Det følgende er, fritt gjengitt, noen synspunkter som Amir Taheri hadde i en artikkel i Jerusalem Post 25. desember 2003. Taheri er redaktør av Politique Internationale, som holder til i Paris.
Etter at vi har vært vitne til at Saddam Hussein fikk sine tenner undersøkt, har vi vært bombardert med «tannpasta-smilet» til Moammar Gaddafi i Libya. Han er, i noens øyne, blitt forvandlet til en «statsmann» med «visjon og mot». Grunnen? Han sier at han vil kvitte seg med de masseødeleggelsesvåpen som han alltid har benektet at han har.
Han er ikke den eneste diktatoren som har tatt «positive skritt» i det siste. De islamske herskerne i Iran har kunngjort at de vil foreta en «midlertidig pause» i et atomvåpenprogram som de sier de aldri har hatt. Noen dager etter kunngjorde Syria at det lukker kontorene til terrororganisasjoner som det alltid har benektet fantes der. Og regjeringen i Sudan har undertegnet en avtale om å avslutte borgerkrigen og kommet med antydninger om frie valg.
Ser dette lovende ut? Ikke uten videre. Disse regimene har tvunget seg til makten, og beholder makten ved en blanding av løgner, bestikkelse og kjeltringstreker. Ettersom de har knust den indre opposisjonen, frykter de mest trusler fra utlandet. Derfor vil de forsøke å få tak i masseødeleggelsesvåpen som en avskrekking mot virkelige eller innbilte fiender i utlandet.
Det som er skjedd den senere tid, kunne president George W. Bush bruke som eksempler på at frigjøringen av Irak tvinger andre kjeltringstater til å forbedre seg. Men i virkeligheten gjør de bare slik kjeltringer pleier å gjøre: Når det er farlig, trekker de seg unna, mens de forbereder seg på neste anledning til å slå til mot fienden.
Ved individuell psykoterapi kan det være klokt å se på klientens oppførsel, og lære ham å temme sin natur. Men det går ikke for politiske regimer. Det kan sjokkere noen å si det, men sannheten er at det finnes regimer som er onde av natur. Når de endrer oppførsel, er det opportunistisk og midlertidig. Ikke-demokratiske regimer regner demokratier som en kilde til fristelser for deres egen undertrykte befolkning, og på den måten en trussel mot deres egen maktposisjon.
Den amerikanske presidenten Lyndon Johnson sa en gang kynisk om diktatoren i Nicaragua, Somosa, at han riktignok var en drittsekk, men han var «vår drittsekk». Den franske presidenten Jacques Chirac forsøkte i fjor å gjøre Saddam Hussein til «vår drittsekk». Saddam skulle få betingelser som gjorde at han kunne bli sittende med makten. Siden forsøkte Saddam å gå direkte til den amerikanske regjeringen, men Bush-administrasjonen sa nei. De forstod at det ikke dreier seg om hvordan Saddam oppfører seg, men hvordan hans regime er, om regimets natur.
Dette betyr ikke at demokratier bør invadere totalitære stater for å endre deres regime. Men de bør ikke få stjerner i øynene på grunn av taktiske manøvrer fra Libya og andre kjeltringstater. Det er ikke tid for å bringe Libya «inn fra kulden», slik den britiske utenriksministeren Jack Straw har tatt til orde for. Det er det først når Libya slipper løs politiske fanger, opphever forbudet mot politiske parter og lar folket selv velge sin regjering i frie valg.
