BOKOMTALE
Tittel: Israeli Settlements, Land Politics Beyond the Geneva Convention
Forfatter: Martin Blecher
Forlag: Hamilton Books
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 195
Blecher er en svensk statsviter. Han har skrevet en rekke
artikler om svensk-israelske forhold i israelske og svenske aviser. I 2017 utga
han boken Vem säger vad?: röster för och emot tvåstatslösning mellan Israel
och Palestina.
Med sin siste bok, Israeli Settlements, Land Politics
Beyond the Geneva Convention, har Blecher tatt et dypdykk i den kompliserte
jussen knyttet til Vestbredden. Hvordan var landlovene for området under det
osmanske riket? Hvilke endringer kom med britene? Bryter Israel Geneve-konvensjonen?
Jordan okkuperte Vestbredden ulovlig fra 1948 til 1967, men hvorfor fortsetter
Israel å la jordanske lover gjelde i området? Disse er blant de mange
spørsmålene Blecher drøfter i boken.
Et viktig element i zionistbevegelsens tidlige år var å
knytte landeierskap til det jødiske folket, kollektivt eierskap, og ikke til
individer. Resultatet er synlig i statistikker som Blecher gjengir: Bare 7
prosent av landområdene i Israel innenfor den grønne linje er eid privat, 3
prosent av jøder og 4 prosent av arabere. Resten er eid av staten, 80 prosent,
og Jødisk Nasjonalfond, 13 prosent. I stedet for å eie jorden, leier israelerne
jorden i perioder på 49-98 år. På Vestbredden er omkring 30 prosent klassifisert
som statsjord, mens resten er uavklart/ uregistrert eller privateid. Av den
privateide, registrerte jorden tilhører 95 prosent arabere og 5 prosent jøder.
Den lave graden av privat eiendom er svært uvanlig i industrialiserte
og demokratiske land. Men den har historiske røtter i området. Også i det
osmanske riket som styrte området fra 1516 til 1917 var det veldig lav grad av
privat eiendom, og kun med den nye
landloven fra 1858 begynte man så smått å registrere privat eierskap. Da Israel
erobret Vestbredden i 1967 var bare om lag 30 prosent av territoriet
registrert. (En del av den privateide jorda både på Vestbredden og Gaza var eid
av Jødisk Nasjonalfond eller andre jødiske interesser, men jødene som bodde eller
drev næring der ble drept eller jaget fra området av araberne under
uavhengighetskrigen i 1948.)
Også i Jerusalem er det en komplisert situasjon. I 1952 skrev
Jødisk Nasjonalfond en 99 års leiekontrakt av store landområder med den
gresk-ortodokse kirken. Når leieavtalen løper ut i 2051 sier kontrakten at de
fulle rettigheter til området da går tilbake til kirken. Men hva skjer da med de
titusenvis av beboerne i området? Dette ligger utenfor Blechers drøftning.
Men et hovedspørsmål i boken er hva som skjer med de hundretusenvis av israelerne som bor på Vestbredden? Er deres tilstedeværelse et brudd på folkeretten, eller oppfyller de tvert imot Folkeforbundets ambisjoner om tett jødisk bosetning innenfor grensene til mandatområdet? I flere kapitler drøfter Blecher dette uten å dra sterke personlige konklusjoner, men ved å ta med langt flere argumenter fra israelsk side enn det som er vanlig når skandinaviske statsvitere skriver om temaet. Forfatterens uttalte ambisjon er å «vise nyansene i et komplisert bilde». Det klarer han.
PS! Første helg i november 2019 skal Blecher holde to foredrag på MIFF Forum i Oslo. Foredragenes titler er: Hvem eide landet og hvordan før 1948? og Hvem eier Vestbredden i 2019 og hva skjer videre?
