Søk

I over 1400 år er det jødiske folket blitt undertrykt og forfulgt av arabiske og muslimske grupper i Midtøsten. Helt fra jødene begynte å gjenoppbygge en stat i sitt historiske og religiøse kjerneland, ble de møtt med avvisning, hatkampanjer, vold og terror.

Etter at arabiske land ble selvstendige fra europeiske kolonimakter, kom forfølgelsen av jødene tilbake med full styrke. Jødene som var en minoritet på omlag 2 prosent spredt omkring i Nord-Afrika og Midtøsten for hundre år siden, har etablert en stat på mindre enn 0,2 prosent av landområdet.

Selv om jødenes fiender har drevet dem ut av 99,8 prosent av området, fortsetter de krigen mot jødene i Israel. 7. oktober-massakren var en del av denne krigen. Det er også palestinske myndigheters hatopplæring og belønningssystem for terror.

Denne krigen må ta slutt!

Dessverre er det sterke krefter i Norge som støtter kampen for å undergrave verdens eneste jødiske statIsrael er i flere tiår blitt  demonisert av NRK, nyhetsbyrået NTB og andre medier. Norske skolebøker og den statsfinansierte elevsiden fn.no er fulle av feil om Israel. Etter 7. oktober 2023 har også regjeringen, med Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i spissen, markert seg som noen av de mest anti-israelske politikerne i Europa. 

Denne propagandakrigen må ta slutt nå!

Hvis du er enig, bli medlem av MIFF nå!

Dersom du ikke vet hva du skal tenke om Israel

Dersom du støtter det jødiske folkets rett til sitt nasjonale hjemland i Israel

Dersom du allerede er medlem av MIFF

En lang rekke ganger, lenge før Gaza-krigen i 2023, er Israel blitt anklaget for folkemord mot palestinerne. Anklagen er blitt framsatt for å demonisere verdens eneste jødiske stat. 

Da PA-president Mahmoud Abbas besøkte Tyskland i 2022, anklaget han for eksempel Israel for å ha «begått 50 Holocaust» mot palestinerne. I Holocaust ble to tredeler av Europas jødiske befolkning drept av nazistene. Som kontrast har antallet arabiske innbyggere i Gaza og Vestbredden (Judea og Samaria) økt med fire hundre prosent etter 1948. Folkeveksten skjøt fart etter at Israel fikk kontroll over områdene i 1967.

Les mer på temasiden Løgnanklagene mot Israel om folkemord og etnisk rensning og artikler relatert spesielt til Gaza

7. oktober 2023 gjennomførte Hamas og Islamsk Jihad, støttet av Iran, den største massakren på sivile jøder siden Holocaust. Over 1200 israelere ble drept (kart, bilder og videoer), 251 kidnappet og over 4.800 skadet. Helt siden etableringen i 1988 har Hamas uttrykt drømmen om å utslette Israel og begå massakrer mot jøder. Bare israelske sikkerhetstiltak har forhindret dette tidligere. Bare israelske forsvarstiltak mot Hamas kan hindre at det skjer igjen. Hamas sier at de vil gjenta slike massakrer inntil Israel er utslettet.
 
8. oktober 2023 gikk også Hizbollah inn i krigen. De truet Israel med 150.000 raketter fra Sør-Libanon. Hizbollah er en shia-muslimsk terrororganisasjon som opererer i Libanon på vegne av Iran. Hizbollah står på terrorlistene til USAEUCanada og Australia, og er forbudt i Tyskland.
 

I 2014 påpekte MIFF de mange likhetene mellom Hamas og Islamsk Stat. Dessverre ble varslene ignorert av de fleste politikere og medier i Norge. Det ultimale målet til Hamas er systematisk blitt fordreid av for eksempel NRK.

Palestinske selvstyremyndigheter (PA) belønnet de etterlatte til de drepte terroristene med 20.000 kroner i en første utbetaling, senere kommer 3.800 kroner i måneden på livstid. Belønningen av terror er sponset av dine skattepenger.

De palestinske terroristene rykket inn i israelske landsbyer på en sabbatsmorgen, og israelske grensevakter ble tatt på sengen. De drepte et stort antall sivile – eldre, kvinner, barn – dødstallene har nå oversteget 1200. Som Islamsk Stat dokumenterte de sine egne krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i videoklipp. Omkring 250 mennesker ble tatt som gisler.

