MONA LEVIN:
Den som sier «hæstkuk» til en politimann, får 10.000 i bot eller tre uker i fengsel – iallfall utenfor Nord-Norge. Den som sier «Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere, de er ikke mennesker, men parasitter som skal renskes ut,» eller «Hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker», de får et klapp på skulderen av ytringsfriheten i henholdsvis Borgarting Lagmannsrett og norsk Høyesterett.
Det var Aftenposten-journalist Mona Levin som sa dette innledningsvis i et foredrag på et seminar arrangert av Norsk Hjemmefrontmuseum på Akershus festning. Tema for seminaret var «Er vi jøder allikevel av mindre verdi». Det var et spørsmål hentet fra en artikkel som Bernhard Goldberg skrev i Dagbladet 10. mai 1947 etter at Høyesterett hadde opphevet dødsdommen over gestapisten Wagner, som administrerte og ga ordre til deportasjonene av norske jøder, noe som førte til at over 700 endte i Auschwitz’ gasskamre.
Direktør for hjemmefrontmuseet, Arnfinn Moland, sa at et lignende seminar i USA hadde vært så vellykket at de ønsket å ta opp de samme tema i Norge. Foredragsholdere var foruten Mona Levin, Ragnar Ulstein, Irene Levin-Berman, Mats Tangestuen, Bjarte Bruland. Irene Levin, Jo Benkow, Berit Reisel og Per Ole Johansen.
Ikke samme rettbeskyttelse som andre
Mona Levin sa videre at hun var overrasket og skuffet over at Norge ikke gjenkjenner antisemittismen og griper fatt i den når den dukker opp. Når det oppfordres til vold mot jøder, og norsk rettsvesen synes det er OK, da betyr det at vi ikke nyter den samme beskyttelse som andre mennesker i dette landet.
– Vi har rett til å føle oss trygge i Norge, og det regner jeg med at de aller fleste her i landet synes. Vi har, som andre mennesker, rett til ikke å bli hånet og truet. Men Sjølie og Tor Tvedts rett til å håne og true, er åpenbart sterkere enn min lovfestede rett til ikke å bli det, sa Levin.
Hun sa videre: – Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser er ikke lov. I tillegg rammes utsagn som innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd. Etter disse dommene er det allikevel lov å uttale seg rasistisk, grovt nedvurderende og integritetskrenkende om jøder, og å oppfordre til vold mot oss – til tross for at rasisme er ulovlig og oppfordring til vold etter norsk lov er kriminelt.
Kriminelt og skammelig
Etter min mening er det kriminelt at Borgarting frikjenner en som oppfordrer til utrenskning av jøder. Det er jo ikke slik at nasjoner og organisasjoner som Tvedt liker å sammenligne seg med, ikke har gjort kraftige forsøk på å gjøre akkurat det, og i stor grad har lyktes med det, også i Norge.
Dette er skammelig av en norsk rett, men helt i tråd med Høyesteretts dom i Sjølie-saken, som ble den til liten ære i 2002. Den ble innklaget for FNs rasediskrimineringskomité som kom med kraftig korreks til norsk høyesterett. Dessuten skrev Europarådet i en rapport i 2004 at norsk lovgivning ikke gir privatpersoner tilstrekkelig vern mot rasistiske ytringer. Ytringsfriheten hindrer vern mot rasistiske ytringer her i landet.
Advokat John Christian Elden, som forsvarte Vigrid-grunnleggeren Tore Tvedt i Borgarting i mai i år – en mann som tidligere er dømt for vold og våpenbruk – noterte seg nemlig at lagmannsretten med dette har gitt ytringene frie rammer, og reserverer bruk av straff til de tilfeller der det trues med vold eller fysisk overgrep.
Uten konsekvenser
Hvordan er det Tvedt sa, ikke en oppfordring til vold? Og hvem skal definere det? Ingen vet bedre enn jøder hvor kort veien er fra rop til handling, fra skrift til folkemord, og hvilke forferdelige konsekvenser det kan få når ropet lenge nok handler om å utrydde parasitter. Internasjonale konvensjoner bygger på at det kan være sammenhenger mellom nazistisk retorikk og alvorlige rasistisk motiverte voldshandlinger. Dette tar ikke norsk rettsvesen innover seg, for nå kan alle si hva de vil om jøder i Norge, uten at det får konsekvenser for dem, men for oss derimot, sa Mona Levin.
Høyesterettsdommer Ingse Stabell sa det slik om Terje Sjølies uttalelser om jøder: «Såpass får man tåle.» Og jeg, som tilhører Norges minste og mest utsatte minoritet, spør «Hvem er MAN?» Fru Stabell er det iallfall ikke. Hun og de høyesterettsdommerne som var i majoritet, de er ikke «man».
De er pene og trygge borgere i verdens beste land, der man riktignok ikke lenger har lov til å snakke om «norske verdier», men altså gjerne godtar rasistiske ytringer om jøder.
Landets to jødiske menigheter, 700 jøder i Oslo, 160 jøder i Trondheim – i alle aldre fra gamle som har ulegelige sår etter Auschwitz, til barn som mobbes på skoleveien – og noen slengere som jeg, som ikke hører til noe sted – vi er «man», og vi må nå tåle inderlig vel å jages av ytringsfriheten. En bitte liten minoritet skal altså betale prisen for en frihet som ble til som forsvar for minoriteter. Såpass må man tåle.
