- Artikkelen er skrevet av Elias Linder.
I gårdagens episode av NRKs Urix «Slik dekker vi krigen», ble seerne igjen vitne til en debatt om medias dekning av den israelsk-palestinske konflikten. I programmet får vi se hvordan media feiler totalt med å granske seg selv og at deres forsøk på å rapportere om konflikten på en objektiv måte svikter.
Jeg vil gjerne beskrive hele episoden som en farse, en forfeilet mulighet for mediehusene til å demonstrere sin evne til selvinnsikt og anerkjenne reelle, moralske problemstillinger om hvordan deres rapportering forverrer og forlenger konflikten.
I stedet får vi et teater der etablerte, erfarne journalister og andre sakkyndige ukritisk og uhemmet får fremstille et narrativ om at media i for stor grad er pro-Israel.
Hadde jeg vært til stede så hadde jeg gjerne fremstilt følgende argument for det stikk motsatte, nemlig det at det er et pro-palestinsk bias i mediene generelt.
NRK, Dagbladet og andre medieaktører lot det gå mange dager før de omtalte Hamas, som akkurat hadde begått en massakre som brutalt slaktet mer enn tre ganger flere jøder enn krystallnatten, for «terrorister». Mener man at handlingene deres ikke er nok for å bli kategorisert som terrorister? Selv om brutaliteten den dagen var på mange måter verre enn det IS, Al Qaida og Boko Haram har utført? Nå som de endelig endret til «terrorister», så er det fortsatt mange som bruker «terrorstemplede» Hamas, som stiller legitimiteten til epitetet i tvil.
Denne forsinkelsen er betydningsfull fordi den kan prege seerens oppfatning av konflikten og mangler en avgjørende del av informasjonen om hvem Hamas virkelig er. En uvitende person kan jo få inntrykket av dette var en kamp mellom soldater der noen uskyldige ble drept i kryssild.
En nærmere analyse av debattantene som blir invitert til å diskutere konflikten i norske medier, avslører også en potensiell skjevhet. Urix-episoden fremstod med en ujevn fordeling av debattører og synspunkter. Kun en debattant fikk oppgaven å formidle Israels perspektiv, som dessverre manglet dybdekunnskap for å kunne argumentere effektivt. Dette asymmetriske oppsettet gir et tydelig inntrykk av at en side i konflikten er mer riktig enn den andre – en tendensiøs praksis for en offentlig kringkaster som skal forvalte objektivitet.
Måten visuelle inntrykk fordeles på i rapporteringen er også kritikkverdig. Antagelig ville man, sett gjennom en objektiv studie, oppdage at bilder og videoklipp fra bombingen av Gaza dominerer mediebildet, mens de fra Israel er sparsomme og nedtoner brutaliteten og realitetene av både massakren, rakettangrepene de opplever og andre kontinuerlige trusler om terrorisme i samfunnet.
Nevner mediene Hamas’ ideologiske bakgrunn, som forfekter i sine vedtekter at det er enhver muslims plikt å drepe jøder? Omtales den systematiske indoktrineringen av barn, eller glorifiseringen av martyrer og terrorisme? Svaret er ofte et bekymringsverdig nei.
Media undervurderer også FN’s partiske stilling i konflikten – hvor Israel er fordømt flere ganger enn samtlige nasjoner kombinert og har blitt kritisert i resolusjoner som av mange ansees å være ubalanserte og urettferdige.
I Urix ble det heller ikke adressert hvordan Hamas anvender sivilbefolkningen som skjold eller promoterer nødvendigheten av å ofre millioner for deres versjon av «frigjøring». Deres investering i angrepsinfrastruktur, som tunneler, kontra beskyttelsesinfrastruktur for sine borgere – som bomberom – ble heller ikke utfordret.
Media spiller dessverre en utilsiktet rolle som nyttige idioter i en propagandakrig rettet mot Israel, ved å legitimere palestinernes offerfortelling uten å stille dyptgående og kritiske spørsmål.
Spørsmålet om medias objektivitet i dekningen av kampen mot Hamas krever ettertanke. Objektivitet mot en organisasjon som aktivt oppfordrer til vold og terror kan sammenlignes med en hypotetisk ‘nøytral’ dekning av nazistene under 2. verdenskrig. Burde ekstreme ideologier gis samme rom for debatt som moderate og fredelige verdenssyn?
Norsk presse må også revurdere sin ukritiske formidling av informasjon fra Gaza og Hamas. Anklager om bombede sykehus og overdrivelser av sivile tap, som ofte viser seg å være uriktige, blir videreformidlet uten grundig verifisering. Man nevner ikke at Hamas er de som kontrollerer helsemyndighetene og har egeninteresse av å maksimere antallet drepte sivile og barn og minimere antallet drepte terrorister. Det nevnes heller ikke at terroristene ikke kler seg som soldate – et tydelig brudd på Genèvekonvensjonene.
Til slutt er det påtagelig hvor mye oppmerksomhet Norge gir konflikten, gitt dens relativt lave antall drepte sammenlignet med andre konflikter gjennom det siste århundret. Dette bidrar til en skjev forståelse av globale konflikter og blir en distraksjon fra mer alvorlige situasjoner med langt mer omfattende humanitære konsekvenser.
Mediene, inkludert NRK Urix, må se seg selv i speilet og utfordre sin egen tilnærming til konflikten. Det er en grunnleggende mediaetisk plikt at man formidler en balansert og nøktern vinkling av konflikter, spesielt de som er så ladet med politisk og ideologisk sprengstoff som den mellom Israel og Hamas. Når dette ikke skjer, undergraves mediets rolle som objektiv informasjonsformidler og som vokter av demokratiet.