MIFF vet nøyaktig hvordan massakren på 1.200 israelere ble forberedt – og vi kjenner Norges rolle. Etter 7. oktober er det tid for en ny norsk tilnærming til konflikten! De store demokratiene gir klar støtte til Israels forsvarskamp, det samme må Norge gjøre.

At Hamas løslater gislene er det viktigste skrittet for å få til en raskest mulig avslutning på krigen. Se her hvordan du kan hjelpe.

Den redselsfulle krigen i kjølvannet av 7. oktober 2023 er alene ansvaret til Hamas, Iran og deres allierte. Hamas ønsker sivile tap på Gazastripen, sier en tidligere norsk forsvarssjef. Vi skulle så inderlig ønske for de sivile palestinernes skyld, at de fikk være med på fred og normalisering med israelerne. Men deres nasjonale bevegelse er blitt kuppet av de mørkeste, mest destruktive kreftene i verden.

For mer om krigen, se alle MIFFs siste nyhetsartikler og temasider nedover på denne siden.

Det var alltid riktig å støtte Israel. Gjennom århundrer ble det jødiske hjemlandet okkupert av romerske, bysantinske og ulike muslimske imperier [se tidslinje]. Jødene beholdt hele tiden sin sterke tilknytning til landet.

Dersom flere hadde støttet en jødiske statsdannelse for hundre år siden, kunne jødene hatt et tilfluktssted da nazistene startet med sin utryddelse. Men arabiske nasjonalister, inspirert av nazistisk antisemittisme, og islamistiske jihadister, skremte britene bort fra å oppfylle løftet om et jødisk nasjonalhjem. De brukte terror for å skremme, da som nå.

Dersom flere hadde støttet Israel på 1950- og 1960-tallet, ville kanskje ikke Egypt og Syria ha våget å mobilisere til krig. Men sovjetisk propaganda ble pumpet ut over Europa, og sakte, men sikkert er resultatene av Israels forsvarskrig blitt fordømt som «okkupasjon».

Dersom flere hadde støttet Israel, ville kanskje ikke Yasser Arafat ha klart å lure Nobelkomiteen og mange andre. Men Amnesty og andre humanitære organisasjoner har tatt opp arven etter Sovjets propaganda, og anklager ordningene som israelere og palestinere avtalte seg i mellom på 1990-tallet for «apartheid».

7. oktober 2023 ble det klart at jødehatende jihadister fortsatt dominerer i kampen mot Israel. Hvis du ikke støtter Israel etter massakren – hvor 1200 israelere ble drept, tusenvis skadet og over 250 tatt som gisler – vil du aldri støtte Israel. Da er det stor fare for at du alltid vil fortsette å være likegyldig.

Du bør støtte Israel fordi hatet som skapte Holocaust fortsatt lever, skrev MIFF i 2014. Du bør støtte Israel fordi Norge står overfor de samme fiender som Israel.

7. oktober 2023 ble det overtydelig hvor korrekt det var. Massakren ble begått av unge palestinske menn som er lært opp til jødehat og jihad på skoler finansiert av Norge.

  • I tredje klasse lærte de å «ofre blodet» for å «eliminere maktrøverne» og «utrydde restene av utlendingene».
  • I femte klasse har de lært at martyrdød og jihad er «den mest viktige mening med livet» og at jøder er «fiender av islam».
  • Terroristene fra 7. oktober lærte i syvende klasse at Israel er «Satans tjener». Da fikk de også lære at «å ofre livet i kamp er det største». Året etter ble de fortalt at barn som deltar i jihad er «sikkerhetsventilen i samfunnet».
  • I tiende klasse ble de fortalt at døden er skjebnebestemt og at jihad er deres kall. «Og vårt rene blod, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare,» blir det messet i en annen skolebok.
  • I tolvte klasse har de lært om å «returnere» med våpen i hånd. Elevene har lært at det betyr at Israel blir borte.

Du må støtte Israel – nå mer enn noen gang. Israel er i en forsvarskrig for å hindre at 7. oktober 2023 aldri mer skal gjenta seg. Hamas skal bli vingeklippet, slik at de aldri mer har militær kapasitet. Iran og Hizbollah skal bli avskrekket. Nå må du støtte Israels forsvarskamp!

