MIFF nye bok Krigen for å vende tilbake når i denne uken postkassen til bokklubbmedlemmer og alle som hadde forhåndsbestilt. Onsdag 3. juni hadde vi et begeistret medlem på tråden: «Dette er den viktigste boken MIFF har utgitt,» erklærte han begeistret. «Den håper jeg dere selger mye av!»
For å gi deg en smakebit av boken, her er hele forfatternes forord.
Bestill boken fra MIFFs nettbutikk eller send kodeordet KRIGEN til 1948 (348,- + 50,- i forsendelse blir belastet din neste mobilfaktura).
Forord
Einat Wilf og Adi Schartz
Hvordan er det mulig å si noe nytt om den arabisk-israelske konflikten?
Som en av verdens mest omtalte konflikter – en konflikt som vekker sterke følelser hos jøder som arabere, kristne som muslimer, historikere, akademikere, politikere og diplomater – ser det ut til at alle detaljer allerede har blitt undersøkt og diskutert til bunns. Nesten sytti år med mislykkede forsøk på å løse konflikten, inkludert tretti års fredsforhandlinger, har brakt med seg en mengde bøker, artikler, taler, vitnesbyrd – og ødelagte karrierer.
Likevel er det, som vi har oppdaget på vår akademiske, politiske og historiske reise de siste årene, faktisk mye som gjenstår å si.
Vi kommer begge fra den politiske venstresiden i Israel. Einat var parlamentsmedlem for Arbeiderpartiet og var rådgiver for og samarbeidet tett med noen av Israels mest kjente ledere fra fredsleiren, inkludert Shimon Peres og Yossi Beilin, som utformet Oslo-avtalen. Adi jobbet i ti år som journalist for Israels velkjente progressive dagsavis Haaretz og identifiserte seg med den israelske venstresidens politikk.
Begge har vært svært sterke talsmenn for tostatsløsningen, og vi har støttet alle større forsøk på å oppnå fred basert på denne formelen. Som mange israelere vokste vi opp i troen på at palestinerne ikke ønsket seg verken mer eller mindre enn jødene – retten til selvbestemmelse i en egen stat. Vi trodde at når palestinerne ville være i stand til å etablere sin egen stat på Vestbredden og Gazastripen, ville det bli fred.
For oss og for mange israelere, spesielt på den politiske venstresiden, var 1990-tallet preget av store forhåpninger. Dette var Oslo-årene og begynnelsen på fredsprosessen. I 1992, i det første valget der vi hadde stemmerett, ønsket vi den nye regjeringen ledet av Arbeiderpartiet under Yitzhak Rabin velkommen. Dette var regjeringen som inngikk Oslo-avtalen i 1993 med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og undertegnet en fredsavtale med Jordan i 1994. På tross av de forferdelige selvmordsangrepene mot israelske sivile utført av palestinere etter at Oslo-avtalen ble undertegnet, og attentatet mot Rabin, fortsatte israelerne å håpe på fred. Dette var israelerne som ga Ehud Barak et valgskred over Benjamin Netanyahu i 1999. Som dem fulgte vi statsminister Barak med forventning da han sommeren 2000 dro til Camp David for å gjennomføre valgløftet sitt om å skrive under på en endelig fredsavtale med palestinerne.
Men som mange andre på Israels politiske venstreside ble vi stadig mer forvirret da gjentatte forsøk på å oppnå en avtale mellom israelere og palestinere ikke nådde frem, selv om forslagene som ble lagt frem for palestinerne, stemte overens med det de sa at de ønsket. Det at palestinerne nylig trakk seg bort fra to konkrete muligheter – i 2000 og 2008 – til å etablere sin egen stat, fri for bosetninger, på Vestbredden og Gazastripen, med Øst-Jerusalem som hovedstad, begynte å så alvorlig tvil i begges tanker. Vi gikk ut fra at et folk som søker uavhengighet og sin egen stat, ville gripe muligheten når den bød seg.
Men ikke bare hadde palestinerne latt være å gripe noen av disse to mulighetene til å stifte fred med Israel og få sin egen stat. Det som fulgte, og som startet nesten umiddelbart etter at Yasser Arafat trakk seg fra forhandlingene på Camp David sommeren 2000, var den andre intifadaen: en serie vedvarende og brutale massakrer på busser, kafeer og gater av selvmordsbombere over hele Israel.
