiltak mot islamistiske krefter som også ønsker å ta kontroll over Vestbredden, på samme måte som de gjorde på Gazastripen. Sistnevnte førte til et blodbad, slik som i Algerie, Afghanistan, Somalia, Jemen, Irak og Syria. Det kan også skje i Israel. Alle de ovennevnte landene preges av mye vold og blodsutgytelse. I områdene som befinner seg under israelsk kontroll, er voldsnivået – til tross for to intifadaer – ekstraordinært lavt. Palestinerne har rett til en stat, israelerne har rett til sikkerhet.
            Ingen forventer noen palestinsk takknemlighet overfor Israel for den raske utviklingen, forbedringer innen utdannelse, infrastruktur og andre menneskelige parametere. Årsaken er at også følelser er viktige, inkludert nasjonale følelser, som omfatter ønsket om selvstyre, selv om dette selvstyret kan være undertrykkende, og selv om dette styret vil kunne ødelegge mye av det som ble oppnådd under israelsk administrasjon.
            Fortsatt israelsk kontroll over Vestbredden kan rettferdiggjøres så lenge palestinerne fortsetter å avvise prinsippet om to stater for to folk. Hvis palestinerne fortsetter å insistere på fullstendig eller delvis retur av palestinske flyktninger og deres etterkommere til Israel, avviser de i praksis dette prinsippet. Under slike forhold må palestinerne bære brorparten av skylden for at den nåværende situasjonen låses fast, siden deres holdning vil signalisere at de ikke primært ønsker fred, men en utradering av Israel som jødisk nasjonalstat.

Stemmerett

Et av argumentene til støtte for anklagen om «israelsk apartheid» er at araberne på Vestbredden og Gazastripen ikke tillates å delta ved israelske valg, selv om de befinner seg under israelsk administrasjon – at de med andre ord er innbyggere uten sivile rettigheter. Dette er en påstand som manipulerer fakta. Palestinerne på Vestbredden er ikke israelske borgere, og de har vært underlagt de palestinske styresmaktene siden 1994. De stemmer ikke ved israelske valg, men ved de palestinske selvstyremyndighetenes valg. De som er annektert til Israel i Øst-Jerusalem, har rett på israelsk statsborgerskap. Dermed har de også rett til å stemme ved israelske valg, om de skulle ønske det. Kravene om at Israel også skal annektere Vestbredden og gi palestinerne der israelsk statsborgerskap, kommer fra ytterfløyene både på høyre- og venstresiden – fra dem som ønsker «én stat», «en bi-nasjonal stat», «en stat for alle landets borgere» eller et «Stor-Israel».
            I betraktning av palestinernes situasjon i de arabiske landene er oppfordringen om å gi dem statsborgerskap merkelig. Bortsett fra Jordan følger alle andre arabiske stater Den arabiske ligas resolusjon 1547, som går imot å innvilge statsborgerskap til palestinerne. Det er med undring vi registrerer at de som kritiserer Israels uvilje mot å innvilge statsborgerskap til palestinere på Vestbredden, aldri kommenterer situasjonen til palestinere som nektes statsborgerskap i araberland. Og dette er ikke et fenomen som bare gjaldt årene fra 1949 til 1967; i Israel-fiendtlige kretser er holdningen den samme i dag.
            Mens palestinerne fortsatt undertrykkes på brutalt vis i arabiske land, er det nettopp under israelsk kontroll palestinerne har fått et selvstyre som ligner det som finnes i en uavhengig stat. Likevel fortsetter palestinske myndigheter og deres støttespillere å kringkaste sine hatefulle og løgnaktige verbale angrep på Israel. Er det overraskende at arabiske stater er sentrale ideologiske og økonomiske bidragsytere til den antiisraelske løgnindustrien?