Med Israel for fred samler Israel-venner med ulikt politisk ståsted, ulik tro og livssyn. Vi har også forskjellig syn på israelsk politikk. Når det gjelder saker som er omstridt internt i det israelske samfunnet, formidler vi de store gruppenes ulike hovedsyn, uten som organisasjon å ta stilling til spørsmålene.

MIFF sprer informasjon gjennom nettsider, sosiale medier (se over), møter i lokalforeninger og nasjonale konferanser m.m. MIFF forsvarer også Israel i mediene og har aktuelle kampanjer. Etter 7. oktober-massakren er vårt innhold sett mange millioner ganger rundt på de ulike plattformene.

Her er bare noen smakebiter på MIFF-statistikken fra 7. oktober 2023 og fram til 23. september 2024:

  • Vekst fra 11.254 til 14.673 medlemmer i Norge
  • Over tusen nye medlemmer i Danmark og Sverige
  • 53,5 millioner annonsevisninger i Google
  • 4,4 millioner sidevisninger på miff.no
  • Rekkevidde til 2 millioner Facebook-kontoer
  • 6000 nye følgere på Facebook-siden
  • 3800 nye abonnenter på YouTube
  • 2300 nye følgere på TikTok
  • 1800 nye følgere på X
  • 1200 nye følgere på Instagram
  • 2,3 millioner videovisninger på Facebook
  • 1,5 millioner videovisninger på YouTube
  • 1 million videovisninger på TikTok

Les mer om MIFF og bli medlem nå!

Les artikkelen hvor MIFF korrigerer feil som stadig blir framsatt om Gaza og Hamas.

De generelle teknikkene som mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel

1. Konflikter hvor Israel er involvert blir dekket ekstremt mye mer enn andre konflikter som krever mange ganger flere menneskeliv.

2. Israels forsvarskamp blir ikke sammenlignet med andre lands krigføring.

3. Palestinske flyktninger blir nevnt ustanselig, selv om det har gått 75 år siden arabisk side tapte i forsøket på å utrydde den jødiske staten i 1948.

4. Levekårene til palestinerne blir ikke sammenlignet med arabiske naboland.

5. Folkeretten blir manipulert til kun å ramme den jødiske staten, og Israels rettigheter blir nesten aldri nevnt.

Les mer på temasiden Mediedekningen og bestill MIFFs bok Det falske bildet av Israel

Det skapes falske bilder av Israel i norsk skole, ikke bare på grunn av mange feil i læreverkene, men også fordi viktige elementer i det israelske narrativet er helt borte eller svært nedtonet. Klikk her for å lese faktasjekker og for å bestille MIFFs bok Opplært til fordommer.

Ingen verk nevner jødiske flyktninger fra arabiske land, og bare ett læreverk nevner Iran som en aktør i konflikten. Sterke anklager mot Israel blir framsatt, uten at Israels svar får komme fram

Mange skoleelever blir henvist av lærere til FN-sambandets infosider om Israel, Palestina og konflikten. Mange tror fn.no er en «nøytral og god» kilde.

Dette stemmer ikke. MIFF avdekket sommeren 2023 hvordan FN-sambandet misbruker skattepenger til å gi norske barn et falskt bilde av Israel. Organisasjonen er på ingen måte objektiv eller nøytral i forhold til Israel. FN-sambandet gjorde noen rettinger etter MIFFs første faktasjekk, men reagerte deretter med sjikanerende omtale av MIFF.

Selv etter 7. oktober-massakren er FN-sambandet uvillig til å kalle Hamas en terrororganisasjon.

«Dette er den viktigste boken MIFF har utgitt» Les hele forordet

Einat Wilf og Adi Schwartz har skrevet boken Krigen for å vende tilbake.
- Av alle kjernespørsmålene er det flyktningspørsmålet som fortjener å være i front og sentrum, skriver Einat Wilf og Adi Schwartz.

MIFF nye bok Krigen for å vende tilbake når i denne uken postkassen til bokklubbmedlemmer og alle som hadde forhåndsbestilt. Onsdag 3. juni hadde vi et begeistret medlem på tråden: «Dette er den viktigste boken MIFF har utgitt,» erklærte han begeistret. «Den håper jeg dere selger mye av!»

