- Denne artikkelen av David M. Weinberg ble publisert av Jerusalem Post 4. november. Forfatteren er grunnlegger og seniormedlem ved Misgav Institute for National Security & Zionist Strategy. Hans artikler om diplomati, forsvar, politikk og den jødiske verden de siste 27 årene finnes på davidmweinberg.com. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.
Etter Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende, fortsatte og sannsynligvis langvarige krigen er omfanget av israelere på flukt underrapportert og dårlig forstått.
Minst en halv million israelere er blitt gjort til interne flyktninger i sitt eget hjemland på grunn av krigen. Dette omfatter israelere som bodde innenfor rekkevidden til raketter fra Hamas, som ødela hjemmene deres i det innledende angrepet; israelere fra mer enn 100 lokalsamfunn ved grensen i sør og i nord som er blitt evakuert til sentrale deler av landet etter ordre fra det militære; og israelere nord og sør i Israel som har flyktet på eget initiativ til slektninger i de tross alt tryggere sentrale delene av landet.
Dessuten er det svært mange familier med menn som er innkalt til det militære der koner og barn føler seg sårbare og som har flyttet til besteforeldre eller slektninger andre steder.
Her er litt ufullstendig statistikk for å illustrere: Mer enn 36.000 innbyggere i Sderot og 18.000 israelere som bodde i 29 byer mellom fire og syv kilometer fra grensen til Gaza, “hviler seg og henter seg inn igjen” i mer enn 50.000 statssubsidierte gjestgiverier og hotellrom. Rundt 65.000 evakuerte/flyktninger «søker ly» i Eilat, langt unna kampene (selv om Irans houthi-junta i Jemen denne uken sendte raketter mot byen) og langt fra hjemmene, skolene og bedriftene deres.
Dette er en sjokkerende og uakseptabel forflytning. Jøder er gjort til flyktninger i sitt eget, suverene hjemland! Dette er en skremmende virkelighet.
Krigen med Hamas har stengt israelere ute fra skoler og fra jobb, uten noen løsning i sikte
Omfanget av forflytningene og usikkerhet om krigens varighet er både traumatisk og rett og slett vanskelig. En mengde sekundære problemer oppstår, som liten eller ingen skoleaktivitet for barn, problemer med å komme seg på jobb eller finne tid til å jobbe hjemme (siden barna ikke er på skolen og mennene ikke er der), få eller ingen jevnlige inntekter og dermed vanskeligheter med å betjene huslån eller lån i næring, og mye, mye mer.
Arbeidsdepartementet antar offisielt at 764.000 israelere har mistet jobben, blitt oppsagt eller på andre måter gått ut av arbeidsmarkedet siden begynnelsen av krigen. Det utgjør rundt 18 prosent av arbeidsstyrken!
Nesten 40 prosent av israelske virksomheter opererer bare på et minimalt aktivitetsnivå med mindre enn 20 prosent av sine ansatte. Sør i Israel driver 60 prosent av virksomhetene på dette nivået, og klarer så vidt å overleve.
Byggebransjen er nesten stengt ned, og større infrastrukturprosjekter, som jernbane- og trikkelinjer, er utsatt. (Nesten alle utenlandske arbeidere har flyktet fra landet, og arabere i Judea og Samaria er stengt ute.) Turistindustrien ligger nede, landbrukssektoren sliter, og 62 prosent av matproduksjon og annen industri opererer på et minimalt nivå – med færre enn 20 prosent av de ansatte og 50–80 prosent nedgang i aktiviteten. Mer enn 40 prosent av alle israelske bedrifter har sine yngste og dyktigste ansatte innkalt til krisetjeneste i det militære.
De som er rammet hardest, er selvstendige næringsdrivende som er blitt mobilisert til det militære og derfor har lagt ned sine bedrifter. Spesielt sør i Israel er man usikker på om det vil bli noen virksomhet å vende tilbake til, enten fordi de snart vil gå konkurs, eller fordi flertallet av befolkningen ikke vil vende hjem snart, slik at det ikke blir noen kunder.