Etnokrati

Akademikere kommer ofte frem til den feilaktige konklusjon at Israel er en apartheidstat etter å ha klistret merkelappen «etnokrati» til landet. En av de mest fremtredende av disse er den israelske professoren Oren Yiftachel. Som de fleste antiisraelske akademikere bruker han en velkjent metode: Han setter sammen enkeltstående tilfeller av diskriminering og blåser dem deretter ut av alle rimelige dimensjoner. Konklusjonen som følger av en slik forvrengt presentasjon, er at Israel «selvsagt» er i ferd med å bli et «apartheidregime».[38]
            Som de fleste andre land i verden er Israel en nasjonalstat. Det er ingen grunnleggende motsetning mellom nasjonalstater og demokrati – retten til selvbestemmelse er i seg selv en grunnstein i folkeretten. Antiisraelske akademikere og propagandister som omtaler Israel som et «etnokrati», har som sitt egentlige mål å nekte jødene retten til selvbestemmelse i en egen uavhengige nasjonalstat. Noen ganger vil de ikke innrømme det direkte, men de har i virkeligheten vanskelig med å rettferdiggjøre selve eksistensen av en jødisk nasjonalstat, uansett hvor liberal den måtte være.
            De maler da også nasjonalstaten som sådan i dystre farger – med etnisk rensning eller til og med folkemord på «de andre». Det motsatte er sant: De beste forutsetninger for velstand, stabilitet og solidaritet finnes i land med et klart og tydelig etnisk flertall. Stater i Midtøsten som ikke har et klart flertall, plages av en uendelig konflikt. Det samme gjelder også mange steder i Europa. Etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia foretrakk folk også her å gå tilbake til nasjonalstatmodellen. «En stat for alle landets borgere», den modellen som fremmes av antisionistiske akademikere, passer i innvandringsland som USA og Canada.
            For å bruke antisionistenes eget språk: Fornektelsen av jøders rett til selvbestemmelse er i seg selv apartheid. De nekter ikke kroater, slovenere, tsjekkere, polakker, usbekere, armenere eller tsjetsjenere denne retten. Deres fornektelse av retten til selvbestemmelse gjennom akademiskspråklig fiksfakseri gjelder bare ett folk.
            Selv under israelsk administrasjon er palestinerne langt fra den mest undertrykte folkegruppen her i verden. Men dette er likevel gruppen som får mest oppmerksomhet, både i relativ og absolutt forstand. – og siden denne oppmerksomheten omfatter utallige løgner, forvrengninger og bedrag, opprettholdes paradoksalt nok den «uutholdelige» situasjonen de befinner seg i.
            Palestinerne er de største ofrene for løgnindustrien. Deres situasjon under israelsk administrasjon er bedre enn for de fleste mennesker i verden. Den er bedre enn for store deler av befolkningen i den arabisk-muslimske verden, særlig sammenlignet med palestinere som lever der. Men den akademiske verden og internasjonale medier er nesten utelukkende interessert i de palestinerne som er i konflikt med israelske bosettere og soldater. Den forsømmer og overser palestinere som lever i land som Libanon. De sistnevnte lider langt mer, men Israel-kritikere synes å mene at det ikke er noe å mase med at arabere undertrykker andre arabere.

Bosetningene

Judea og Samaria er den jødiske nasjonens vugge. Det foreligger solide juridiske argumenter for Israels rett til disse landområdene. Samtidig vil en aksept av denne retten kreve én enkelt (og felles) politisk enhet i området mellom Middelhavet og Jordan. I så henseende fremmer den israelske høyresiden paradoksalt nok de samme argumentene som den antisionistiske venstresiden. Denne løsningen ville forutsatt at palestinerne på Vestbredden fikk statsborgerskap i den nye politiske enheten og dermed i praksis umuliggjort en jødisk stat med en arabisk minoritet. Konsekvensen ville vært opprettelsen av en bi-nasjonal stat.
            De som ønsker et Stor-Israel presset frem bosetningsprosjektet. Dette var et historisk feilgrep. Skaden har vært tosidig. For det første har de israelske bosetningene presset Israel i retning av en bi-nasjonal løsning. For det andre skaper bosetningene rom for friksjon og urettferdighet. Bosetningsblokkene som ligger nær 1967-grensen burde ikke anses som et problem. De forespeiles å forbli israelske, i henhold til både Clinton-parameterne, Genève-avtalen og Olmerts forslag. Når det gjelder bosetningene som vil forbli på den palestinske siden, vanskeliggjør disse en fredsavtale, men de er likevel ikke til hinder for en tostatsløsning. Bosettere vil kunne forbli i den palestinske staten. De utgjør en mindre befolkningsandel enn arabere gjør i Israel. Israel er en nasjonalstat med en arabisk minoritet. Det er ingen grunn til at jøder ikke skulle kunne bo i et uavhengig Palestina.

