Utenriksminister Anthony Blinkens uttalelser i München, samt ulike lekkasjer og prøveballonger lansert av amerikanske og britiske tjenestemenn, viser konturene av en «stor pakke» som USA og deres venner planlegger å tilby alle nøkkelspillere i Midtøsten: en slutt på krigen og slutt på Hamas-styret i Gaza, en vei mot fremtidig palestinsk statsdannelse, med en «fornyet» palestinsk myndighet ved makten på Vestbredden og Gaza, saudisk normalisering med Israel, etterfulgt av andre («nesten alle») arabiske stater, som en del av en amerikansk-saudiarabisk avtale, en diplomatisk løsning i Libanon og en sterk felles front mot Iran. Dette er drømmer som i stor grad deles av den utenrikspolitiske ledelsen i Norge, særlig en vei fram mot en palestinsk statsdannelse er viktig her på berget.
På overflaten virker dette som et attraktivt tilbud for både israelere og stabilitetssøkende arabere. Men amerikanerne har spent vogna foran hesten. Hvis det ikke blir gjennomført reelle tiltak for å redusere Irans makt, vil få eller ingen i regionen føle seg trygge til å bli med på slike velmente, men til syvende og sist illusoriske planer, skriver Eran Lerman i en artikkel publisert av tenketanken Jerusalem Institute for Strategy and Security. Det følgende er en ChatGPT-oversettelse av Lermans artikkel, kontrollert og tilpasset av MIFF.
Hva synes å være tilbudet?
Detaljene i planene som diskuteres i Washington, og med USAs allierte og venner i regionen, er ennå ikke bestemt og presentert. Men ut fra flere offentlige uttalelser og uoffisielle meldinger (som for eksempel USAs utenriksminister Anthony Blinkens tale på Münchens sikkerhetskonferanse, den britiske utenriksministerens tanker om fremtidig (betinget?) anerkjennelse av en palestinsk stat, godt informerte artikler av journalisten Thomas Friedman, og ulike andre lekkasjer og prøveballonger) kan man ane et stort design som hviler på seks ben:
1) En slutt på krigen. Antakeligvis med en gisselavtale og en lang pause i kampene som endrer seg (på en eller annen måte) til en ordning der Hamas gi fra seg sin gjenværende militære og administrative kontroll, Hamas-lederne tilbys å forlate Gazastripen og deres sivile funksjonærer (magisk) smelter sammen fredelig i en alternativt palestinsk styremodell.
2) En vei til palestinsk statsdannelse. En slik opsjon vil innebære et løfte om å tilby anerkjennelse – det vil si, FNs sikkerhetsråds godkjenning av fullt medlemskap – som skal leveres på et senere tidspunkt underlagt flere forutsetninger og krav: en «fornyet» palestinsk myndighet, mer lydhør og mindre korrupt, med kontroll over både Vestbredden og Gaza; avradikalisering, inkludert en endring i utdanningen, og en slutt på oppfordringen og belønning av terrorister; avmilitarisering – og forhåpentligvis, men kanskje ikke nødvendigvis (fra det nåværende amerikanske synspunktet) som et resultat av en forhandlet avtale med Israel.
3) Normalisering av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia (og som Blinken har antydet, nesten alle andre arabiske land), i tråd med ideer som var på gang før 7. oktober 2023 og igjen er under aktiv vurdering – med alt dette antas å innebære i form av et Israel som finner sin plass i regionen og gjenvinner sitt økonomiske momentum.
4) En parallell amerikansk-saudiarabisk avtale, som innebærer, blant annet, formelle amerikanske sikkerhetsgarantier, samt USAs samtykke til saudisk eierskap av atomkapasitet (med alt dette kan innebære i form av muligheten til å bryte ut – hvis Iran gjør det). Dette ville antagelig stoppe Riyad’s åpenbare glidning mot Beijing.
5) En diplomatisk avtale i Libanon, langs skissene til både USAs utsending, Amos Hochstein, og den franske regjeringen – med Hezbollah-styrker trukket tilbake nord for Litani-elven, en økt tilstedeværelse av de libanesiske væpnede styrkene, og en mer aktiv rolle for UNIFIL. Dette gjør det antagelig mulig for de internt fordrevne israelerne å vende tilbake og gjenoppbygge.
6) Til slutt, en sterkere front mot Iran, der Israel kan spille en rolle sammen med sine nye fredspartnere, møte provokasjonene fra Irans allierte og kanskje avskrekke Teheran fra å forfølge sine regionale og kjernefysiske ambisjoner.
Hva er galt med dette bildet?
