Tor-Inge Harbo forteller at han hadde møter med professorer
ved ulike universiteter med tanke på et nærmere samarbeid.
Professoren innleder slik:
«Under mine studier av forfatningsrett og
menneskerettigheter ved europeiske institusjoner for rundt ti år siden støtet
jeg jevnlig på referanser til den Israelske høyesterett sine dommer. Domstolen
er godt kjent over hele verden for sitt standhaftige forsvar av våre vestlige
liberale rettstatsverdier i en kontekst som er meget krevende og noe vi kan
lære av. Her hjemme blir det imidlertid fra akademisk hold jevnlig tatt til orde
for å boikotte israelske akademiske institusjoner og forskere – altså en
selvpåført kunnskapsvegring, som ville være uhørt i kulturer med tunge
intellektuelle og akademiske tradisjoner – blant annet den jødiske.
Tendensen til kunnskapsvegring som vi finner i akademia kan også
spores i den norske offentlige debatten. Den norske, tabubelagte samfunnsdebatten
står i kontrast til den frie og åpne samfunnsdebatten vi finner i Israel. Dette
er et inntrykk jeg deler med norske midtøstenkjennere og diplomater.»
Harbo bruker noen spalter til å referere fra en debatt i avisen
Ha’aretz om ulike synspunkter på den
nye israelske nasjonalstatsloven.
«Jødenes intellektuelle og kunstneriske ferdigheter har satt
dype spor i vår vestlige kultur og sivilisasjon og dermed i stort monn bidratt
til å utvikle denne. Mange av Europas og vestens mest kjente forfattere, komponister,
vitenskapsmenn/ kvinner, arkitekter og kunstnere var/er jøder. Det er helt
klart at de som folkegruppe er overrepresentert i all type intellektuell og
skapende virksomhet. Denne arven er ført videre i byggingen av sin
nasjonalstat: Israel omtales gjerne som gründerland nr. 1: «The start-up
nation», og Tel Avivs mange ingeniører fremviser en kreativitet innen
teknologiutvikling som kan ta pusten av enhver,» skriver Harbo.
«Samtidig er det klart at det er en stor forskjell mellom
den jødiske og den arabiske kulturen som dominerer i Midtøsten for øvrig – og
som vi jo etter hvert også har blitt kjent med her i landet,» fortsetter han.
Professoren skriver at det «dessverre ikke kan forventes» at
de som utelukkende leser norske aviser «kjenner litt til situasjonen i Israel
og Midtøsten».
Han avslutter slik: Når jeg ser på de saker
norsk media tar opp – og ikke minst hvordan disse fremstilles, så får jeg et
bestemt inntrykk av at det appelleres til mine følelser snarere enn mitt
intellekt: Det er min moralske indignasjon som skal lokkes frem og ikke min intellektuelle
nysgjerrighet. Dette gjelder ikke minst i tilfellet Israel (og Midtøsten
-konflikten). Denne konflikten er meget kompleks, og det ser ikke ut som norske
journalister ønsker å ta det inn over seg. Det samme gjelder mer hjemlige saker
som klima og migrasjon. Dette er også komplekse problemstillinger som enhver
anstendig redaktør burde mene seg for god til å redusere til moralske
imperativer. I en opplyst samfunnsdebatt er det respektløst på denne måten å
implisitt brennmerke eventuelle motargumenter. Både klima- og
migrasjonspolitikken får jo store konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn.
Det er viktig at alle argumenter legges på bordet slik at vi i det minste vet hva
vi gjør.»