***

Dette er paradokset i all sin absurditet: Dersom alle palestinere hadde befunnet seg under arabisk styre, og i en langt verre situasjon enn under israelsk administrasjon, ville ingen ha tatt dem i forsvar. Det ville ikke ha eksistert en hel industri med pro-palestinske publikasjoner. Ingen universitetscampus-er ville ha huset pro-palestinske «Apartheid Weeks». Men deres situasjon er langt bedre under israelsk styre, og likevel fortsetter akademikere å skrive publikasjoner om «etnokrati» og «apartheid».
            Ingenting av dette avviser palestinernes rett til selvstendighet. Årsaken er at selvstendighet, suverenitet og følelsen av frigjøring fra et fremmed styre, selv om det er fordelaktig, og selv om det stadig reduseres, er basisen for den grunnleggende og viktige retten til selvbestemmelse. Vi kan anta at i hvert fall noen av palestinerne foretrekker å være fattigere, eventuelt også undertrykket av andre arabere, fremfor å blomstre under et fremmed styre. Derfor må Israel gjøre det klart – langt klarere enn landet gjør nå – at palestinernes rett til selvbestemmelse, med eller uten Jordan, er en overordnet rettighet. Men denne retten kan bare oppnås ved at selvbestemmelsen utøves ved siden av Israel, og ikke brukes som grunnlag for en videre kamp mot Israel. Sist, men ikke minst: En selvstendig palestinsk stat kan absolutt ikke opprettes i stedet for Israel.

***

Ofte forveksler folk diskriminering og apartheid. I Israel forekommer det stygge utslag av diskriminering og rasisme – mot fremmedarbeidere, etiopiske jøder, svarte, arabere, russere, og fortsatt også tidvis mot orientalske jøder. Dette gjør ikke Israel til et grunnleggende rasistisk land, med mindre alle samfunn i verden også anses som tilsvarende rasistiske.
            For eksempel avdekket en meningsmåling i Frankrike høye andeler av fiendtlighet mot fremmede generelt, og særskilt mot muslimer.[39] 74 prosent mener at islam ikke passer inn i Frankrike, og 62 prosent klager over at de ikke lenger føler seg hjemme i Frankrike. 87 prosent mener at Frankrike har behov for en sterk leder som kan gjenopprette orden. En britisk meningsmåling viser lignende resultater.[40] Et klart flertall mener at islam ikke passer sammen med britiske verdier, og flertallet mener at islam truer den vestlige sivilisasjonen. Alle disse undersøkelsene er fra 2013, og de viser en dyp fiendtlighet mot fremmede generelt og muslimer spesielt.
            En tysk meningsmåling viser en lignende fiendtlighet mot tyrkere og muslimer generelt.[41] En meningsmåling fra Pew viser at 59 prosent av spanjolene, 62 prosent av britene, 71 prosent av tyskerne og 82 prosent av franskmennene støtter et forbud mot bruk av hijab.[42] Det er et klart flertall for dette, selv blant dem som definerer seg som venstreorienterte. Selv i det ultra-liberale Sverige støtter 53 prosent et forbud mot hijab.[43] Det er dermed tydelig at et liberalt europeisk flertall er imot hijab.
            Hva ville skjedd dersom slike meningsmålinger fikk lignende resultater i Israel? Vi vet alle svaret: «Menneskerettighetsaktivister» ville ha levert inn klager til ICC – Den internasjonale domstolen i Haag – for Israels forbrytelser mot menneskeheten. Liberale krefter i Storbritannia, Frankrike og Tyskland forstår behovet for å bekjempe slike uttrykk for diskriminering, rasisme og fremmedfrykt, uten å henfalle til feilaktige og dramatiske karakteristikker som «apartheid». Situasjon i Europa er ille, selv uten en bakenforliggende nasjonal konflikt – uten et antieuropeisk Hamas, terrorisme og en konstant oppildning til vold. Ut fra omstendighetene er israelerne langt mer tilbakeholdne enn de europeiske landene. Men hvem bryr seg om fakta? Alt som gjelder, er bildet som er skapt av bakvaskelsene til Israelsk apartheid-kampanjen, hvorav store deler finansieres av det samme «liberale» EU som selv lider av alvorlige uttrykk for fremmedfrykt.

