Hanne Christiansen, Aftenpostens korrespondent i Midtøsten, rapporterte onsdag 4. januar om besøket Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir gjorde på Temelplassen dagen før. Avisen var raske med å rette opp den ene faktafeilen som MIFF påpekte i saken, men har nektet å rette sin andre faktafeil. I sitt forsvar for faktafeilen har Aftenposten gjort nye feil.

Saken oppsummeres i det følgende notatet som MIFF i dag har sendt til avisens Midtøsten-korrespondent og redaksjonsledelse.

Aftenposten og resolusjon 242

Sammendrag

I en faktaramme 4. januar 2023 skrev Aftenposten:

«Sikkerhetsrådet i FN vedtok da [etter Seksdagerskrigen i 1967] en resolusjon som slo fast at okkupasjonen var ulovlig og et brudd på folkeretten.»

Dette stemmer ikke med resolusjonsteksten og gir en feil framstilling av det folkerettslige synet på okkupasjonen i 1967 og frem til i dag.

Aftenposten har forsvart sin formulering med å henvise til FNs spesialrapportør. Men i 2017 skrev spesialrapportøren at «den vanlige tilnærmingen i det internasjonale samfunnet har vært å anse Israel som en lovlig okkupant av palestinsk territorium» (vår understreking), altså i strid med det som Aftenposten hevder var tilfelle 50 år tidligere.

FNs spesialrapportør er kjent for å ha en ekstremt partisk tilnærming til konflikten, og Aftenposten svikter sitt samfunnsoppdrag dersom de fremstiller hans syn som FNs syn og/ eller en objektiv dommer i saken.

Konklusjon

Aftenposten har ikke dekning for teksten i faktarammen den 4. januar og må snarest mulig korrigere. Dersom Aftenposten nekter å korrigere, vil vi be om spalteplass til å dokumentere feilen, der hovedargumentene i det følgende kommer med.

Bakgrunn

MIFF tok kontakt med Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Hanne Christiansen og anførte at resolusjon 242 fra FNs sikkerhetsråd ikke betegner Israels okkupasjon som «ulovlig» og den nevner heller ikke «folkeretten», hverken direkte eller indirekte. Resolusjonen, som ble til gjennom harde forhandlinger mellom medlemmer av Sikkerhetsrådet, skal sees som en helhet. Å ta enkelte ord ut av sammenhengen og legge til ord som ikke er der, gir et feilaktig inntrykk av både innholdet og formålet med resolusjonen.

Det er spesielt verdt å merke seg resolusjonens punkt 1 ii, at alle stater i området skal respekteres som forutsetning for en rettferdig og varig fred. Det er også verdt å merke seg at denne resolusjonen ikke har noen folkerettslig kraft, da den ble vedtatt under FN-paktens kapittel VI.

FNs generalforsamling har vedtatt flere resolusjoner om Israel enn om noe annet land, men det er for det første verdt å merke seg at disse resolusjonene heller ikke har noen folkerettslig kraft, men heller uttrykker hva et flertall av FNs medlemsland har funnet det opportunt å stemme for. Videre må avisen dokumentere resolusjoner hvor okkupasjonen som sådan stemples som ulovlig. Dette fordi disse resolusjonene i regelen går ut på at Israels bosetninger og andre handlinger angivelig skal være ulovlige i henhold til Genève-konvensjonen. Det er verdt å merke seg at Oslo-avtalene, som er forpliktende mellom Israel og PA, ikke forbyr bosetningene.

MIFF er kjent med at Aftenpostens redaksjon også har avvist leserinnlegg som kom med lignende korrigeringer.

Overfor MIFF forsvarte Midtøsten-korrespondent Hanne Christiansen formuleringen på denne måten:

«FNs resolusjon omtaler en okkupasjon. Okkupasjon defineres som en væpnet overtakelse av andres territorier og er i strid med folkeretten. Resolusjonen slår tydelig fast at Israel må trekke tilbake sine væpnede styrker fra okkuperte områder. Det følger logisk av teksten at FN anser Israels okkupasjon som ulovlig.

