Noen av de siste tilfellene av sterke norske reaksjoner, har kommet etter at den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, har vedtatt lover som noen hevder er udemokratiske, som for eksempel antiboikott-loven og nakba-loven.
For å vurdere Israels handlingsmønster mot det som oppfattes som interne fiender av demokratiet, kan det være nyttig å sammenligne med Norges handlingsmønster i perioder hvor konfliktnivået var betydelig større også her til lands.
Ta for eksempel rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Det er vel kjent at straffesak med påstand om landssvikdom ble reist mot hvert eneste medlem av NS, ca. 55.000 personer i alt, etter krigen.
– Det var prosentuelt flere enn i noe annet land etter 1945, skrev professor Hans Fredrik Dahl ved Universitetet i Oslo i Dagbladet 1. november 2009. Fordi bredden i rettsforfølgelsen var så stor, ble «mange hjørner kuttet og snarveier gått som satte til side det som under normale forhold regnes som rettssikkerheten i vårt land».
Oppgjørets time
Historiker Ingerid Hagen utga en bok i 2009, «Oppgjørets time», som kastet nytt lys over rettsoppgjøret. Det er denne boken Dahl omtaler i sin artikkel.
Prosessene som Hagen refererer fremstår «i høyeste grad summariske og omtrentlige», skrev Dahl. Han fortsatte: «Folk ble tiltalt og dømt på nesten bokstavelig talt løpende bånd, i prosesser som for alle praktiske formål fungerte som politiske forfølgelser av meninger. Hadde du vært medlem [av NS], ble du dømt, uansett personlige motiver, hensyn eller hva. Subjektiv straffeskyld ble ikke bare overkjørt, den ble ikke reist.
Men verre var at fangebehandlingen for dem som ble satt inn, ble preget av både irregulariteter og direkte overgrep, i varetekt så vel som under soning. Voktere torturerte fanger, overgrep hørte nærmest til dagens orden i den første tiden etter arrestasjonen. Og hvor var pressen, som skulle passe på?»
Dahl mener Hagens forskning er banebrytende, fordi «landssvikdømte som tidligere har vært avfeid som «nazister» og derfor per definisjon mindreverdige og upålitelige, tas alvorlig».
«I dag vil det være selvsagt at de som finnes skyldige, har en rett til å komme fram med sin versjon. Man kan jo ikke på forhånd gå ut fra at de er ondsinnede, overspente, løgnaktige alle sammen,» skriver Dahl.
Andre omtaler
«Oppgjørets time» ble omtalt i en rekke medier da den utkom i 2009.
«Hagen er en kompromissløs sannhetssøker. Hun river opp gamle sår for ubarmhjertig innsyn, og hun nøler ikke med å navngi en rekke leger, diakoner fengselsbetjenter og militære som åpenbart gjorde seg skyldige i grove overgrep,» skrev Sindre Hovdenakk i VG.
Hagens bok «er til dels rystende lesning og et nyttig lærestykke i bearbeidelsen av nasjonal selvgodhet,» kommenterte Leif Ekle i NRK.
«Hadde historikaren Ingerid Hagen skrive denne boka i åra like etter krigen, ville ho vorte tiltala og mest sannsynleg dømd, slik det skjedde med dei mange som då kritiserte landssvikoppgjeret,» skrev Arvid Bryne i Dag og Tid.
«Ekstra vondt er det å lese om overgrep mot totalt forsvarsløse mennesker, i form av mishandling, utsulting, voldtekter, likbæring uten hansker og ikke minst lekehenrettelser og fremvisning av fanger til allmenn avsky. Ja, det smerter,» skrev Tore Dyrhaug i Tønsbergs Blad.
Dahls avslutning
Professor Dahl avsluttet sin bokomtale i Dagbladet med følgende refleksjon:
«Hva er det egentlig vi reagerer på i dag i denne historien? Ikke at folk var retthaverske og hevngjerrige, etter fem års okkupasjon der opinionsledere gikk foran i motstand under farlige, til dels livsfarlige forhold. At landets ledere måtte ta hensyn til den brede opinion som forlangte et strengt oppgjør, var selvsagt.
Det er da heller ikke som reaksjon på den forståelige vrede at vi krymper oss ved lesingen av Hagens bok. Det er snarere fordi den så skånselsløst viser at gjengjeldelsen sto så sterkt både i reflekser og tenkning etter frigjøringen. Overfor påstander om overgrep i fengslene, ble det svart: Ja vel, men tenk på hva NS-folkene selv har gjort! Som svar på klager over manglende rettssikkerhet, ble det framholdt: Husk hvordan nazistene selv håndterte retten! Få stod opp og sa som Victor Havel, da kommunistene i Tsjekkoslovakia mange år etter skulle møte sitt rettsoppgjør: «Vi er ikke som dem».
Vi er ikke som dem – det er den eneste holdning som forsvarer et strengt og omfattende oppgjør, om man vil unngå hevnens og gjengjeldelsens umenneskelige avgrunn. Det er fordi vi nordmenn sviktet på dette punkt, og ikke stod opp som Havel, at Ingerid Hagen beveger vår samvittighet – selv sytti år etter hendelsene hun skildrer.»
Ideologien som ligger bak «vi er ikke som dem»-tankegangen, er noe som har preget og preger det israelske rettssystemet og demokratiet. Dersom Israel blir sammenlignet med utopiske standarder for frihet og demokrati, er det lett å finne feil. Men dersom Israel blir sammenlignet med andre demokratier med tilsvarende konfliktnivå og trusselbilde, kommer landet godt ut av det.
Relaterte temasider:
Når Israel fordømmes…
Relaterte artikler:
Israelere og andre kjeltringer
– Israel holdes til høyere standarder enn andre land
