Kjære Israel-venner
Jeg har ventet lenge på å dele historien min med dere.
Dere kjenner meg som daglig leder i MIFF i Danmark, men dere kjenner ikke historien min.
Det har blitt umulig å være israelsk-jøde i Danmark, og eksplosiv antisemittisme tvang meg til å holde en veldig lav profil i mitt eget land, men nå kan jeg endelig vise hvem jeg er.
Her er historien min:
Halvt wienerbrød – halvt falafel
Bestefaren min ble født i fattigdom i den gamle havnebyen Yaffo, som ligger i nærheten av Tel Aviv. Den gang styrte det osmanske imperiet området. Oldefaren min flyttet kone og barn til Egypt, hvor bestefaren min gikk på en fransk skole. Dessverre døde oldemoren og oldefaren min plutselig, og bestefaren min måtte slutte på skolen og jobbe som bilmekaniker. Han snakket aldri om livet sitt som barnearbeider, men han fortalte meg hvor redd han var for å sove alene på bilverkstedet.
Etter noen år klarte de åtte barna å returnere hjem til Israels land, som nå var under britisk kontroll. Her giftet bestefaren min seg med bestemoren min, som klarte å rømme med moren og søsknene sine fra Hellas før nazistene slo til. De nygifte slo seg ned i Tel Aviv, hvor tanten min ble født i 1939, faren min i 1943 og onkelen min i 1948.
Under andre verdenskrig vervet bestefaren min seg til den jødiske brigaden i den britiske hæren. Han bidro til å frigjøre Italia og mottok fire medaljer for tapperhet. Livet i Israels tidlige dager var svært hardt, og bestefaren min kjempet ved fronten i 1948 da de arabiske landene angrep. Han hjalp også med å bygge havnen i Ashdod og jobbet i mange år ved den amerikanske ambassaden.
Moren min ble født på landsbygda i Jylland og dro til Israel som frivillig på kibbutz på 1960-tallet. Hun forelsket seg i landet og flyttet til Tel Aviv, hvor hun møtte faren min. De dro til Danmark, hvor holdningen til Israel var helt annerledes enn den er i dag. Faren min etablerte seg raskt i København og ble tatt imot med åpne armer av dansker som hadde stor respekt for det lille jødiske landet som kjempet for å overleve i et hav av hat.
Alt dette forandret seg etter krigen i 1967, og da jeg ble født i 1969, var det allerede klart at israelere ikke lenger var velkomne i Danmark. Derfor reiste vi til Israel på midten av 1970-tallet, men lengselen etter København ble for stor, og vi vendte hjem til et Danmark hvor hatet i mellomtiden hadde slått sterke rotfeste. Jeg ble sendt til en dansk skole, men ble aldri akseptert, og skolen nektet å stoppe mobbingen. Jeg turte ikke å gå på skolen. I 1979 klarte vi ikke lenger å holde ut hatet og reiste igjen til Israel, hvor jeg ble tatt imot med åpne armer og følte meg hjemme. I Israel vokste jeg opp i skyggen av terrorangrep, den første Libanonkrigen og den første Gulfkrigen. Likevel følte jeg aldri den frykten jeg følte i Danmark.
Terrorangrepet som forandret alt
Dansk wienerbrød og israelsk falafel er en del av min identitet, og med mine sterke røtter i Danmark, Israel og Jemen har jeg en fot i flere kulturer, mentaliteter og levesett. Etter den første Gulfkrigen i 1991 bestemte vi oss for å gi Danmark en siste sjanse. Jeg ville ha Danmark, men danskene ville ikke ha meg, og hatet som dansk-israelsk-jøde ble en del av hverdagen. Da den palestinske terroristen skjøt vår jødiske vakt ved synagogen i 2015, gikk vår verste frykt i oppfyllelse. Terrorangrepet traff oss i hjertet av det jødiske livet, og mens hverdagen vendte tilbake for danskene, var ingenting som det pleide å være for oss – det jødiske livet kom seg aldri etter sjokket.
Gjennom årene har jeg blitt utsatt for massiv verbal og fysisk mishandling. Alt fra navnet mitt, nesen min, hudfargen min, det mørke håret mitt, matkulturen min og språket mitt har blitt angrepet. Jeg har møtt hat overalt og har blitt utsatt for diskriminering på universitetet, på jobb, i supermarkedet, blant naboer og på gaten – overalt. I mange danskers øyne tar jeg feil, og de sa stadig at jeg «ikke er en av dem». Jeg kan ikke sette ord på hvor vondt det gjør å bli avvist av sitt eget land og folk.