For å gi deg en smakebit av boken, her er hele forfatternes forord.

Bestill boken fra MIFFs nettbutikk eller send kodeordet KRIGEN til 1948 (348,- + 50,- i forsendelse blir belastet din neste mobilfaktura).

Forord

Einat Wilf og Adi Schartz

Hvordan er det mulig å si noe nytt om den arabisk-israelske konflikten?

Som en av verdens mest omtalte konflikter – en konflikt som vekker sterke følelser hos jøder som arabere, kristne som muslimer, historikere, akademikere, politikere og diplomater – ser det ut til at alle detaljer allerede har blitt undersøkt og diskutert til bunns. Nesten sytti år med mislykkede forsøk på å løse konflikten, inkludert tretti års fredsforhandlinger, har brakt med seg en mengde bøker, artikler, taler, vitnesbyrd – og ødelagte karrierer.

Likevel er det, som vi har oppdaget på vår akademiske, politiske og historiske reise de siste årene, faktisk mye som gjenstår å si.

Vi kommer begge fra den politiske venstresiden i Israel. Einat var parlamentsmedlem for Arbeiderpartiet og var rådgiver for og samarbeidet tett med noen av Israels mest kjente ledere fra fredsleiren, inkludert Shimon Peres og Yossi Beilin, som utformet Oslo-avtalen. Adi jobbet i ti år som journalist for Israels velkjente progressive dagsavis Haaretz og identifiserte seg med den israelske venstresidens politikk.

Begge har vært svært sterke talsmenn for tostatsløsningen, og vi har støttet alle større forsøk på å oppnå fred basert på denne formelen. Som mange israelere vokste vi opp i troen på at palestinerne ikke ønsket seg verken mer eller mindre enn jødene – retten til selvbestemmelse i en egen stat. Vi trodde at når palestinerne ville være i stand til å etablere sin egen stat på Vestbredden og Gazastripen, ville det bli fred.

For oss og for mange israelere, spesielt på den politiske venstresiden, var 1990-tallet preget av store forhåpninger. Dette var Oslo-årene og begynnelsen på fredsprosessen. I 1992, i det første valget der vi hadde stemmerett, ønsket vi den nye regjeringen ledet av Arbeiderpartiet under Yitzhak Rabin velkommen. Dette var regjeringen som inngikk Oslo-avtalen i 1993 med Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og undertegnet en fredsavtale med Jordan i 1994. På tross av de forferdelige selvmordsangrepene mot israelske sivile utført av palestinere etter at Oslo-avtalen ble undertegnet, og attentatet mot Rabin, fortsatte israelerne å håpe på fred. Dette var israelerne som ga Ehud Barak et valgskred over Benjamin Netanyahu i 1999. Som dem fulgte vi statsminister Barak med forventning da han sommeren 2000 dro til Camp David for å gjennomføre valgløftet sitt om å skrive under på en endelig fredsavtale med palestinerne.

Men som mange andre på Israels politiske venstreside ble vi stadig mer forvirret da gjentatte forsøk på å oppnå en avtale mellom israelere og palestinere ikke nådde frem, selv om forslagene som ble lagt frem for palestinerne, stemte overens med det de sa at de ønsket. Det at palestinerne nylig trakk seg bort fra to konkrete muligheter – i 2000 og 2008 – til å etablere sin egen stat, fri for bosetninger, på Vestbredden og Gazastripen, med Øst-Jerusalem som hovedstad, begynte å så alvorlig tvil i begges tanker. Vi gikk ut fra at et folk som søker uavhengighet og sin egen stat, ville gripe muligheten når den bød seg.

Men ikke bare hadde palestinerne latt være å gripe noen av disse to mulighetene til å stifte fred med Israel og få sin egen stat. Det som fulgte, og som startet nesten umiddelbart etter at Yasser Arafat trakk seg fra forhandlingene på Camp David sommeren 2000, var den andre intifadaen: en serie vedvarende og brutale massakrer på busser, kafeer og gater av selvmordsbombere over hele Israel.

