Dette førte til sterk kritikk i Israel mot den israelske regjeringen. Mange mener at en tilsvarende utveksling for mange år siden var en viktig faktor bak den første intifadaen (som startet i slutten av 1987). Det slike avtaler virker til, er at det styrker motivasjonen for terrorister. For de kan se at om de skulle bli tatt av israelerne, vil de slippe ut igjen før det har gått altfor mange år. Dette er kapitulasjon for terroristene, sa mange i Israel. Til og med Ha’aretz kritiserte dette på lederplass.
Tannenbaum
Den frigitte israeleren heter Elhanan Tannenbaum. Han ble kidnappet i forbindelse med narkotikahandel med arabere, som han kom inn i fordi han var kommet i et økonomisk utføre. Det var jo ille nok. Farligere var det at han var oberst i det israelske artilleriet, og hadde hatt adgang til mange militære hemmeligheter. Han hadde visstnok også oppbevart hemmelige dokumenter hjemme hos seg selv i strid med instruksene. Disse dokumentene skulle siden være ødelagt i en brann.
Det store spørsmålet var da hvor mye Tannenbaum hadde fortalt til araberne, i verste fall om han egentlig var spion. Myndighetene så det som så viktig å få vite det at den inngikk en avtale om at hans fangeopphold skulle regnes som straff nok for hans synder. Dermed kunne han fortelle sannheten fritt, uten å pådra seg selv økt straff. Tannenbaum sier selv at han ikke gav skadelige opplysninger, og hans versjon er bekreftet i polygraf (løgndetektor).
Noen brakte denne avtalen om å slippe straff inn for Høyesterett og ville ha den annullert. (Høyesterett tar standpunkt til alt mulig i Israel.) Men Høyesterett sa at avtalen var «rimelig».
Sak mot Sharon?
Det er kjent at statsminister Ariel Sharon har gått sterkt inn for fangeutvekslingen. Den israelske avisen Ma’ariv offentliggjorde en artikkel om at det kunne ha personlige grunner: På 1970-tallet hjalp Shimon Cohen (89 år gammel) Sharon med å drive gården hans og lært ham å drive jordbruk. Og denne Cohen var far til Tannenbaums ex-kone! Altså et nytt eksempel på «korrupsjon».
Sharon svarte at han ikke hadde hatt kontakt med Cohen på «dusinvis av år», og han ante ingenting om Cohens svigersønner eller svigerdøtre, verken nåværende eller forhenværende. I alle møter med Tannenbaum-familien hadde det også vært folk fra forsvaret eller forsvarsdepartementet til stede, og ingen hadde nevnt noe om at Tannenbaum hadde noe med Cohen å gjøre. Cohen bekreftet at han hadde bedt sine slektninger om ikke å nevne det heller, for at det ikke skulle virke som de ville utnytte personlige forbindelser.
Fornuftig likevel?
Det er også kommet en rekke argumenter for avtalen. Ett har vi allerede nevnt: Behovet for å vite hva Tannenbaum måtte ha sagt.
Ehud Ya’ari i Jerusalem Report (23. februar 2004) mener at Israel har fått vise hvor sterk vekt det legger på å bringe alle fanger, levende og døde, hjem. Faktisk sa Hizbollah-lederen om dette på TV til sine egne: «Vi er svorne fiender, men slike verdier [hos israelerne] må vi beundre.»
Dette er et ledd i en mer omfattende avtale, eller i det minste forståelse, hvor Israel har gjort det klart at dersom et blir flere kidnappinger, vil Libanon og Syria bli holdt ansvarlig og angrepet. Med en slik rate (400:1) har israelerne gjort klar hvor sterk vekt de legger på hvert israelsk liv. Ya’ari mener at avtalen ikke var dårlig, tross alt.