Denne konklusjonen er også blitt bekreftet av FNs spesialrapportør for de okkuperte områdene. Han slo i 2019 fast at okkupasjonen i seg selv er folkerettsstridig fordi Israel åpenbart bryter reglene som gjelder for at en okkupasjon kan være lovlig.»

Aftenpostens sjefredaktør og utenrikssjef var på kopi i denne mailen.

Kommentarer til Aftenpostens forsvar

Kommentar til FN-res. 242

Generelt er det ikke slik at en okkupasjon nødvendigvis er i strid med folkeretten. Eksempler på fullt lovlige okkupasjoner er de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig.

Det følger ikke logisk av teksten i 242 at Israels militære kontroll av Judea og Samaria er ulovlig. Lord Caradon, den britiske fadderen til resolusjonen, understreket i et intervju med Israelsk radio i februar 1973 at Israel ikke hadde noen forpliktelse til en fullstendig tilbaketrekning. «Det avgjørende uttrykket,» sa han, «som ikke er tilstrekkelig anerkjent, er at tilbaketrekningen skal skje til sikre og anerkjente grenser. … vi så det ikke som vår oppgave å bestemme nøyaktig hvor grensen skulle være. Jeg kjenner grensen fra 1967 svært godt. Det er ikke en tilfredsstillende grense.»

I forhandlingene om ordlyden i 242 avviste amerikanerne Sovjetunionens krav om israelsk tilbaketrekning fra «alle» landområdene som var erobret. På et senere tidspunkt forklarte president Lyndon Johnson: «Det er ikke vi som skal si hvor andre nasjoner skal trekke grenser mellom dem som vil sikre hver av dem den største sikkerhet. Men det er klart at det ikke vil bringe fred å vende tilbake til situasjonen fra 4. juni 1967. Det må finnes sikre og det må finnes anerkjente grenser. Slike grenser må avtales mellom de naboene som er innblandet.»

Israel erobret Judea og Samaria etter at jordanske styrker hadde startet en angrepskrig fra dette området, med bombardement mot Vest-Jerusalem. Det følger av folkeretten, og resolusjon 242 bekrefter dette, at Israels sikkerhetskontroll av området er lovlig inntil grenser avklares i forhandlinger.

Hva er «andres territorier»? Heller ikke før Seksdagerskrigen var det avklarte grenser, men våpenhvilelinjer fra 1949. I våpenhvileavtalen står det etter krav fra Jordan at disse våpenhvilelinjene er avtalt uten at de er bindende for framtidige ordninger. Jordan annekterte ensidig det de kalte Vestbredden og Øst-Jerusalem i 1950. Men det var ulovlig og i strid med folkeretten og ble ikke anerkjent av andre enn Pakistan og Storbritannia.

Området utenfor 1949-linjen omtales ofte som Vestbredden. Ettersom Jordan nå har frasagt seg krav på dette området, har betegnelsen mistet mening. Østbredden er simpelthen landet Jordan. Israelere kaller det ‘territoriene’ eller ‘Judea og Samaria’, det hebraiske navnet på området. Vi kaller det ‘Judea og Samaria’ her i noen tilfeller for å poengtere den jødiske tilhørigheten til området, men uten derved å tone noen annen politisk oppfatning om situasjonen.

Da Israel erobret Judea/Samaria og Gaza i 1967, var det områder som Folkeforbundet noen år tidligere hadde tenkt som en integrert del av den jødiske staten. Judea/Samaria var derfor ikke del av noe annet land, og Israel har sterke folkerettslige argumenter for å hevde at dette skulle bli en del av Israel. Dette er ytterligere argumenter for at Israels militære kontroll er lovlig og at det ikke er noen okkupasjon i hht folkeretten.