For det utrente øyet kan dette virke som et tilbud som Israel bør ønske varmt velkommen. Det kan løse noen av landets mest grunnleggende problemer og tilby en fremtidig vellykket integrasjon i regionen. Men selv når man ser bort fra de ideologiske innvendingene mot en palestinsk stat, og godtar det som må kalles «magisk tenkning» (at palestinske myndigheter kan reformeres og saudiske ledere åpent vil håndhilse på israelske ledere), er det fortsatt grunnleggende feil i denne planen som stiller alvorlige spørsmål til om den lar seg realisere.
Det største problemet er rekkefølgen. Det er Irans forsøk på å destabilisere regionen, oppnå en dominerende posisjon gjennom bruk av allierte, og til slutt konsolidere en dominerende posisjon med et gjennombrudd til atombomben, som kaster en lang og vedvarende skygge over alle utsikter til stabilitet, for ikke å snakke om fred, i regionen. Med mindre det gjøres en langt mer robust innsats for å klippe Teherans vinger og kutte av dets klør, vil det være en totalitær fristelse for palestinerne å feste seg til Iran (som de gjorde med Nazi-Tyskland og deretter med Sovjetunionen) i stedet for å akseptere et amerikansk forslag som krever at de aksepterer Israels legitimitet og det jødiske folkets rett til selvbestemmelse. Det samme vil fortsette å være sant for radikale aktører i Libanon og andre steder i regionen. Det var først da Saddam ble satt på plass i 1991 at utsiktene til fred åpnet seg i regionen: og det samme gjelder nå med den iranske utfordringen.
Handlinger, ikke ord, betyr noe: Den nåværende mønsteret med angrep mot Houthiene og mot iranske allierte i Irak og Syria har allerede hatt noen gode virkninger (iranerne ser ut til å være bekymret for mulig tap av noen av sine kapasiteter), men er langt fra nok til å tvinge Teheran til å endre kurs, og ikke nok til å få dem til forlate sitt hurtigvoksende militære kjernefysiske prosjekt. Mye mer må gjøres hvis den sanne motoren for regional transformasjon – nemlig en dramatisk reduksjon i Irans evne til å gjøre skade – skal trekke med seg andre elementer av endring.
Hva kan Israel gjøre?
Hittil har Israels reaksjon på amerikanernes planer vært et enstemmig vedtak i regjeringen på å avvise en ensidig anerkjennelse av en palestinsk stat. Dette er i seg selv en legitim posisjon: en eksternt pålagt løsning var alltid et dårlig og farlig alternativ til et fremforhandlet resultat.
Henry Kissinger forsto dette da han avviste president Richard Nixons instruksjon under Yom Kippur-krigen i 1973 om å inngå en avtale med Sovjetunionen og deretter diktere den til Israel. Det gjorde også Egypts president Anwar Sadat, da han kom til Israel i november 1977 for å motarbeide Jimmy Carters idé om å lage en fredskonferanse sammen med Sovjetunionen. Et forsøk på å omgå et fremforhandlet resultat er dømt til å styrke palestinernes og arabernes fristelse til å kreve det umulige (f. eks. «rett til retur» osv.) og søke å få det tvunget på Israel. Dette vil ikke fungere.
Likevel må det gjøres mer enn å bare protestere. Logikken som foreslås her – en «Iran (og allierte) først» tilnærming – må systematisk formidles til alle relevante aktører i Washington – administrasjonen, kongressen, meningsdannerne, og sist, men ikke minst, de viktigste jødiske organisasjonene – så vel som til våre europeiske samtalepartnere og våre regionale naboer (deres virkelige preferanser, i motsetning til det de uttrykker offentlig, er i tråd med det som foreslås her).
Dessuten, i stedet for den saudiarabiske sentrerte designen som er skissert ovenfor – som sannsynligvis ikke vil bli realisert, og uansett ikke tilbyr noen praktisk løsning på de faktiske behovene i Gaza etter krigen – bør Israel fremme en praktisk egen plan for dagen etter. Det er ikke hensikten til IDF å bli værende på ubestemt tid i Gaza som okkupasjonsmakt. Men Israel har også til hensikt å forhindre en tilbakevending til Hamas-styre i Gaza – og er overbevist, med god grunn, om at ideen om å bringe tilbake en «fornyet» PA er basert på en illusjon. Det er derfor nødvendig å se på andre alternativer, inkludert en midlertidig internasjonal tilstedeværelse, som kanskje ikke tilbyr en så storslått løsning på alt, overalt, alt på en gang – men som i det minste kan håndtere de direkte utfordringene fremover.