Israel – et ondskapens kongedømme?

I 1999 ble Rana Raslan, en israelsk araber, kåret til «Frøken Israel». I 2013 ble Yityish Aynaw, fra Israels etiopisk-jødiske samfunn, kåret til samme tittel. Det samme året nådde Lina Mahul, en israelsk-arabisk kvinne, førsteplassen i Israels utgave av «The Voice», og Tahounia Rubel, nok en etiopisk-israelsk kvinne, vant det israelske «Big Brother». I starten av 2014 vant Rose Postnas, en kvinnelig lesbisk fremmedarbeider, førsteplass i det israelske «X-Factor». Alle disse kvinnene, som representerer minoritetsmiljøer, vant konkurranser som hovedsakelig er realityprogrammer med store seertall. De ble i stor grad stemt inn av seere fra middelklassen og den lavere middelklasse. Dette valget er langt mer representativt for Israel enn enkeltstående utslag av diskriminering og rasisme. Likevel er en typisk respons at «det er snakk om fikenblad» [bare et dekke over en lite flatterende virkelighet].
            Dette er ikke bare preferansene til den lavere middelklassen. Dommere, leger, sykehusledere og rektorer ved universiteter og høyskoler – alle arabere – er en del av det israelske livet, akkurat som homofile og lesbiske nyter like rettigheter og en rettferdig behandling. Allikevel er også dette gjenstand for kritikk; antisionistiske kritikere hevder at dette «pink-washing» for å avlede oppmerksomheten fra okkupasjonen og apartheid.[44]
            Den samme formen for kynisk reaksjon kunne høres da Israel satte opp det mest effektive sykehuset på Haiti etter jordskjelvet i 2010, eller da Israel tilbød noe lignende på Filippinene etter tyfonen i 2013. Antisionister hevder at slike tiltak bare er PR-stunt. Høydepunktet – eller rettere: lavmålet – for denne latterliggjøringen av israelske gode gjerninger var en prisbelønnet vitenskapelig publikasjon som hevdet at israelske soldater ikke voldtar palestinere på grunn av «rasisme».[45]
            Ifølge «pink-washing»-skolen er Israel konspirasjonsteoretikernes drøm (eller mareritt). Det spiller ingen rolle hva landet gjør – det ligger likevel alltid utelukkende ondskapsfulle hensikter bak. I forbindelse med konspirasjonsteorier er ikke fakta særlig viktige. At situasjonen for kristne og muslimske arabere er bedre i Israel enn i land som Belgia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, spiller ingen rolle. «Det er det de ønsker at du skal tro», er alltid svaret.
            De vil gjenta disse påstandene, igjen og igjen, og de vil alltid finne marginale eksempler eller spesielt utvalgte tall for å «tilbakevise» det generelt positive bildet. Tyskland har ingen muslimske dommere i sin konstitusjonelle domstol, og Frankrike har ingen muslimske skjønnhetsdronninger. Muslimene i Belgia og andre steder sliter med langt høyere arbeidsledighet enn muslimer i Israel. Antall etiopiske ungdommer som gjennomfører høyere utdanning i Israel, til tross for mange reelle problemer, er sannsynligvis høyere sammenlignet med andre lignende grupper av afrikanske innvandrere i andre land. Men hvem bryr seg – her må det nok være snakk om jødisk manipulering. Sergei Nilus, forfatteren av Sions Vises Protokoller, ville vært stolt over slik utspekulert fiendtlighet.

