Ifølge en artikkel fra Associated Press, gjengitt i Ha’aretz 18. mars, framsatte kong Abdullah II nylig et forslag om at de arabiske land skulle begynne å normalisere forholdet til Israel før Israel trakk seg ut fra alt det landet som ble erobret i 1967.
Forslaget har ingenting om FN-resolusjoner og ikke noe krav om å vende tilbake til grensen fra 1967 eller om at flyktninger skal ha rett til å vende tilbake.
Abdullah sa tidligere i måneden at det arabiske toppmøtet burde forbedre det saudiske initiativet. De bør ta hensyn til hva israelerne frykter. Ellers vil ikke Israel gjøre innrømmelser. Abdullah sa at han var blitt overrasket over at det saudiske forslaget ikke hadde noen innvirkning på det israelske samfunnet. «Vi kan kanskje forklare det bedre,» sa han til fransk TV 7. mars.
Toppmøtet
Toppmøte var i Alger 22. mars 2005. Dagen etter kommenterte Jerusalem Post det på lederplass. Noen av synspunktene fra lederartikkelen, fritt gjengitt.
Toppmøter i den arabiske liga kan vanskelig skuffe, for forventningene er så lave. Men denne gangen var den litt høyere. Det var et visst håp om at møtet ville vedta det jordansk forslaget. [Vi nevnte det innledningsvis.]
I stedet valgte toppmøtet å gjenta «den saudiske planen» som ble lagt fram i Beirut i 2002. Den inneholder de vanlige formularene om at Israel skal trekke seg tilbake til våpenhvilelinjen fra før 1967 og opprette en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad.
Det egyptiske og jordanske diplomater sier at de ikke forstår, er hvorfor israelerne ikke er glade for følgende:
«En rettferdig løsning på det palestinske flyktningeproblemet skal avtales i samsvar med resolusjon 194 fra FNs generalforsamling.» Den store innrømmelsen, sier de, er at løsningen på flyktningeproblemet må «avtales» med Israel, altså at Israel skal ha noe å si i saken. [Det dreier seg om arabiske flyktninger fra Israel i 1948.]
Clintons forslag
Clintons parametre var en oppsummering av de mislykkede forhandlingene i år 2000 på toppmøtet på Camp David og oppfølgingsforhandlingene. Der er det antatt at «retten til å vende tilbake» skal bli behandles av en rekke land, blant annet Israel. Men Israel skal ha veto over hvor stort antall flyktninger det vil ta imot.
Dette er kanskje ikke så veldig forskjellig fra det saudiske forslaget. Så hvorfor er ikke Israel begeistret? Noen israelere er begeistret, som Yossi Beilin. Det kom også fram i den uoffisielle Genève-avtalen.
Men det er noe arabiske ledere og diplomater bør forstå: I virkelighetens verden er prinsippet om «rett til å vende tilbake» et ikke-tema. Jo før de hjelper palestinerne til å oppgi det, jo før kan man begynne å bygge en varig fred.
Det er trist at Clinton og noen på israelsk venstreside har gjort denne saken uklar. Det har økt palestinernes forventninger. De tror at israelske regjeringer vil inngå kompromiss om sin suverenitet, at palestinere skal ha rett til å flytte til Israel, mens israelere ikke skal ha rett til å bo, og enda mindre flytte, til den palestinske staten.
Så lenge palestinerne forlanger rett til å bo i begge stater [altså fri innvandring som en rett], er det ikke troverdig å snakke om en tostatsløsning. [Det vil kanskje bli to stater – men begge vil være palestinske, arabiske, og jødene vil igjen være tilbake til sin gamle situasjon: Ikke noe sted i verden hvor de er frie og har kontroll over sin egen skjebne.]
Kanskje er det ikke realistisk å vente at de arabiske statene vil vise lederskap i denne saken når Europa og til og med USA ikke har vært tydelige på at det ikke finnes noen «rett til å vende tilbake» til Israel. Riktignok skrev president Bush det i et brev til statsminister Sharon våren 2004, men han har ikke gjentatt det siden.
Regjeringene som møttes i Alger gav fra seg en mulighet til å mildne Israels uro om hva de egentlig er ute etter og til å føre utviklingen i retning av den freden de sier at de ønsker.
Relatert artikkel:
Med rett til landet
