NRK kunngjorde nylig at Sidsel Wold er en av tre søkere på å overta jobben som Midtøsten-korrespondent etter Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Wold var tidligere Midtøsten-korrespondent i perioden 2007-2011.
På slutten av 2015 kom Sidsel Wold med boken «Israel – landet som lovet alt». Her hevder hun at Israel har forandret seg mye siden hun første gang kom til landet som frivillig på kibbutz Ayelet Hashahar i 1978. I begynnelsen av boken beskriver hun et rosenrødt bilde av sitt forhold til Israel, mens det mot slutten er tydelig at hun store problemer med å styre raseriet mot de israelerne som ikke er enige med henne.
Her følger noen av de groveste eksemplene fra boken.
Sitat nr. 1 (fra side 273):
«Jeg følte meg fremmed i det Israel jeg en gang var så glad i. En israelsk venninne inviterte meg på bursdagsfest like etter «Mavi Marmara».
– Nei, svarte jeg, jeg orker ikke å være sammen med en gjeng israelere akkurat nå.
– Men de er ikke bare israelere, de er mine venner. Og jeg har bursdag, insisterte hun.
– De er like fullt israelere, sa jeg.
– Jeg orker ikke å snakke med folk som ikke aner hva som skjer rundt dem, men som klager på at vi journalister skaper et falskt og ondsinnet bilde av Israel. Jeg har ikke lyst til å komme.
Hun ble lei seg, og det var slutten på det vennskapet.
Israelske venner oppfattet meg som tvilsom, sikkert som illojal, og ikke lenger på «deres side».
Det var ofte umulig å føre en samtale uten å vikle seg inn i en opprivende krangel om situasjonen. Jeg måtte enten holde munn eller jatte med. Alternativet var å gå inn i en konfrontasjon, ødelegge stemningen og miste enda flere venner.
Dette var vondt, også fordi jeg trengte å ha kontakt med «vanlige israelere». Det var ikke nok å bare snakke med folk på den radikale venstresiden, intervjue bosettere, politikere og offisielle talspersoner.»
Kommentar
Først litt bakgrunn: I 2010 bordet israelske spesialstyrker skipet Mavi Marmara som var på vei for å bryte den lovlige sjøblokaden av Hamas-regimet på Gaza-stripen. Blokaden hindrer militær oppbygging som ville fått katastrofale følger for sivile både i Israel og på Gaza. Ni tyrkiske jihadister ble drept da de møtte soldatene med vold.
Så til de sterke følelsene Wold avslører. Hvor lenge skal Wold holde seg borte fra å møte vanlige israelere neste gang det blir en konfrontasjon mellom Israel og jihadister? Hvor lenge vil hun fortsette å holde israelere – inkludert sine venners venner – kollektivt ansvarlig for det som regjering og forsvarsstyrker gjør? Har Wold reagert lignende når franske, danske og amerikanske styrker har stanset jihadister fra å nå sine militære mål?
«Ofte» opplevde Wold det «umulig å føre en samtale uten å vikle seg inn i en opprivende krangel». NRKs redaktører bør komme til den konklusjon at hun bør få slippe.
I boken – og i foredrag hun holder landet rundt – hevder Wold at Israel har forandret seg «voldsomt» mye siden 1978. Selvsagt har Israel blitt forandret gjennom modernisering og økt folketall, men for den som leser boken hennes, kommer det tydelig fram at den som har forandret seg aller mest, er Sidsel Wold. Hun startet med beundring og et ønske om å bli jødisk til i dag å ha store problemer med å omgås israelere.
Sitat nr. 2
På side 275 skriver Wold om en hendelse som fant sted i et privat hjem i det vestlige Jerusalem. Hun var invitert som en av seks utenlandske journalister til å møte 16 «vanlige» israelere. På spørsmål fra en av israelerne om hvordan hotellene er i Gaza, svarte hun:
«- Vi bor ofte på al-Deira, et veldig bra sted, men hver morgen hører vi hvordan marinen skyter mot fiskerne som nærmer seg tre nautiske sjømil, svarte jeg.
Jeg fortalte om den fiskeren Carina og jeg hadde filmet på Shifa-sykehuset som var lammet av et skudd i hodet.
– Nei, det er ikke sant! Det er ikke sant! Vår marine gjør ikke sånt! Vi ville ikke skyte på sivile fisker i småbåter! Du kan ikke ha sett riktig.
Jeg måpte. Hvorfor skulle jeg fortelle dette om det ikke var sant? Hvorfor skulle jeg lyve? Hvor ofte hadde jeg ikke gjort opptak av skuddene fra marinebåtene?
En av israelerne ved bordet beskyldte meg for å sympatisere med Hamas. Jeg ble sint, og sa:
– Dere spør hvordan det er i Gaza. Vi forteller hva vi har sett, og så blir vi skjelt ut? Hva vil dere? Hvorfor er vi invitert hit? Spurte jeg, eller rettere sagt ropte.
Selskapet ble mer og mer høyrøstet. John og jeg måtte heve stemmen for å bli hørt. Munnhuggeriet tok helt av.»
Kommentar
Sidsel Wold blir sint og havner i munnhuggeri med verter som har invitert henne hjem. Er det greit for NRK å sende ut en korrespondent som har så mye sinne og behandler sine verter på denne måten? Vi håper NRKs redaktører vil velge en journalist som viser mer stabilitet, balanse og profesjonell opptreden.
