Da flertallet i Sør-Trøndelag fylkeskommune ville boikotte Israel i 2005, slo Utenriksdepartementet fast at slike lokale boikottaksjoner «er i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen». Dermed ble initiativet punktert.
På slutten av 1970-tallet innførte USA, under president Jimmy Carter, en lov som straffer amerikanske selskap som deltar i den arabiske boikotten av Israel.
En fransk ordfører fra et kommunistisk parti erklærte i oktober 2002 at han ville innføre boikott av israelske varer i sin kommune. Ordføreren ble innklaget for retten, først frikjent, men siden bøtlagt i en høyere fransk rettsinstans for diskriminering på nasjonal, rasemessig eller religiøst grunnlag. EUs domstol for menneskerettigheter fant siden at dette ikke var noe brudd på ytringsfriheten. (Se pressemelding fra domstolen 16. juli 2009.)
Israelere som støtter den nye antiboikott-loven henviser til slike og andre eksempler når de argumentere for loven. Knesset-medlem Ze’ev Elkin (Likud) har understreket betydningen av å stanse kravene om boikott som kommer fra israelske statsborgere, fordi han håper det vil gjøre Israel bedre rustet til å bekjempe boikottoppfordringene som kommer fra utlandet.
Israelske lovgivere på høyresiden håper antiboikott-loven skal ha samme effekt som Jimmy Carters antiboikott-lov. USA demonstrerte at noen ganger må demokratier forsvare seg selv, og en god måte kan være å påføre økonomiske skade på de som står for boikotten. Israelere på høyresiden føler deres egen ytre venstreside gir kanonføde til krefter internasjonalt som arbeider for å delegitimere Israel og dømmer landet etter urettferdige standarder. De håper den nye loven vil sende de nødvendige signaler.
Den israelske debatten
Andre israelere er sterkt uenig. De mener den nye antiboikott-loven bare vil forsterke de internasjonale kravene om boikott. Andre, som Knesset-ordfører Reuven Rivlin, mener loven bringer lovgivende og dømmende myndighet på kollisjonskurs. Han skulle ønske seg en annen ordlyd i loven, og avholdt seg derfor fra å stemme.
Israelere på venstresiden påpeker at loven likestiller boikott av Israel og boikott av områder under israelsk kontroll, det vil si bosetningene på Vestbredden.
– Alle har frihet til å gjennomføre sin egen private boikott av bosetninger, men når det kjøres fram store boikottkampanjer mot bosetningene, spesielt internt i Israel, skader det også staten Israel, påpeker Yulia Shamalov-Berkovich, Knesset-medlem for Kadima. Hun var en av to Kadima-representanter som egentlig ønsket å støtte loven, men som nå vil bli straffet fordi hun ikke bøyde seg for partipisken.
I en eventuell framtidig grensetrekning mellom Israel og en palestinsk stat, er det forventet at flere av de store bosetningene på Vestbredden vil bli en del av Israel.
Norsk mediedekning
Debatten om antiboikott-loven har rast i Israel hele den siste uken, og loven er også omtalt i noen norske medier. Det er interessant å merke seg i hvor liten grad norske journalister tar med argumentene til flertallet i Knesset (og befolkningen) som støtter loven.
I NTB-meldingen, slik den ble gjengitt på Nrk.no, ble det ikke tatt med et eneste argument fra flertallet. Det ble det heller ikke i Klassekampen. Vårt Land klarte å ta med ett argument. Ingen ga noen bakgrunn om de lokale israelske boikott-tiltakene som har vært direkte utslagsgivende for loven.
Det er typisk for Israel-dekningen i Norge at argumentene for de politiske valg som Israel tar, særlig de beste argumentene, blir kraftig underkommunisert.
Det er ikke MIFFs oppgave som organisasjon å ta stilling til detaljene i politiske enkeltsaker hvor israelerne er delt i syn, så vi gjengir derfor argumentene til ulike parter. Hvor viktig MIFFs oppgave som informasjonsformidler er, kommer tydelig fram når vi se hvordan norske medier svikter i å formidle enkle argumenter.