Og dermed begynte vi mer og mer å tvile på våre grunnleggende antagelser om den israelsk-palestinske konflikten – at den var en territoriell konflikt som kunne løses ved å dele landet i to stater, at palestinerne bare ønsket en egen stat i territoriene, og at den israelske okkupasjonen og bosetningene var den viktigste hindringen for fred. Vi måtte spørre oss selv: Hva gikk galt? Er det mulig at det var noe dypere som vi ikke hadde forstått? Disse spørsmålene førte til at vi begge startet en indre prosess med sjelegransking og, desto viktigere, en ytre prosess med forskning og faktasøken.
Det vi oppdaget, overrasket oss begge. Et av kjernespørsmålene i konflikten hadde ligget skjult i åpent lende i flere tiår og vært nesten fraværende fra bevisstheten til både israelere og fredsarbeidere over hele verden.
Spørsmålet om palestinske flyktninger, og det arabiske og palestinske kravet om at disse flyktningene skal få lov til å utøve det de kaller en «rett til retur», tiltrekker seg liten oppmerksomhet. Verken Israels ledere eller landets offentlighet, og slett ikke det internasjonale samfunnet, bruker særlig mye tid på å diskutere det. Dette står i sterk kontrast til de andre kjernespørsmålene. For eksempel er det uendelig med diskusjon om bosetningene og den militære okkupasjonen av territoriene, som rett nok er viktige spørsmål, men det palestinske flyktningspørsmålet har knapt nok blitt gjenstand for noen reell strategisk diskusjon. Det har ikke vært noen virkelige forsøk på å løse det, eller engang noen innsats for å sette det på dagsordenen. Til tross for at det alltid nevnes som et av kjerneproblemene i konflikten, har problemet i bunn og grunn ligget skjult, henvist til sidelinjen, skjøvet bort til en vag fremtid når alle andre kjernesaker er løst.
Men vi oppdaget at det av alle kjernespørsmålene kanskje er flyktningspørsmålet som faktisk fortjener å være i front og sentrum. Undersøkelsene våre avdekket at det palestinske flyktningspørsmålet ikke bare er nok et spørsmål i konflikten; det er antagelig selve problemet. Den palestinske oppfatningen av at de er «flyktninger fra Palestina», og kravet deres om å utøve en såkalt rett til retur, gjenspeiler palestinernes dypeste overbevisning om deres forhold til landet og deres villighet eller mangel på sådan til å dele noen del av det med jøder. FNs strukturelle og Vestens finansielle støtte til denne palestinske overbevisningen har ført til at det har oppstått en permanent og stadig voksende palestinsk flyktningbefolkning og det som nå er et nesten uoverkommelig hinder for fred.
Palestinernes krav om «retur» til det som ble den uavhengige staten Israel i 1948, er et vitnesbyrd om den palestinske avvisningen av at en stat for jødene i noen del av deres forfedres hjemland kan være legitim. Etter vår innledende granskning konkluderte vi med at man praktisk talt ikke kan forstå noen ting om det palestinske standpunktet i fredsprosessen og selve konflikten – og at man ikke kan gjennomføre noen effektive skritt mot å løse den – uten å dykke dypt inn i dette spørsmålet.
Da vi innså dette, besluttet vi å undersøke, analysere og beskrive denne saken helt fra begynnelsen i og med krigen i 1948 og frem til i dag. Ved å følge viktige historiske personer, avdekke nye dokumenter, undersøke viktige beslutninger og komme med analyser, reiser og besvarer boken vår hovedspørsmålene om denne oversette, men grunnleggende saken. Hvorfor finnes det fortsatt palestinske «flyktninger» fra en krig som ble avsluttet for sytti år siden? Hvorfor insisterer palestinerne på at hver eneste palestinske flyktning i generasjon etter generasjon til evig tid har en individuell og i realiteten «hellig» rett til å vende tilbake til den uavhengige staten Israel, til tross for at det ikke er noe faktisk rettslig grunnlag for det? Hvem og hva hindret de palestinske flyktningene i å bli rehabilitert slik de jødiske flyktningene fra 1948 ble? Var det mangel på interesse eller penger, eller var det andre, ideologiske motiver? Er «retten til retur» et reelt krav eller bare et palestinsk forhandlingskort, som de kan gi slipp på når andre krav blir oppfylt? Når palestinere demonstrerer for «retur» fra Gaza i retning Israel, hva er det de faktisk demonstrerer for? Hva innebærer en «rett til retur» i sammenheng med en omfattende fredsavtale? Og hvis dette kravet er reelt, kan vi da komme videre, og i tilfelle hvordan? Når denne boken svarer på disse spørsmålene, forteller den en tragisk historie hvordan Vestens politikk gjentatte ganger skyter seg selv i foten og jobber imot seg selv. Boken utforsker hvordan FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA), selve organisasjonen som fikk ansvaret for å hjelpe de opprinnelige palestinske flyktningene umiddelbart etter krigen, og som i flere tiår har blitt opprettholdt med vestlig finansiering på mange milliarder dollar, i stedet har blitt et stort hinder for fred og et redskap for å videreføre konflikten.