Dersom befolkningen på Vestbredden og dens ledere hadde valgt å opptre på en måte som gjør at Israel ikke lenger har noen grunn til fortsatt sikkerhetskontroll i området, kunne situasjonen vært en annen. Etter 242 og folkeretten er det sentralt å se på partenes opptreden når det gjelder dialog og forhandlinger. Palestinske selvstyremyndigheter, som er den representative parten på den andre siden, har fortsatt sitt fiendtlige program i propaganda, handlinger og mål. PA stiller ufravikelige krav som ville føre til utslettelsen av Israel og nekter å sette seg til forhandlingsbordet. I en slik situasjon er Israel i sin fulle rette etter folkeretten til å administrere området på ubestemt tid.

Folkeretten tilsier også at israelerne som bor i byer og større tettsteder i Judea og Samaria har rett til å forbli der de bor. Det er deres hjem, nå gjennom generasjoner. I folkeretten er det slik at når det har gått lang tid uten at det kommer til en løsning, vil området efter hvert bli israelsk. Dette vil gjelde de store byene og tettstedene i Judea/Samaria og Øst-Jerusalem samt Golan. 242 støtter en slik løsning idet den ikke krever tilbaketrekning fra alle områder, men fra områder. Sovjetunionen forsøkte, som nevnt, å omdefinere dette, men lykkes ikke.

Vi forventer ikke at Aftenposten skal stille seg bak alle detaljer i hvordan israelere flest ser på kontrollen av Vestbredden. Men vi forventer at avisen tar deres oppfatninger seriøst og gjengir deres argumenter, slik at leserne kan få et godt grunnlag for egne meninger. Og vi forventer i særdeleshet at redaksjonen gjengir fakta korrekt.

USAs utenriksminister John Kerry sa i 2016: «Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.»

Kommentar til FNs spesialrapportør Michael Lynk

I 2019-rapporten henviser FNs spesialrapportør til sin 2017-rapport når han skriver: The Special Rapporteur has determined previously that the occupation itself has become illegal, given its flagrant violations of the foundational principles of modern laws of occupation.

I 2017-rapporten (som vi antar det vil være mest relevant for Aftenposten å henvise til) skriver Lynk på side 7:

“The prevailing approach of the international community has been to treat Israel as the lawful occupant of the Palestinian territory, albeit an occupant that has committed a number of grave breaches of international law in its conduct of the occupation, including the settlement enterprise,21 the construction of the wall,22 the annexation of East Jerusalem23 and the systemic violations of Palestinian human rights.”

Her bekreftes MIFFs argumentasjon overfor Aftenposten av autoriteten som avisen selv har brukt for å understøtte sin påstand. Det internasjonale samfunnet har sett på Israels okkupasjon av Vestbredden som lovlig, ifølge FNs spesialrapportør. At Lynk i 2017 prøvde å endre oppfatningen av lovligheten ved selve okkupasjonen gjør det ikke riktigere å påstå at det i 1967 kom en resolusjon som slo fast at okkupasjonen var ulovlig.

Michael Lynk er kjent som en ytterliggående fiende av Israel. Det sier mye om FN-systemet at Menneskerettighetsrådet likevel utnevnte ham som spesialrapportør. Fra 2006 til 2021 vedtok rådet 95 fordømmende resolusjoner mot Israel, flere enn mot alle andre land til sammen.

Allerede før Lynk ble utnevnt i 2016 hadde han anklaget Israel for krigsforbrytelser og vært rådgiver for Canadian Palestinian Educational Exchange (CEPAL), en gruppe som støtter «rett til å vende tilbake», politikken som vil bety slutten på Israel som nasjonalstaten til det jødiske folk. Lynk hadde også tatt orde for å få Israel tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen, og uttrykt ønske om å «isolere» Israel. Lynk betegnet gjenopprettelsen av Israel i 1948 som «starten på etnisk rensning». Det burde være under kvalitetsnivået til Aftenposten å ensidig benytte en slik partisk kilde uten kildekritikk.

Les mer om Lynk her (ekstern lenke til UN Watch).

Rapporten som Christiansen henviser til fra spesialrapportøren er lagt fram for FNs generalforsamling. Å presentere en slik rapport som endelig dom i en sak, er uprofesjonelt. Det er som om Aftenposten hadde publisert en høringsuttalelse til et lovforslag som vedtatt lovgivning.