Hva israelerne mener
Til tross for at store deler av sentrumspartiet Kadima, og hele venstreopposisjonen, protesterer mot antiboikott-loven, er det klar støtte i folket. Hele 67 prosent mener en lov var nødvendig, men utformingen av loven er det nok mer uenighet om. 46 prosent mener loven styrker Israel, 42 prosent mener den svekker Israel.
I en meningsmåling har israelere også fått spørsmål om hvem som er ansvarlig for den innenrikspolitiske striden som har fulgt i kjølvannet av lovvedtaket. 15 prosent svarer «statsminister Benjamin Netanyahu», 5 prosent «opposisjonsleder Tzipi Livni», 17 prosent «høyreorienterte Knesset-medlemmer», 35 prosent «venstreorienterte grupper» og 28 prosent svarte ikke.
Siste ord er ikke sagt
Israel er heldigvis et velfungerende demokrati, hvor makten er fordelt mellom dømmende, lovgivende og utøvende myndighet. At lovgivende myndighet, nasjonalforsamlingen Knesset, nå har vedtatt en lov, betyr ikke at siste ord er sagt. Knessets juridiske rådgiver har allerede signalisert at denne loven kan bli vanskelig å forsvare for Høyesterett. Israel har en av verdens mest liberale juridiske system, når det kommer til spørsmål om personlig og politisk frihet, og retten har allerede stanset flere lover som kommer fra den nåværende regjeringen.
Noen har hevdet antiboikott-loven er grunnlovsstridig.
For det første har ikke Israel noen tradisjonell grunnlov, men de har et sett av lover som går under betegnelsen «Basic laws». Påstander om grunnlovsstridige lover og vedtak kommer hele tiden opp i den politiske debatten, i alle demokratier, også i Norge. Datalagringsdirektiv, helsereform og overgangsregler er bare noen ferske eksempler.
Hva som blir de endelige konsekvensene av slike omstridte lover, inkludert antiboikott-loven i Israel, avgjøres gjennom langvarige demokratiske prosesser. Det er i hvert fall klart at mange israelere bruker sin demokratiske rett til å protestere mot den nye loven.
Ser seg selv i speilet
Nathalie Rothschild, skriver for det britiske, venstreorienterte nettmagasinet Spiked. Hun er glad for at loven har møtt stor politisk motstand i Israel, og kritiserer selv loven på flere måter.
– Likevel er det noe av kritikken mot den nye loven som lyder ganske hul, skriver hun. Spesielt den kritikken som kommer fra ytterfløyen på israelsk venstreside og fra den delen av det internasjonale samfunn som har kjempet for økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel.
Antiboikott-loven er ikke bare en forsvarsreaksjon på økende støtte til boikottinitiativer, men den tar også disse initiativene til deres logiske konklusjon, mener Rothschild. I antiboikott-loven ser alle som kjemper for boikott av Israel et speilbilde av seg selv.
Med boikottloven kan organisasjoner og personer assosiert med kampanjer som er kritiske til Israel bli skadelidende, skriver Rothschild. Den tvinger israelere til å distansere seg fra kritikere av staten. De internasjonale boikottaksjonene rettet mot Israel har lignende effekt. De søker å delegitimere alt i og ved Israel som ikke klart tar avstand fra israelsk politikk. Israelske statsborgere og organisasjoner blir gjort ansvarlig for handlingene til myndighetene.
Boikottkampanjene mot Israel presser akademikere, kunstnere og sportsutøvere til å ta politisk stilling, selv om deres yrker ikke har noe med politikk å gjøre. Boikottbevegelsen bygger opp barrierer mellom israelere og palestinere, og mellom israelere og resten av verden. Den tvinger gjennom på en udemokratisk og utolerant måte en holdning av «enten er du med oss, eller imot oss».
– Antiboikott-loven er det stygge sluttproduktet av de internasjonale boikottkampanjene mot Israel. Det er deres logiske konklusjon. Staten Israel har slått boikott-tilhengerne med deres eget våpen, skriver Rothschild.