 

[1] Se her: <http://www.kbs-frb.be/publication.aspx?id=295059&langtype=1033>, i tillegg til i en «Telegraph»-sak: <http://blogs.telegraph.co.uk/news/davidrennie/3636031/Poverty_and_division_in_Belgium/>

[2] <http://www.mcb.org.uk/library/statistics.php#4>

[3] <http://www.ioe.ac.uk/newsEvents/45857.html>

[4] Dataene for Storbritannia er tatt fra EU-rapporten, og opplysningene er samlet inn av Muslim Council of Britain: <http://muslimstatistics.wordpress.com/2012/12/14/uk-muslim-statistics-archive-pre-2003>. Se også følgende BBC-reportasje: <http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/1924907.stm>

[5] En jødisk-arabisk NGO som arbeider for å fremme likhet. For rapporten, se her: <http://www.sikkuy.org.il/yeda/hashvaa.html>

[6] Se rapporten til det britiske «Telegraph» 10.10.2010: <http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/8054403/Britains-coping-classes-at-breaking-point.html>

[7] Se <http://www.euro-islam.info/country-profiles> som deler opp dataene i henhold til land, og studier som siteres her.

[8] Data på Tyskland er fra EU-rapporten og følgende studie: <http://www.crisisgroup.org/library/documents/europe/181_islam_in_germany.pdf>

[9] <http://www.cbs.gov.il/reader/newhodaot/hodaa_template.html?hodaa=201211349>

[10] Se studien «Sosiale gap mellom arabere og jøder» [hebraisk] av Abraham Fund.

[11] Se den komparative studien: <http://www.gial.edu/images/gialens/vol4-2/Magin-Arab-Illiteracy.pdf>

[12] For komparative data fra Storbritannia: <http://underprogress.blogs.com/weblog/2004/10/british_muslims.html>

[13] Komparative data fra USA herifra: <http://www.soundvision.com/info/yearinreview/2001/profile.asp>
Og her: <http://www.cair.com/pdf/American_Muslim_Voter_Survey_2006.pdf>

[14] <http://www.rights.no/in_english/hrs_06.00_030601_102.htm>

[15] Se 2012 data fra International Monetary Fund.

[16] Med hensyn til eiendomsrettighetene til flyktningene som flyktet eller ble utvist, se drøftingen ovenfor med relevante juridiske vurderinger og domskjennelser.

[17] De nøyaktige dataene over landeierskap før 1948 er omstridte. Brorparten av tallene som er presentert er hentet fra Yitzhak Reiter, «Problemstillingen om tomtene» i: Yitzhak Reiter og Orna Cohen (red.), Det arabiske samfunnet i Israel: kunnskapsmappe [hebraisk], Neve Ilan 2013, kapittel 5. Utgivelsen ble finansiert av Abraham Fund, en arabisk-jødisk organisasjon for sameksistens som anses for å være kritisk til israelsk landpolicy. For en bredere drøfting, se her: Ruth Kark, «Planning Housing and Land Policy, 1948–1952: The Formation of Concepts and Governmental Frameworks», i: Israel – the First Decade of Independence, S. Ilan Troen og Noah Lucas (red), Albany: State University of New York Press 1995, s. 461–494.

[18] Om kampanjens løgner og filmen «Fiddler on the Roof», se: <http://blogs.timesofisrael.com/the-blood-libel-film/>

[19] Se: <http://www.guardian.co.uk/money/2004/jul/12/discriminationatwork.workandcareers>

[20] Se: <http://claire.adida.net/uploads/1/2/6/5/12650228/alvjpope2014.pdf>

 Og i NYT: <http://www.nytimes.com/2010/03/27/opinion/27iht-edlaitin.html?_r>

[21] Om beslutningene til Europarådet knyttet til nasjonalstater og minoriteter: <http://assembly.coe.int/Main.asp?link=/Documents/AdoptedText/ta03/ERES1335.htm>

[22] Om retten til en nasjonalstat, se juristenes rapport lagt frem for Europarådet: <http://www.venice.coe.int/webforms/documents/?pdf=CDL-JU(2006)037-e>

[23] Se Benny Morris, En stat, to stater [hebraisk], s. 115–116.