Ikke lært noe
Ingen ting av dette har altså norsk rettsvesen lært noe av. Ikke av historien, ikke av vår samtid, ikke en gang av skuddene mot synagogen i Oslo nylig. Og hvem tar ansvaret den dagen noen med disse domsavsigelsene på sin side, slår meg ned eller skyter på meg? Stabell? Elden? Eller Rieber-Mohn som bedriver apologi for Knut Rød, politimannen som var med å organisere arrestasjonen av jødene i Oslo i 1942? Neppe.
Dette strider, er jeg overbevist om, mot den alminnelige rettsoppfatning. Dette dreier seg i stor grad om juridiske spissfindigheter mer enn om lov og rett. Dette handler om ansvarsfraskrivelse, om å gjemme seg bak paragrafer, om en total mangel på empati, og en like total mangel på interesse for norske jøders ve og vel. Norske jøder blir marginalisert i mange sammenhenger – det være seg ved frigjøringsjubileer, ved det kommende Wergelandsjubileet, i skolebøker eller hva det kan være.
Kløe i samvittigheten
Mona Levin nevnte at for et par år siden begynte et par i hennes nærmeste familie å spørre hvert menneske de traff om hvor mange jøder de tror det finnes i Norge.
– Svarene gikk fra 10.000 til 80.000. Alle ble like forbløffet over å lære at vi er ca. 1200. Vi er en brysom liten gruppe i kraft av våre nedarvede eller selvopplevde erfaringer. Vi er en kløe i majoritetens samvittighet. Vi er levende påminnelser om hva våre familier ble utsatt for i dette landet for bare noen tiår siden. Kan vi ikke slutte å mase? Nei, vi kan ikke det. Vi tvinges frem i lyset enten vi vil eller ikke. Jeg har aldri villet før, men de siste få årene har jeg måttet. Jeg har ikke behov for eller ønske om å være en offentlig talsperson eller noe meningsgissel, men jeg kan heller ikke lenger si at det gjelder ikke meg.
Mona Levin sa hun hadde deltatt i en rekke radio- og TV-programmer om forskjellige sider av denne problematikken.
– Samme dag som Tvedt ble frikjent for å ha sagt at jeg er en parasitt som bør utrenskes, spurte programlederen til slutt om ikke vi jøder er veldig paranoide. Jeg ble først stum, men stotret til slutt ut noe om at jeg, som parasitt betraktet, har all grunn til å være det. Woody Allen har sagt at det å være paranoid ikke nødvendigvis betyr at man ikke er forfulgt.
Kan lede til massive overgrep
En annen og mer oppegående programleder spurte med et ubehag jeg fullt ut deler, om ikke Tvedt bare er en bygdetulling som vi ikke burde bry oss om? Mitt svar da er det samme i dag: Det ble ikke stipulert i verken Sjølie-dommen eller Tvedt-dommen at vi her har med bygdetullinger å gjøre. Hvis de blir sertifisert som landsbyidioter er det greit for meg, og selv om jeg egentlig ikke anser noen av dem å ha injurierende kraft, forhindrer ikke det at dommene kan oppfattes som en godkjennelse og tilslutning til deres utsagn, og i forlengelsen til de massive overgrep som jødene er blitt utsatt for i nær fortid.
– Dessuten vet vi at disse personene dessverre har en påvirkning på enkle sjeler blant ungdommen, for eksempel i Telemark. Det er et beklagelig faktum. Et annet problem for Norge, som ikke er den beste i klassen når det gjelder behandlingen av jødiske landsmenn, er hvilke signaler dette sender ut til majoritetsbefolkningen, og til adskillig større minoriteter enn vår. For ikke å snakke om hvordan dette plasserer det fredselskende, menneskerettsforkjempende Norge i verdens øyne.
Emigrerer
Og hvilket signal sendes til norske jøder? Hvordan skal småbarnsfamilier takle at juridiske spissfindigheter overskygger deres barns menneskerettigheter og vår alles livskvalitet? Er den vanlige nordmann komfortabel med at enkelte unge norske jødiske familier emigrerer fordi de ikke tør å bo her mer? Kan juristene være så snille å ta det innover seg? Eller er det slik at jus og sunn fornuft er inkommensurable størrelser? spurte Mona Levin og fortsatte:
Mitt liv trues
– Jeg er ikke mindre verd enn noen, men norsk rettspraksis tillater at mitt menneskeverd nedverdiges, at mitt liv trues, at min livskvalitet blir dårlige enn andre norske menneskers – og det kan jeg ikke finne meg i. Og jeg kan ikke skjønne at noen nordmann eller kvinne kan finne seg i det.
Det er veldig på moten å bli krenket for tiden. Personlig er jeg ikke krenket, jeg er rasende og jeg er skuffet. Jeg håper inderlig at statsadvokaten, Tor Aksel Busch’ anke i forbindelse med Tvedt-saken tas til følge, og at dette blir utgangspunkt for en bred debatt i Norge. Det kan ikke være slik at 1200 norske jøder skal være fritt vilt for resten av befolkningen.
Slik jeg ser det må ytringsfriheten i dag redefineres og lovverket styrkes for nettopp å beskytte minoriteter. Det burde være tilstrekkelig å ta en titt på den internettbaserte antisemittismen, og man behøver ikke å gå lenger enn til Vigrids sider, sa journalist Mona Levin i sitt fordrag.
Denne artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Kristelig Pressekontor.