Og dermed begynte vi mer og mer å tvile på våre grunnleggende antagelser om den israelsk-palestinske konflikten – at den var en territoriell konflikt som kunne løses ved å dele landet i to stater, at palestinerne bare ønsket en egen stat i territoriene, og at den israelske okkupasjonen og bosetningene var den viktigste hindringen for fred. Vi måtte spørre oss selv: Hva gikk galt? Er det mulig at det var noe dypere som vi ikke hadde forstått? Disse spørsmålene førte til at vi begge startet en indre prosess med sjelegransking og, desto viktigere, en ytre prosess med forskning og faktasøken.

Det vi oppdaget, overrasket oss begge. Et av kjernespørsmålene i konflikten hadde ligget skjult i åpent lende i flere tiår og vært nesten fraværende fra bevisstheten til både israelere og fredsarbeidere over hele verden.

Spørsmålet om palestinske flyktninger, og det arabiske og palestinske kravet om at disse flyktningene skal få lov til å utøve det de kaller en «rett til retur», tiltrekker seg liten oppmerksomhet. Verken Israels ledere eller landets offentlighet, og slett ikke det internasjonale samfunnet, bruker særlig mye tid på å diskutere det. Dette står i sterk kontrast til de andre kjernespørsmålene. For eksempel er det uendelig med diskusjon om bosetningene og den militære okkupasjonen av territoriene, som rett nok er viktige spørsmål, men det palestinske flyktningspørsmålet har knapt nok blitt gjenstand for noen reell strategisk diskusjon. Det har ikke vært noen virkelige forsøk på å løse det, eller engang noen innsats for å sette det på dagsordenen. Til tross for at det alltid nevnes som et av kjerneproblemene i konflikten, har problemet i bunn og grunn ligget skjult, henvist til sidelinjen, skjøvet bort til en vag fremtid når alle andre kjernesaker er løst.

Men vi oppdaget at det av alle kjernespørsmålene kanskje er flyktningspørsmålet som faktisk fortjener å være i front og sentrum. Undersøkelsene våre avdekket at det palestinske flyktningspørsmålet ikke bare er nok et spørsmål i konflikten; det er antagelig selve problemet. Den palestinske oppfatningen av at de er «flyktninger fra Palestina», og kravet deres om å utøve en såkalt rett til retur, gjenspeiler palestinernes dypeste overbevisning om deres forhold til landet og deres villighet eller mangel på sådan til å dele noen del av det med jøder. FNs strukturelle og Vestens finansielle støtte til denne palestinske overbevisningen har ført til at det har oppstått en permanent og stadig voksende palestinsk flyktningbefolkning og det som nå er et nesten uoverkommelig hinder for fred.

Palestinernes krav om «retur» til det som ble den uavhengige staten Israel i 1948, er et vitnesbyrd om den palestinske avvisningen av at en stat for jødene i noen del av deres forfedres hjemland kan være legitim. Etter vår innledende granskning konkluderte vi med at man praktisk talt ikke kan forstå noen ting om det palestinske standpunktet i fredsprosessen og selve konflikten – og at man ikke kan gjennomføre noen effektive skritt mot å løse den – uten å dykke dypt inn i dette spørsmålet.

Da vi innså dette, besluttet vi å undersøke, analysere og beskrive denne saken helt fra begynnelsen i og med krigen i 1948 og frem til i dag. Ved å følge viktige historiske personer, avdekke nye dokumenter, undersøke viktige beslutninger og komme med analyser, reiser og besvarer boken vår hovedspørsmålene om denne oversette, men grunnleggende saken. Hvorfor finnes det fortsatt palestinske «flyktninger» fra en krig som ble avsluttet for sytti år siden? Hvorfor insisterer palestinerne på at hver eneste palestinske flyktning i generasjon etter generasjon til evig tid har en individuell og i realiteten «hellig» rett til å vende tilbake til den uavhengige staten Israel, til tross for at det ikke er noe faktisk rettslig grunnlag for det? Hvem og hva hindret de palestinske flyktningene i å bli rehabilitert slik de jødiske flyktningene fra 1948 ble? Var det mangel på interesse eller penger, eller var det andre, ideologiske motiver? Er «retten til retur» et reelt krav eller bare et palestinsk forhandlingskort, som de kan gi slipp på når andre krav blir oppfylt? Når palestinere demonstrerer for «retur» fra Gaza i retning Israel, hva er det de faktisk demonstrerer for? Hva innebærer en «rett til retur» i sammenheng med en omfattende fredsavtale? Og hvis dette kravet er reelt, kan vi da komme videre, og i tilfelle hvordan? Når denne boken svarer på disse spørsmålene, forteller den en tragisk historie hvordan Vestens politikk gjentatte ganger skyter seg selv i foten og jobber imot seg selv. Boken utforsker hvordan FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA), selve organisasjonen som fikk ansvaret for å hjelpe de opprinnelige palestinske flyktningene umiddelbart etter krigen, og som i flere tiår har blitt opprettholdt med vestlig finansiering på mange milliarder dollar, i stedet har blitt et stort hinder for fred og et redskap for å videreføre konflikten.