[24] Se: <http://www.ucd.ie/ibis/filestore/Ohrid%20Framework%20Agreement.pdf>

[25] Se: Ulf Brunnbauer, «The Implementation of the Ohrid Agreement: Ethnic Macedonian Resentments», Center for the Study of Balkan Societies and Cultures (CSBSC), University of Graz, Østerrike, og: <http://www.thefreelibrary.com/No+one+to+implement+the+Ohrid+Agreement.-a0254485230>

[26] Se: <http://www.freerepublic.com/focus/f-bloggers/1466855/posts>, og: <http://www.guardian.co.uk/news/blog/2008/feb/08/sharialawincanadaalmost>

[27] <http://www.icrc.org/ihl/WebART/585-07?OpenDocument>

[28] Se her for Omar Barghuthi og Ali Abunimah som sier det rett ut: <http://www.youtube.com/watch?v=tnpilMYsR0I>

[29] Ali Abunimah, «‘Text’ of Hamas-Fatah deal emerges and it doesn’t look good», The Electronic Intifadah 3. mai 2011: <http://electronicintifada.net/blogs/ali-abunimah/text-hamas-fatah-deal-emerges-and-it-doesnt-look-good>

[30] Yossi Shein, «Klisjeer og løgner i Praetoria» [hebraisk], Yedi’ot Aharonot 9.9.2012.

[31] <http://news.bbc.co.uk/2/hi/7909242.stm>

[32] <http://www.bbc.co.uk/news/world-us-canada-18188426>

[33] <http://www.refworld.org/docid/49749d355.html>; <http://www.hrw.org/reports/2006/croatia0906/4.htm>

[34] <http://www.isgap.org/wp-content/uploads/2011/10/bassam-tibi-online-working-paper-20101.pdf>

[35] <http://www.youtube.com/watch?v=VcB_DZ4YQYQ>

[36] Se: <http://www.cfr.org/south-africa/mandela-changed-south-africa/p32016> og: <http://www.irinnews.org/report/87144/south-africa-life-expectancy-drops>

[37] Det nøyaktige antall palestinere som lever i område C er omdiskutert. Tallet var på 70.000 i 2007 ifølge Peace Now: <http://www.kibush.co.il/show_file.asp?num=25611> og 150.000 i 2013, ifølge Israeli Civil Rights Union: <http://www.acri.org.il/en/category/the-occupied-territories/area-c/>

[38] Oren Yiftachel, «Between Colonialism and Ethnocracy: ‘Creeping Apartheid’ in Israel/Palestine», 2009.

[39] <http://www.onislam.net/english/news/europe/461087-islam-incompatible-with-french-values-poll.html>

[40] <http://www.bbc.co.uk/news/10251827>; <http://www.independent.co.uk/news/uk/home-news/baroness-warsi-fewer-than-one-in-four-people-believe-islam-is-compatible-with-british-way-of-life-8464026.html>

[41] <http://www.thelocal.de/20130107/47185#.UTdWzzBgf2s>

[42] <http://www.pewglobal.org/2010/07/08/widespread-support-for-banning-full-islamic-veil-in-western-europe>

[43] <http://www.euro-islam.info/2010/01/28/burqa-ban-in-sweden>

[44] Se Sara Schulman, «Israel and Pinkwashing», New York Times 22.11.2011.

[45] Tal Nitzan, Sjeldenheten i militær voldtekt i den israeskl-palestinske konflikten [hebraisk], masteravhandling, Antropologisk institutt, Hebrew University Jerusalem 2007.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart