Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Medias Stockholmsyndrom

Sidsel Wold på NRK 4. juli 2023. (Skjermdump NRK)
Aftenpostens sjefredaktør Eilertsen spør i sitt ukebrev den 21. oktober: Ble hele verden lurt av Hamas? Mitt svar er: Nei - verden, det vil si media, lurte seg selv.

Dette innlegget ble først sendt til Aftenposten, som nektet å trykke det. Lørdag 28. oktober ble det først publisert av Minerva.no. Jan Benjamin Rødner er nestleder i MIFFs hovedstyre og MIFFs første styreleder fra 1978.

Medias Stockholmsyndrom

Sjefredaktør Eilertsen spør i sitt ukebrev den 21. oktober: Ble hele verden lurt av Hamas? Mitt svar er: Nei – verden, det vil si media, lurte seg selv.

Eilertsen tar utgangspunkt i hvordan media nærmest uten forbehold ble mikrofonstativ for Hamas´ løgner om eksplosjonen ved Ahli Arab-sykehuset i Gaza den 17. Det er tydelig at hun føler at media sviktet, men erkjennelsen sitter langt inne. Hun klarer ikke innrømme at media led et kollektivt sammenbrudd i strid med Vær Varsom Plakaten (VVP). Det trenges en grundig selvransakelse. Dette er ment til selvhjelp.

Det blir gjerne postulert at krigens første offer er sannheten. Det er bare delvis sant. Hamas har vist seg som tvers igjennom løgnaktig – for dem som følger med på den slags. Derfor burde varselklokkene ringt da Hamas påstod at Israel hadde angrepet et sykehus med raketter og 500 var drept. Det virker som at etter at Hamas hadde fått så fortjent hard medfart pga deres ufattelig ondsinnede terror, var media glade for å kunne fortelle om noe forferdelig som Israel angivelig hadde gjort. Det sitter i ryggmargen i redaksjonene at Israel nok er den egentlig skyldige. Og da var denne nyheten for god til å gi slipp på. Nå gjaldt det å få ut nyheten før noen hadde fått tid til å sjekke og Israel kunne komme med en forklaring. 

Før selverkjennelsen hadde fått synke inn ble det forsterket ved fordømmelse fra bl.a. Leger Uten Grenser og videoer av leger ved sykehuset hvor Hamas-versjonen ble mentalt bekreftet. Mads Gilbert og Jan Egeland kom programmessig på med ensidige frontalangrep på Israel for noe landet ikke hadde gjort. De har lett adgang til media, men media kan ikke skjule seg bak at det andre sier. Media har en selvstendig forpliktelse til å faktasjekke som ble «glemt» i strid med VVP 3.2.

Aftenposten spurte den 19. «Hvem står bak sykehusangrepene?» Etter en gjennomgang av bevis som nærmest unisont pekte mot Hamas/ Islamsk Jihad skriver avisen at «Ingen bevis peker på Israel». Likevel lar avisen andre konkludere: «Men det betyr ikke at det kan utelukkes at Israel er ansvarlig». Dette følges opp av Eilertsen som skriver: «Også israelsk informasjon må vurderes kritisk. Ingen av oss vet jo hva som faktisk skjedde på det tidspunktet». Her ligger det noen finurlige tilsnikelser. For det første må tvilen være fornuftig, men her er den så opp i den blå teorirøk at Aftenposten innfører en omvendt bevisbyrde. Og med det lille ordet «også» antyder Eilertsen at informasjonen fra Hamas ble vurdert kritisk. Men det er nettopp poenget,- den kritiske sansen var stengt ned globalt i et medialt sammenbrudd i strid med VVP. Å sidestille Hamas med Israel når det gjelder sannheten er grovt misvisende. I Israel er det en aktiv demokratisk opposisjon som holder myndighetene på plass. I tillegg vil Israel bli straffet hardt fra utlandet om de beveger seg for langt fra sannheten. I Gaza knuses enhver korreksjon fra befolkningen under jernhæl med fengsel, tortur og drap. Deres siste myrderier bekrefter at Hamas ikke bryr seg om hva andre mener, og de lyver uhemmet, på linje med komiske Ali. Bare at dette er ikke komisk, det er blodig alvor og det er Israel og jøder over hele verden som må betale prisen.

At noe som var en ulykke likevel blir omtalt som et angrep forsterker problemet. For bak et angrep ligger det en vilje og det er fort gjort at det kobles til Israel. Man kunne gjort det ved å skrive om rakettangrepet på Israel som slo feil. Men midt oppe i det hele ser det ut til at den opprinnelige hensikten med raketten forties, selv om det i seg selv var en krigsforbrytelse. 