Siden vi kommer til konklusjonen, ett historisk steg av gangen, om at UNRWA er del av problemet, og ikke del av løsningen, ber vi det internasjonale samfunnet om å avvikle og erstatte organisasjonen. For det formål kommer boken vår med spesifikke politiske forslag om hvordan vi kan oppnå dette uten å frata palestinere det velferdsapparatet som UNRWA står for.

Denne boken utfordrer også den tradisjonelle oppfatningen av rollen til diplomater og forhandlere i utvidede konflikter. Det tradisjonelle synet er at diplomater og forhandlere arbeider for å skape fred ved å dra mellom hovedsteder og tvinge motvillige sider sammen i ett rom der de blir presset til å komme med innrømmelser. Krigen for å vende tilbake hevder derimot at om disse diplomatene og forhandlerne skal kunne være effektive, må de først og fremst analysere årsakene til konflikten riktig, og deretter jobbe kontinuerlig over tid for å fjerne de virkelige hindringene som står i veien for å skape fred.

Boken vår viser at når det gjelder Israel og palestinerne, endte flere tiår med skytteltrafikk, maktbruk mot partene og utallige timer med forhandlinger opp i intet fordi ingen av diplomatene eller forhandlerne virkelig forsto og tok for seg de grunnleggende årsakene til konflikten og i stedet valgte å vende seg bort og fokusere på det som virket lettere. Dersom vi, som de jødiske vismennene sier, ikke kan forventes å fullføre oppgaven, men heller ikke står fritt til å vike unna, må diplomater og forhandlere snu seg vekk fra fåfengt streben etter falskt fredsarbeid til fordel for det tunge arbeidet som faktisk kreves for å oppnå sann fred.

Vår interesse for israelsk-palestinsk og israelsk-arabisk fred er ikke teoretisk. Vi bor begge sammen med familien vår i Israel. Å være i en evigvarende krigstilstand med palestinerne og den arabiske verden betyr at hver dag bærer i seg muligheten for at en av våre kjære blir skadet eller drept på grunn av konflikten. Det betyr at vi oppdrar barn og vet at hver og en må bli med i hæren og definitivt møte krig og muligens død.

Fred er for oss ikke et diskusjonsemne rundt middagsbordet, men en eksistensiell nødvendighet. Det er vårt inderlige håp at vi med å skrive denne boken kan bidra på en meningsfull måte til virkelig og varig fred.

Vi starter med begynnelsen: hendelsene opp mot og i forbindelse med krigen i 1948. Denne første arabisk-israelske krigen var den der Israel endte opp som en uavhengig stat, og araberne ble beseiret og fordrevet. Det var også krigen som skapte to flyktningbefolkninger. De hundretusenvis av jødiske flyktninger som flyktet eller ble tvunget ut av arabiske land i løpet av den tiden, ble raskt absorbert av Israel og andre land og begynte livet som borgere der. De hundretusenvis av palestinske flyktninger som flyktet eller ble tvunget ut av det som ble Israel, derimot, er sytti år senere fremdeles fordrevne flyktninger gjennom generasjoner. Det blir ofte hevdet at omstendighetene rundt opphavet til det palestinske flyktningproblemet var så unike, så uten sidestykke i omfang og brutalitet, at det har bestått helt til i dag. Men er dette virkelig tilfelle? Vi starter denne boken med en grundig og omfattende historisk analyse og internasjonale sammenligninger for å svare på dette grunnleggende spørsmålet.

 

Her er hva vi ønsker at du skal gjøre

  1. Meld deg på Nordic Israel Congress 9.-11. mai 2024
  2. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  3. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  4. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  5. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart