Kåre Willoch bruker den israelske historikeren Benny Morris som sannhetsvitne i sine angrep på Israel. Nå slår Morris tilbake, ikke minst mot massakre-anklagene som Willoch ynder å rette mot Israel.
– Det hadde vært massakrer i Palestina før FNs delingsvedtak 29. november 1947, men kun jøder massakrert av arabere – slik som for eksempel Hebron-massakren, hvor en arabisk mob drepte 66 ultraortodokse jøder i 1929. Jøder gjennomførte ingen massakrer på arabere før 1948. Dette er ganske enkelt en løgn, hvis det er det Willoch sier, skriver professor Benny Morris.
– Det er også usant når Willoch sier at jødene var «voldsomt utrustet med våpen fra Europa og Amerika», påpeker Morris.
Den «fremragende israelske historikeren» (i følge Willochs egne ord) kommenterer en oversettelse til engelsk av Willochs foredrag i Skien 6. mars 2007. Da sa Willoch på norsk, og vi gjengir ordrett: «Lenge før staten Israel var etablert var det massakre, vi kan godt si gjensidige massakre, men det som fikk størst verdenshistorisk betydning, var de gjennomførte massakre mot den palestinske befolkningen for å få dem til å forlate områdene.»
I en skriftlig redegjørelse bekrefter Morris en rekke av de andre feilene som Olav V. Landsverk har avslørt i Willochs foredrag.
Halvparten av jødenes område var ørken
Willoch sier FNs delingsvedtak gav det største arealet til det minste av folkene (jødene), «mens araberne fikk beskjed om å nøye seg med resten». Det stemmer at FN la opp til at jødene skulle få litt mer enn 50 prosent av Palestina, men mer enn halvparten av dette var Negev-ørkenen, påpeker Morris.
Det var araberne som angrep
Willoch sier den israelske ambassadøren «løy» ham «rett opp i ansiktet» da hun fortalte om de arabiske angrepene på jødene og Israel i 1947 (etter delingsvedtaket 29. november) og 1948 (etter uavhengighetserklæringen 14. mai).
Her tilbakeviser den israelske historikeren Willoch på det kraftigste.
– Det er absolutt ikke noe spørsmål om hvem som startet skytingen, om hvem som angrep hvem. Det var palestina-araberne som startet og deretter de arabiske statene. Israel invaderte ikke de arabiske statene 15. mai 1948 og skjøt ikke mot palestinerne 30. november 1947, skriver Morris.
Dagen etter FN-vedtaket, 30. november 1947, begynte araberne å drepe jøder; de angrep to busser, snikskyttere skjøt fra Jaffa inn i Tel Aviv, etc. De arabiske statene støttet palestina-arabernes avvisning av delingsplanen, og gav dem frivillige, våpen og penger til å kjempe mot jødene.
Araberne var også inntrengere
Morris benekter ikke at araberne så på jødene som inntrengere.
– Men zionistene kunne si, og sa, at landet var [opprinnelig] jødisk og tilhørte jødene – og at araberne, som hadde spredt seg ut av Arabia i det syvende århundre, hadde invadert og erobret Palestina – et land som ikke var deres (dette gjelder også andre land som Syria, Irak, Nord-Afrika, Spania, det sydlige Frankrike etc.). Med andre ord var muslimenes rett på landet basert på invasjon og aggressjon, mens jødene hadde hatt landet tidligere og så på araberne som tronranere, skriver Morris.
Krigføringen var årsaken til flyktningeproblemet
Willoch er veldig opptatt av de palestinske flyktningene. Vi har allerede sett hvordan han fremstiller det som om jødene massakrerte arabere for å tvinge dem på flukt.
Morris korrigerer og nyanserer fremstillingen.
«Problemet med flyktningene oppstod ved en krig som araberne startet, i to trinn, i november 1947 og mai 1948. Uten krig hadde det ikke vært noe flyktningeproblem. Det er sant at flyktningeproblemet generelt ikke var noe resultat av oppfordring fra arabiske ledere. Det kom ikke noen slike oppfordringer i stor skala (Haifa er et slags unntak, hvor de lokale arabiske lederne oppfordret til en masse-evakuering).
Det er sant at flere steder i landet hadde jødiske angrep drevet ut arabere og noen ble kastet ut (som i Lydda og Ramla i juli 1948). De fleste araberne flyktet før det var noen angrep eller i løpet av angrep, og ble ikke kastet ut. Flere tusen ble faktisk instruert av sine ledere, lokale arabiske ledere og offiserer, til å flytte, flykte eller sende bort kvinner og barn fra landsbyer og byer som skulle bli kampsoner.
Helt fra starten av krigen la de jødiske styrkene stor vekt på å ikke drepe kvinner og barn. Slik var den operative ordren for Haganah [det som ble den israelske hæren], og den ble vanligvis adlydt.
Det var faktisk veldig få kvinner og barn som ble drept i 1948. (Palestina-araberne, på den andre side, tok aldri slike hensyn. De drepte jøder, sivile og soldater, hvor de fikk sjansen. De arabiske hærene [fra nabolandene] var vanligvis mer skjønnsomme – de drepte sjelden jødiske krigsfanger og nesten aldri sivile med overlegg.)
Jødiske massakrer
Men ja, det var flere titalls små massakrer gjennomført av jødiske styrker i løpet av krigen, alt fra drap på fire personer til 80. Til sammen utgjør dette, massakrer på krigsfanger og sivile i løpet av et helt år, omkring 800 drepte på arabisk side. (Dette er faktisk et veldig lite antall, sammenlignet for eksempel med serbernes drap på 8.000 kroatere og muslimer i Srebrenica i løpet av to dager på 1990-tallet.)
Det som skjedde i Deir Yassin var ikke unikt, men det var heller ikke vanlig. Og massakrene var ikke planlagte eller systematiske. De var utført av lokale offiserer og menn, vanligvis i kampens hete eller som et emosjonelt svar fra jødiske tropper på tidligere arabiske herjinger (som i Eliabun og Arab al Mawasi, hvor arabiske tropper tidligere hadde halshugget to jødiske krigsfanger eller døde menn). Det er sant at veldig få av de som gjennomførte disse massakrene ble stilt for retten eller fengslet i Israel. Slik er krig.»
Arabiske massakrer
Så langt Morris om jødiske massakrer av arabere. Det var også massakrer andre veien. Over 200 jøder ble drept i disse massakrene, men tallet kunne vært langt større, mener Morris. Vi siterer igjen fra hans kommentar til Kåre Willoch:
«Det lille antallet arabiske massakrer av jøder er ganske enkelt fordi palestina-araberne ikke erboret noen jødisk landsby og de arabiske hærene erobret bare en håndfull jødiske landsbyer. Jødiske styrker inntok omkring 400 arabiske landsbyer og omkring et dusin byer.
Det bør understrekes at den første store massakren under krigen ble gjennomført av arabere. 30. desember 1947 ble 40 jødiske arbeidere på oljeraffineriet i Haifa drept. Den etterfølgende jødiske oppførselen må delvis sees som et svar på dette.»
Hvorfor flyktningene ikke kunne vende tilbake
Morris forklarer ganske enkelt hvorfor de palestinske flyktningene ikke kunne vende tilbake til Israel i 1948, og hvorfor de heller ikke kan det i dag.
– Disse flyktningene var del av et samfunn som hadde startet en krig for å ødelegge Israel og utrydde det jødiske samfunnet i Palestina. Å slippe dem tilbake ville være det samme som å slippe inn en femtekolonne som ville truet Israel fra innsiden. Intet fornuftig samfunn ville gjort noe annerledes dersom det ønsket å overleve. Det samme gjelder i dag, skriver Morris.
Ingen transfer-plan iverksatt
Til slutt avviser han anklagene om en systematisk israelsk plan for å drive araberne ut.
«Det er sant at sentrale jødiske ledere (Ben Gurion og Weizmann) i 1930-årene og tidlig på 1940-tallet støttet ideen om å forflytte («transfer») noen eller alle arabere ut av Palestina. Ingen slik politikk ble satt i gang i 1948, og heller ikke bestemt. Det er årsaken til at Israel i dag har mer enn én million arabiske statsborgere. Haganah/ IDF drev ofte ut landsbyer, men ikke systematisk og ikke som en overordnet strategi. Men de fleste kommandanter forstod at det var bedre å ha færre arabere bak frontlinjene. Det var en krig, en overlevelseskrig, for jødene.»