Hvordan kunne dette mediale sammenbruddet skje? Fordi det gjennom mange år har blitt bygget opp et narrativ hvor Israel er sterk, rik og mektig og derfor er den skyldige som må gi. Palestinerne kan ikke gjøre noe galt, og dersom de gjør noe galt forstår man det bare så altfor godt. De hadde jo ikke noe valg, blir det påstått. I dette narrativet blir Israel beskyldt for at det ikke er blitt noen fredsavtale på tross av at Arafat avslo en god avtale i 2000 i Camp David og Abbas avslo en enda bedre avtale i 2008. Abbas har nektet å sette seg til forhandlingsbordet siden 2011 og likevel er det Israel som blir beskyldt for ikke å ville sette seg der. Det grunnleggende problemet er at de palestinske organisasjonene har som mål å utslette Israel. Det blir påstått at hovedproblemet er okkupasjonen og blokaden. Her er det viktig å holde styr på rekkefølgen av årsak og virkning. Når palestinerne aksepterer å leve i fred med en jødisk stat som nabo blir det slutt på okkupasjon og våpenkontroll.

Hamas har ikke bare fotfeste i Gaza. Det blir stadig sterkere på Vestbredden, særlig omkring Jenin som er blitt arnested for terror. Når Israel rykker inn for å pågripe terroristene får vi vite hvor mange palestinere som er drept allerede i overskriften. Dersom det opplyses at terroristene gjorde voldelig motstand, er det gjerne bortgjemt i brødteksten og man sitter tilbake med inntrykket av at de døde var uskyldige sivile. Dette blir ekstra relevant når det nu kan se ut til at disse kampene var en del av Hamas´ forberedelse til 7.oktober-terroren. 

Denne vridningen av narrativet har bygget seg opp gjennom mange former for sensur og egensensur som bare sporadisk og mangelfullt blir belyst. Journalister fungerer dårlig i disse områdene uten stringere som sørger for avtaler med intervjuobjekter, tar dem ut til steder som skal besøkes osv. Og dette er sentralt: Stringerne gjør ikke noe som de vet at Hamas eller PA vil være imot. Allerede der ligger det en betydelig sensur. Det står enda dårligere til med kildene. Inntil nylig ble gjerne FN oppgitt som kilde for tapstall, sårede osv, selv om FN bare er en sekundærkilde. Primærkilden er Hamas-kontrollert eller Hamas selv.

Når vi nå hører talspersoner for sykehus, FN osv uttale seg,- hvor troverdige er de? Ikke så veldig. Et par eksempler: I 2021 sa lederen av UNRWA i Gaza, Matthias Schmale, at de israelske luftangrepene var presise og ikke ment å ramme sivile. Dermed erklærte Hamas både han og nestleder David de Bold uønsket. Norske Leni Stenseth overtok ledelsen og takket Hamas for å ville fortsette samarbeidet. Den norske diplomaten sa at Schmales uttalelser om Israel «ikke på noen måter kunne forsvares». 

12.mai 2021 siterte NRK en palestiner ansatt i en norsk hjelpeorganisasjon: Han sa at «Vi forstår at angrepet skjedde mot sikkerhetsmål. Det var ikke rettet mot sivile bygninger, men problemet er at Gazastripen er svært tett befolket. Så all bombing vil ramme sivile». MIFF gjenga NRK-saken og samme dag ble MIFF kontaktet av hjelpeorganisasjonen: «Hei jeg får beskjed om at artikkelen setter vår ansatte i direkte livsfare! NN blir truet på livet. NRK har tatt vekk artikkelen. Ber om at den blir tatt vekk fra MIFFs nettside og Facebook». MIFF fjernet straks palestinerens navn og bilde, senere også navnet på hjelpeorganisasjonen. «Vi er veldig takknemlig for at dere reagerte og så kvikt», skrev hjelpeorganisasjonen til MIFF.

Disse formene for sensur er utbredt både i media og i hjelpeorganisasjonene. Det tas hensyn til de ansattes sikkerhet og dermed blir det som slipper igjennom i media silt ved en kraftig selvsensur. For å forsvare dette overfor seg selv, sniker det seg efter hvert inn en forståelse og sympati for ekstreme palestineres narrativ som ubevisst dikterer det man mener og hvordan det rapporteres. Det er effektivt fordi den naturlige mentale motstanden og kritiske sansen brytes ned. Derfor er det så vanskelig for media å erkjenne at de har feilet i sitt samfunnsoppdrag og virkelig rydde opp. Media er rammet av et Stockholmsyndrom.

Og så det nagende spørsmålet til slutt: Hvordan kunne man tro løgnen? Hva er det som ligger under og gjør at man aksepterer slike påstander? Jeg får angst ved svaret som tvinger seg frem: Fordi gammelt antisemittisk tankegods ligger igjen som usynlige spor. Vi vil ikke egentlig erkjenne det, men det er der: Normalt vil vår ryggmargsrefleks få oss til å stoppe opp og tenke grundig igjennom og kreve bevis før vi ville slippe til slikt et villdyr av en historie. Som Eilertsen så riktig skriver: «Men skaden er allerede skjedd». Men her dreide det seg om jøder, og da er det høyst sannsynlig sant. Selv når det ikke finnes bevis.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart