Når det søkes om penger til hjelpearbeid, er vi vant med at det brukes mye spalteplass på å beskrive dem man skal hjelpe og deres behov. Søknaden fra Norsk Folkehjelp og Fellesutvalget for Palestina om penger fra Operasjon Dagsverk (OD) synes å være et unntak i så måte (se søknaden ved å klikke her). Søknaden er én av 8 som er vurdert som i tråd med ODs statutter. Dette er ikke lett å forstå når man leser den 48 sider lange søknadsteksten.
I denne søknaden trer søkerne frem i et meget klart lys, men de som trenger hjelp, deres behov og hvordan man kan hjelpe dem, beskrives i utilstrekkelig grad. Kort sagt kommer potensielle palestinske mottakere helt i skyggen av en formidabel kritikk av Israel. Denne kritikken er både unyansert og inneholder en rekke eksempler på klar feilinformasjon. Søkerne forteller med andre ord ganske mye om seg selv, men alt for lite om de som skal hjelpes: palestinere i Libanon, Jerusalem, «Vestbredden» og Gaza. Kanskje dette har en god grunn, nemlig at muligens mer enn 90% av U-hjelpsmidler som til nå har strømmet inn fra det internasjonale samfunn til den palestinske autoriteten (PA) bent fram er forsvunnet! I søknaden tas det riktignok forbehold om at noen hjelpeprosjekter kan endres noe underveis. Som årsak nevnes «israelske sikkerhetstiltak og restriksjoner på palestinernes bevegelsesfrihet». Ingen motforestillingen luftes i forhold til om alle pengene fra Operasjon Dagsverk faktisk når fram til dem som trenger det.
Søknaden inneholder et arsenal av gjentakelser. En formulering som går igjen som et slags «mantra» er at FNs resolusjon 242 fra 1967 «pålegger Israel å trekke seg tilbake fra områdene som ble erobret i Seksdagerskrigen». Her underslås det faktum at denne teksten, som ble foreslått den gang av Frankrike, ble nedstemt i FN. «Områdene» ble til «områder», noe som legger atskillig mindre føringer på israelsk politikk. Siste gang denne formuleringen gjentas i søknaden, blir «områdene» til «områder», noe som altså er i tråd med det virkelige vedtaket i FN, men som altså undergraver konsistensen i søknaden. Flere andre momenter bidrar også til denne manglende konsistensen. Innledningsvis snakkes det om «den nye og uerfarne miljøbevegelsen som vokser fram på israelsk og palestinsk side». Senere i søknaden påpekes det at man ønsker å samarbeide med en veletablert israelsk miljøvernorganisasjon (én av flere), mens i mangel av en palestinsk miljøvernorganisasjon må man ta til takke med å etablere kontakt med en palestinsk landbruksorganisasjon. Så ivrige blir søkerne i sin kritikk av Israel at de ikke klarer å holde tunga bent i munnen, men motsier seg selv noen sider senere.
Ved siden av slike direkte feil, presterer søkerne gjentatte ganger å gjengi biter av hendelsesforløp slik at den ufullstendige beskrivelsen fremstår som den hele og fulle sannhet. To eksempler kan nevnes: arabiske flyktninger fra 1947/48 nevnes, men ingenting sies om jødiske flyktninger fra arabiske land på samme tid, selv om de var langt flere. Det påpekes at flere av flyktningeleirene mangler bl. a. innlagt vann og kloakk, «til tross for at FN-resolusjon 194 fra 1948 knesatte prinsippet om flyktningenes rett til å vende tilbake». Her sies det ingenting om at Israel i sin tid ble fordømt av FN for å forsøke å bygge ut infrastruktur, veier, vann og kloakk i flyktningeleirene. Dette mente man kunne gjøre flyktningenes situasjon permanent!
Jeg kunne ha trukket fram mange flere eksempler. Det viktige for meg blir likevel å påpeke det misforholdet det er mellom denne detaljerte kritikken av Israel og mangel på viktige detaljer for de prosjektene det søkes om penger for. For eksempel søkes det om nesten 2 mill. kr. «økning av programmets kapasitet» til et utviklingsprogram for palestinere i Libanon (s. 40 i internett-utgaven). Hva som menes med «programmets kapasitet» kommer ingen steder klart fram. Det er på propagandasiden søknaden er klarest. Bevisstgjøring av norsk skoleungdom i forhold til palestinernes situasjon prioriteres høyt, også i kroner og øre. Søknaden skulle vel gi en klar pekepinn på hva denne «bevisstgjøringen» kan bidra med.
Fristen for skoleelever til å gi sin stemme til ett av prosjektene har hovedkontoret for Operasjon Dagsverk satt til 13. mars, altså om bare noen få dager til. Det ligger meg sterkt på hjertet å advare skoleelever og deres foreldre mot å støtte forslaget fra Norsk Folkehjelp og Fellesutvalget for Palestina. Andre prosjekter på listen virker klart mer seriøse, og en støtte til noen av disse vil med langt større sikkerhet nå mennesker i nød.
VINNEREN: Regnskogsfondet, som søkte midler og hjelp til å arbeide i Indonesia, Malaysia og Papua Ny Guinea, med tittelen: Miljø- og rettighetsutdanning i Sør-Øst Asia.