Sitat nr. 3 (fra side 276):
«Å reise tilbake til min gamle kibbutz Ayelet Hashahar var noe jeg ofte tenkte på, men ikke våget å gjennomføre. Skjebnen ville det derimot slik at jeg ble kjent med en israeler som hadde venner der, og som tok meg med nordover. På forhånd hadde jeg snakket med Shimon fra refeten, som ble glad for å høre fra meg.
(…) I hjørnet hadde jeg signert på hebraisk med Sisi, som de kalte meg da. For dem som jobbet der nå, var jeg bare et navn, for noen et fjernt minne fra en tid for mange kriger siden. Shimon og Raya, som også jobbet i refeten, og hennes mann Durra inviterte meg på kaffe i gamle Downtown, der jeg hadde bodd. Jeg snakket med dem på hebraisk, noe de var imponert over, siden jeg ikke kunne så mye da jeg var voluntør.
Selv om vi snakket samme språk, ble det raskt klar hvor stor forskjell det var mellom oss. De spurte om jobben som korrespondent. Jeg fortalte at jeg hadde vært mye i Libanon, et land noen av mennene riktignok hadde besøkt, men bare som soldater. Jeg hadde vært flere ganger i Iran og Saudi-Arabia og også besøkt Damaskus og Jemen.
– Du har sett så mye mer av regionen vår enn det vi har. Vi kan bare drømme om å komme til de stedene du snakker om, sukket en.
Jeg kjente elefanten stå der og stirre på meg, men jeg valgte å overse den. De verdifulle timene jeg hadde sammen med Shimon og de andre som tilhørte noen av mine lykkeligste år, ville jeg ikke skitne til med politikk. Men Shimon sa det:
– Sidsel har nok fått utvidet horisonten sin betraktelig og sett flere sider av konflikten enn da hun bodde her. Og hun har sikker endret oppfatningen sin om mye. Jeg ville ikke si noe. Ikke spør! Ikke spør meg om hva jeg mener, vær så snill, ikke la dette stygge komme mellom oss, tenkte jeg intenst og forsøkte å få alle rundt bordet til å forstå dette med tankeoverføring. De spurte ikke.»
Kommentar
Det er merkelig at Wold ikke «våget» å reise tilbake til kibbutzen tidligere. Hva risikerte hun? Det er merkelig at hun ikke hadde større iver – og følte mer spenning og glede – over å få se igjen det stedet hun tidligere hadde så kjært.
Wold beskriver møtet med de gamle vennene som anstrengt – det var en «elefant» til stede. Dette uttrykket betyr at det er et problem eller et tema som henger i luften og som alle er klare over, men som ingen vil snakke om eller ta opp til diskusjon fordi det vil bli for ubehagelig. Det er usikkert om de gamle vennene hennes på kibbutzen hadde den samme følelsen, men for Sidsel ble altså møtet vanskelig. Hun brukte ordene «skitne til med politikk» og «ikke la dette stygge komme mellom oss».
Forholdet er fortsatt anstrengt
Det kan virke som om Wold fortsatt har problemer med å omgås israelere eller norske venner av israelere.
21. november 2015 arrangerte Studentersamfundet i Trondheim Israel-debatt. Wold avslo invitasjon til å drikke kaffe med Israels ambassadør Raphael Schutz før de begge skulle delta på møtet. TV2-journalist Fredrik Græsvik stilte opp til samtale sammen med ambassadøren på scenen. Wold hadde sitt eget innlegg og nektet å møte ambassadøren til samtale også på scenen. I Litteraturhuset høsten 2014 fikk Wold mikrofonen alene, hun nektet å delta i debatt med blant andre Conrad Myrland, daglig leder i MIFF.
Wold har også blokkert MIFF-ledere og en rekke andre Israel-venner i sosiale medier. Helt fra boken hennes kom ut, har hennes forlag helt unngått å svare MIFF på flere forespørsler om å få tilsendt anmeldereksemplar. Det er reaksjoner som vi ikke møter fra noen andre forlag.
Konklusjon
Sidsel Wold har i boken klart og tydelig fortalt hvor vanskelig det er for henne å omgås «vanlige israelere». Er det mulig for NRK å ha en korrespondent som så tydelig har tatt standpunkt og som har så sterke følelser og meninger om saker hun er forventet å rapportere balansert og sannferdig om?
Wold innrømmer at hun ikke alltid har klart å styre seg. Det kan vel ikke være i NRKs interesse – som allmennkringkaster – å ha en medarbeider som viser en så tydelig mangel på seriøsitet og profesjonalitet?
Wolds forrige periode som korrespondent i Midtøsten startet bra, men endte dårlig, noe det stadig økende antallet klager til Kringkastingsrådet viste. Antallet klager på etterfølgerens dekning har vært dramatisk lavere.
Den manglende balansen og uprofesjonelle rapporteringen til Wold ble enda tydeligere da hun ble sendt til Gaza og Israel under krigen mellom Israel og Hamas i Gaza sommeren 2014. Kringkastingsrådet mottok en stor mengde klager på dekningen hennes, og langt på vei fikk flere av klagene medhold av et enstemmig råd.
Før NRKs redaktører tar sin beslutning om ny korrespondent i Midtøsten, bør de lese Wolds bok. Der forteller hun selv hvorfor hun ikke er skikket til å gå tilbake i stillingen. Norske lisensbetalere fortjener å bli informert om hendelser fra Midtøsten av en person som opptrer på en seriøs, profesjonell og balansert måte. Ikke en som stadig starter opprivende krangler og dømmer et helt folk kollektivt.
De som ikke lar seg overbevise av Wolds egne selvmål i boken sin, bør les MIFFs lange liste av korreksjoner og kritikker av journalistens rapportering.
Conrad Myrland bidro til denne artikkelen.