MIFF ble min redning
En kald novemberdag i 2018 bestemte jeg meg for å stikke innom Wizo-basaren på den jødiske skolen i København. Her møtte jeg en hyggelig MIFF-frivillig som spurte om jeg hadde hørt om Med Israel for fred (MIFF) og om jeg ville bli medlem. Fra det øyeblikket av var det klart for meg at jeg endelig hadde kommet hjem. Jeg kontaktet Dina Grossman – en fantastisk kvinne med en drøm. Dina var MIFF-frivillig, og hun ønsket å samle alle danske, færøyske og grønlandske venner av Israel i MIFF. Jeg delte Dinas drøm, og sammen skulle vi legge all vår innsats i MIFFs arbeid for Israel. Takket være alle våre fantastiske Israel-venner i Norge og det økende antallet MIFF-medlemmer i Danmark, kunne vi jobbe for å gi Israel en sterk stemme i Danmark.
Massakren tvang meg til å velge mellom mine identiteter
Frem til massakren mot Israel 7. oktober i 2023 viste jeg fram mitt navn og bilde på MIFFs sosiale plattformer og på miff.dk, men da terroristene stormet inn i Israel for å myrde, voldta og kidnappe barn, kvinner og menn til Gaza, eksploderte hatet i Danmark og gjorde livet mitt umulig. Jeg ble en skygge av meg selv og kunne ikke lenger se meg selv, familien min eller våre israelske venner i øynene.
Det har alltid vært antisemittisme i Danmark, men i dag er jødisk liv truet som aldri før, og tallene taler for seg selv. Flere danske jøder har allerede forlatt Danmark, og 16. september 2025 var det min tur. Bare MIFF og mine nærmeste venner visste at jeg hadde pakket livet mitt i en koffert og byttet ut livet mitt i København med et lite rom i Be’er Sheva.
Å forlate Danmark etter 33 år er både det vanskeligste og det beste jeg noensinne har gjort. Etter en lang kamp for å være halvt bakverk – halvt falafel, tvang Danmark meg til å velge mellom mine identiteter. Det er et umulig valg, og jeg kan ikke tilgi at Danmark tvang meg til å ta valget.
I Israel stiller ingen spørsmål ved utseendet mitt, bakgrunnen min eller aksenten min. Selv om Israel sørger og alle israelere har mistet naboer, venner og familie, ønsker de meg velkommen inn i sine hjerter. De er glade for at jeg endelig har kommet hjem – jeg er en av dem, ikke et fremmed element. Her kan jeg være halvt wienerbrød – halvt falafel. Her kan jeg være meg selv uten frykt for å bli angrepet, truet eller diskriminert. Israel er mitt hjem, min sjel, min kjærlighet – det er her jeg hører hjemme.
Hvorfor tvang Danmark meg til å velge mellom mine identiteter?
Full turbo på MIFFs arbeid i Danmark fra Israel
I nesten 7 år har jeg lagt all min energi i MIFFs arbeid for Israel og det jødiske folket. For meg er MIFF mye mer enn en jobb – MIFF er mitt kall i livet, og fra Israel vil jeg sette full turbo på arbeidet vårt i Danmark. Alt som dansk antisemittisme og Israelhat satte en stopper for, vil jeg bygge fra Israel. MIFF har som mål å skape en større forståelse av Israel og det jødiske folket, og med din støtte kan vi bygge en organisasjon som har en så sterk stemme at ingen vil kunne ignorere oss.
MIFF startet sitt arbeid i Norge i 1978, og i dag er vi også i Danmark, Island, Sverige og i de tysktalende landene. Med over 18 000 medlemmer er vi allerede den største politisk og religiøst nøytrale pro-israelske organisasjonen i Europa. Med din støtte er det ingen grenser for hvor sterk en stemme vi kan gi Israel. Derfor er din støtte til MIFF den beste gaven du kan gi meg. Enten du vil hjelpe oss ved å lese, kommentere eller dele artiklene og innleggene våre, om du vil hjelpe til under arrangementene våre, eller om du vil registrere deg som medlemmer, familie og venner eller gi en gave for å styrke Israel, vil det utgjøre en stor forskjell for arbeidet vårt for Israel.
Takk for at du leste historien min – takk for støtten!
Rika Greenberg skal fortsette å jobbe fulltid for MIFF Danmark fra Israel.