IDF og Nasjonalt-sosialt forsikringsinsitutt har en løsning som teoretisk etter hvert kan gi næringsdrivende og selvstendige kontraktører alt fra NIS 6.000 til NIS 47.000 (kr 17.400 til kr 136.300) i tilskudd pr. måned. Men det vil eventuelt bli flere måneder fra nå av, og da vil det kanskje være for sent.
På toppen av dette har 9.500 israelere allerede søkt om kompensasjon for skader på bolig eller bedrift på grunn av raketter og granater fra Hamas, og splinter fra disse. Dette gjelder spesielt mange hjem og fabrikker i Ashdod, Ashkelon, Netivot og Tel Aviv – og selvsagt områdene ved Gaza.
I tillegg til alle disse logistiske og finansielle problemene kommer utfordringen med å hanskes med de psykiske traumene skapt av grusomhetene til Hamas og militære tap, blant annet å bli foreldreløs eller enke, og rehabiliteringen av de tusenvis av sårede israelere; mange hundre er fremdeles på sykehus.
Til slutt, etter at Hamas er knust og terroristtrusselen fra Gaza er eliminert, må (må!) Israel også bygge opp igjen de strålende lokalsamfunnene sør i Israel, en oppgave som vurderes å koste mer enn NIS 5 milliarder (rundt 15 milliarder kroner). Myndighetene har allerede tildelt NIS 1 milliard [2,9 milliarder kroner] til regionalrådene i Shaar HaNegev, Sdot Negev og Eshkol, og til Sderot kommune.)
Ingenting av dette burde selvsagt ha skjedd. Et av løftene, eller i hvert fall håpene, til den moderne sionismen var at etter at det jødiske folk hadde vendt tilbake til sitt opprinnelige, gamle hjemland, ville det «bo trygt» i den suverene staten Israel, «fra Dan til Beer-Sjeba,» der «hver mann [satt] trygt under sin vinstokk og sitt fikentre» (1. Kongebok 4,25).
Vi er åpenbart ikke der ennå. Men Israels grenser burde i det minste ha vært bedre beskyttet, og 500.000 israelere burde ikke ha blitt tvunget ut av hjemmene sine over natten.
De gode nyhetene er at det israelske samfunn (og det globale jødiske fellesskap) er oppgaven voksen og har reagert strålende med frivillig innsats som er til stor hjelp for de som er rammet. Folk har reagert generøst med veldedighetskampanjer som tar litt av brodden av den ekstreme situasjonen. Men alt i alt ønsker ikke israelerne at man skal synes synd på dem. De har mer behov for fellesskap, og trenger solidaritet helt til seieren over fienden er sikret.
En klok kollega av meg spurte hvorfor jeg skrev denne artikkelen. Tross alt, sa han, vil du ikke skaffe Israel mer sympati internasjonalt. Palestinere lider langt mer av Hamas’ terror og israelsk bombardement enn israelere lider av Hamas’ terror og bombardementet deres – selv når man regner med Hamas’ grusomheter 7. oktober.
(Slik må det dessverre være hvis Israel skal gjenvinne sin avskrekkende holdning og overleve i det fiendtlig innstilte Midtøsten, drevet av Den islamske republikken Iran og deres stedfortredere).
Min venn har rett i sin vurdering. Israel kan ikke konkurrere med palestinerne med hensyn til offerstatus. Det ønsker landet heller ikke. Israel kommer ikke til å seire der, og ønsker ikke å vinne årets «Den hardest rammede»-trofé fra FN eller noen Oscar.
Hensikten med denne artikkelen er ikke å påberope seg offerstatus eller skape den største sympatien. I stedet vil jeg at venner av Israel skal få et klart bilde av hvor medtatte israelerne er, hvor rasende de er, og hvor ukuelige de er. Forflytningene er enorme og vil sannsynligvis bli verre før det blir bedre – men ingen planlegger å løpe sin vei.
Det å vinne krigen vil kreve store reserver av åndelig og sosial utholdenhet, i tillegg til økonomiske reserver – og Israel vil finne dem. Israelere blir mobilisert i størst mulig grad på alle samfunnsnivåer til denne oppgaven.
Det jeg virkelig ønsker, er at venner av Israel blir like rasende og motivert til å stå oppreist og kjempe – og også for seg selv bygge store reserver av åndelig og sosial utholdenhet til den lange veien fremover.
