Olavfestdagene i Trondheim startet 28. juli. Som tidligere år blir festivalen brukt av anti-israelske krefter til propagandakamp.
Onsdag 30. juli arrangerer flere kirkelige organisasjoner såkalt «solidaritetsgudstjeneste» i Bakke kirke. Arrangementet blir markedsført med en plakat (se under) der Israel er slettet fra kartet. Konturene av den jødiske staten er dekket over av et palestinsk flagg.

Blant arrangørene er listet opp Sabeel, Kairos Norge, Kirkeakademiene, KFUK-KFUM Global, Kirkens Nødhjelp, Fellesrådet i Trondheim og Den norske kirke. Kirkefolkenes solidaritet rekker ikke lenger enn til å omfavne ideologien til jihadistene og de palestinske nasjonalistene som kjemper for Israels utslettelse.
På et bilde publisert i sosiale medier står aktivistpresten Beate Iren Lerdahl foran en slik plakat. «Det jødene opplevde før krigen er akkurat samme som de gjør mot palestinerne nå,» skrev Lerdahl i 2017. MIFF viste hvordan hun tok feil, og påpekte at det er nettopp på grunn av historien at Israel gjør som de gjør.
Jødene i Israel kjenner jødisk historie Europa, fra den kristne anti-judaismen, korstogene og middelalderens ghettoer til 1900-tallets rasehygiene og industrielle utryddelse. Jødene i Israel vet også hvordan det har gått med europeiske jøder i land som ikke drev juridisk eller voldelige undertrykkelse. De fleste etterkommerne av britiske jøder fra 1800-tallet er for eksempel ikke jøder i dag. Den dramatiske nedgangen i et vennligsinnet land som Storbritannia viser hvorfor Israel er nødvendig.
Jødene i Israel kjenner det jødiske folkets historie som minoritet i arabiske land. Erfaringene frister på ingen måte til gjentakelse. Det generelle bildet var systematisk undertrykkelse under diskriminerende lover basert på islams dhimmi-prinsipp. På 1940-tallet var det ca. 1.000.000 jøder i hele den arabiske verden. Nå er det færre enn 5.000 igjen. Arabiske stater hadde ikke, og har ikke, plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt nødhavn for minst 600.000 jøder jaget fra den arabiske verden.
Den historiske bevisstheten til de første israelske lederne lå bak da den moderne staten Israel ble opprettet som en jødisk stat. De hadde kjent på kroppen hva det vil si å være undertrykket og innstengt, derfor erklærte de i uavhengighetserklæringen: «Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil.» De fleste av jødene som er kommet til Israel, er kommet fordi de måtte, ikke så mye fordi de i og for seg ønsket det.
Jødehatet som skapte Holocaust og som drev jødene ut av den arabiske verden, lever fortsatt i dag. Det er fortsatt behov for Israel som nødhavn.
Palestinernes hovedproblem er at de ikke anerkjenner Israel som en jødisk stat. De insisterer selv på å være en arabisk og muslimsk stat, men de avviser absolutt og kategorisk at Israel kan være en jødisk stat. Dermed avviser de også en løsning med to stater for to folk. Plakaten i Trondheim fra 2025 bekrefter at dette er agendaen.
Israelerne skulle gjerne slippe å gjennomføre sine ulike sikkerhetstiltak, men så lenge palestinerne nekter å gjøre en reell og fredelig deling av landet og fortsetter med terroraktivitet, så er de tvunget til å fortsette effektiv kontroll over områdene. Også folkeretten krever det av dem.
Jødisk etikk og historie påvirker hvordan Israel utøver sikkerhetskontrollen. Derfor sier for eksempel 66 prosent av araberne at jødene holder menneskeliv hellig. Bare 23,5 prosent av jødene mener det samme om araberne. Derfor følger Israel krigens regler «godt over gjennomsnittlig». Derfor gjør Israel «ekstraordinære tiltak» for å hindre sivile tap.
Har israelerne så stor historiebevissthet at de aldri gjør noe feil? Absolutt ikke! Sammenliknet med himmelen, menneskerettigheter og høye idealer, står Israel i et dårlig lys. Men sammenliknet med realitetene i denne verden i alminnelighet og nabolandene i særdeleshet, kommer israelerne meget godt ut på de fleste feltene.