MIFF har påpekt det i en årrekke. Ekstrem overdekning av kriger hvor Israel er tvunget til å forsvare seg selv er en av fem standardteknikker norske medier bruker for å skape et falskt bilde av Israel. Helt tilbake til år 2012 har vi laget kvantitative undersøkelser som dokumenterer det ekstreme overfokuset. Ikke minst har det vært fullstendig ulik oppmerksomhet i Norge på norsk og israelsk krigføring. I løpet av ti år i Afghanistan kan norske styrker ha drept flere afghanere enn antall palestinere drept av israelske soldater under den første og andre intifadaen til sammen.
I perioden 1993 til 2018 var Israel ansvarlig for 0,67 prosent av de drepte som offer for «statsbasert vold», men ble nevnt av NTB i 9,2 prosent av sakene de skrev om krigsforbrytelser. Det tilsvarer en overdekning på 14 ganger, viste en MIFF-granskning i 2019.
Tirsdag 2. januar skrev Kjetil Wiedswang, kommentator i Dagens Næringsliv, om det samme fenomenet. Han forteller om press fra lesere som vil at han og andre journalister skal skrive mer om Gaza. Men han skriver: «Sammenlignet med andre kriger og andre krigsofres lidelser er ikke konflikten i Gaza underdekket i norske medier. Tvert imot.»
Videre skriver Wiedswang:
«Tidligere i desember gikk professor i journalistikk ved Oslomet Kristin Skare Orgeret gjennom NRKs dekning og påpekte at krigen hadde vært omtalt i Dagsrevyen hver eneste dag siden 7. oktober og som toppsak i 60 prosent av sendingene. Lite tyder på at dette er endret siden.
En grovmasket indikator på omtale av konflikter i norske medier er å bruke tekstarkivet Retriever og kombinere navn på land i konflikt og ordet «drepte» – og sette opp antall artikler mot anslagene på antall dødsofre.
I Gaza er det til nå drept rundt 21.000 mennesker. I to andre konflikter i samme region, borgerkrigene i Syria siden 2011 og Jemen siden 2014 er det drept henholdsvis rundt 600.000 og 370.000 mennesker.
Ifølge tallene fra Retriever har det siden oktober i år vært én artikkel i norske medier per 12 drepte i Gaza-konflikten.
Det har vært én artikkel per 45 drepte i borgerkrigen i Syria etter 2011.
Det har vært én artikkel per 183 drepte i Jemen fra 2014.
Artiklene om Gaza-konflikten er publisert på mindre enn tre måneder, mens det i Syria og Jemen handler konflikter som har vart i et tiår eller mer.»
Det ulike engasjementet viser seg også i deltakelse på demonstrasjoner. Wiedswang har sammenlignet oppslutningen om Palestina-demonstrasjoner og demonstrasjoner knyttet til borgerkrigen i Syria. Han skriver:
«I 2014, Syria-krigens mest blodige år, ble det drept anslagsvis 111.000 mennesker, hvorav rundt 31.000 sivile.
I Norge var det dette året rundt ti protestdemonstrasjoner, blant annet i Oslo, Trondheim og Kristiansand. Bare en håndfull hadde mer enn 100 deltagere. I mars holdt Norges største humanitære organisasjoner en markering i anledning treårs dagen for krigen. Rundt 500 møtte opp. I august deltok rundt 200 i en demonstrasjon i Oslo til støtte for kristne i Syria. Den klart største protesten, i september, samlet 5000 deltagere i Oslo. Protesten var ikke rettet mot regimet i Syria, som ifølge alle rapporter sto for de mest omfattende overgrep mot sivile, men mot islamistgruppen IS.
Til slutt kommer Wiedswang med fire forslag til «nærliggende forklaringer» på forskjell i engasjement og mediedekning:
«Verdens sentrum. På gamle europeiske verdenskart var Jerusalem verdens midtpunkt. Generasjoner av norske skoleelever har vokst opp med kartet «Jødeland på Jesu tid» som fast inventar i klasserommet. For muslimer er Tempelhøyden i Jerusalem verdens tredje mest hellige sted. Vi har et historisk tett kulturelt og religiøst forhold til dette lille landområdet.
Dokumentert brutalitet. Israelerne nekter journalister adgang og har lammet internett i Gaza i perioder. Men medieblokader er ikke lenger effektive. Alle går med et fotoapparat og videokamera i lommen. Krigens brutalitet er aldri tidligere blitt så effektivt dokumentert – godt assistert av Hamas, som har all interesse i å formidle bilder av sivile ofre til omverdenen.
Dramaets krav. Tradisjonelt teater satte krav om «tidens, stedets og handlingens enhet». Kriger er ofte langtrukne, med lange perioder hvor lite skjer og der det er geografisk spredt. Gaza-krigen er kompakt-drama «made for television», med dramatisk prolog og handling som har vart noen måneder. I tillegg er det to enkle antagonister i motsetning til tallrike aktører i andre og mer kompliserte konflikter.
De vanlige mistenkte. Rapporter fra mange europeiske land forteller om oppsving i antisemittiske hendelser. Vesten har et par tusen års erfaring med at følelser tennes raskt og sterkt når jøder knyttes til onde gjerninger. Tragisk nok.
Det er svært bra med engasjement for å få slutt på blodsutgytelsen på Gaza, men gjennomslagskraften kunne vært større hvis aktivistene hadde et mer balansert perspektiv. Ofre for andre konflikter i Afrika og Asia fortjener mer oppmerksomhet.»
- Hvilken forklaring tror du er den mest relevante? Skriv ditt svar i kommentarfeltet under.