Siden vi kommer til konklusjonen, ett historisk steg av gangen, om at UNRWA er del av problemet, og ikke del av løsningen, ber vi det internasjonale samfunnet om å avvikle og erstatte organisasjonen. For det formål kommer boken vår med spesifikke politiske forslag om hvordan vi kan oppnå dette uten å frata palestinere det velferdsapparatet som UNRWA står for.
Denne boken utfordrer også den tradisjonelle oppfatningen av rollen til diplomater og forhandlere i utvidede konflikter. Det tradisjonelle synet er at diplomater og forhandlere arbeider for å skape fred ved å dra mellom hovedsteder og tvinge motvillige sider sammen i ett rom der de blir presset til å komme med innrømmelser. Krigen for å vende tilbake hevder derimot at om disse diplomatene og forhandlerne skal kunne være effektive, må de først og fremst analysere årsakene til konflikten riktig, og deretter jobbe kontinuerlig over tid for å fjerne de virkelige hindringene som står i veien for å skape fred.
Boken vår viser at når det gjelder Israel og palestinerne, endte flere tiår med skytteltrafikk, maktbruk mot partene og utallige timer med forhandlinger opp i intet fordi ingen av diplomatene eller forhandlerne virkelig forsto og tok for seg de grunnleggende årsakene til konflikten og i stedet valgte å vende seg bort og fokusere på det som virket lettere. Dersom vi, som de jødiske vismennene sier, ikke kan forventes å fullføre oppgaven, men heller ikke står fritt til å vike unna, må diplomater og forhandlere snu seg vekk fra fåfengt streben etter falskt fredsarbeid til fordel for det tunge arbeidet som faktisk kreves for å oppnå sann fred.
Vår interesse for israelsk-palestinsk og israelsk-arabisk fred er ikke teoretisk. Vi bor begge sammen med familien vår i Israel. Å være i en evigvarende krigstilstand med palestinerne og den arabiske verden betyr at hver dag bærer i seg muligheten for at en av våre kjære blir skadet eller drept på grunn av konflikten. Det betyr at vi oppdrar barn og vet at hver og en må bli med i hæren og definitivt møte krig og muligens død.
Fred er for oss ikke et diskusjonsemne rundt middagsbordet, men en eksistensiell nødvendighet. Det er vårt inderlige håp at vi med å skrive denne boken kan bidra på en meningsfull måte til virkelig og varig fred.
Vi starter med begynnelsen: hendelsene opp mot og i forbindelse med krigen i 1948. Denne første arabisk-israelske krigen var den der Israel endte opp som en uavhengig stat, og araberne ble beseiret og fordrevet. Det var også krigen som skapte to flyktningbefolkninger. De hundretusenvis av jødiske flyktninger som flyktet eller ble tvunget ut av arabiske land i løpet av den tiden, ble raskt absorbert av Israel og andre land og begynte livet som borgere der. De hundretusenvis av palestinske flyktninger som flyktet eller ble tvunget ut av det som ble Israel, derimot, er sytti år senere fremdeles fordrevne flyktninger gjennom generasjoner. Det blir ofte hevdet at omstendighetene rundt opphavet til det palestinske flyktningproblemet var så unike, så uten sidestykke i omfang og brutalitet, at det har bestått helt til i dag. Men er dette virkelig tilfelle? Vi starter denne boken med en grundig og omfattende historisk analyse og internasjonale sammenligninger for å svare på dette grunnleggende spørsmålet.
