Millioner av nordmenn tror på løgner om Israel. Det er slike løgner som får Norges KFUK-KFUM til å støtte «bred økonomisk boikott av Israel». Det er farlig likegyldighet som får venner av demokrati og frihet til å møte boikottaksjonene mot verdens eneste jødiske stat med noen skuldertrekk.
I dag fikk jeg en sjanse til å avsløre noen av løgnene om Israel for avgangselever ved Hamar Katedralskole.
Det er Israel Mekonens fortjeneste. Hun kom til Norge som flyktning fra Etiopia for fem år siden. De siste fire årene har hun gått på Hamar Katedralskole, først ett år i innføringsklasse, deretter tre år vanlig videregående. Hvert år har tenåringsjenta opplevd at eksterne foredragsholdere med sterk pro-palestinsk ståsted er hentet inn til skolen, ofte i storsamlinger for et stort elevpublikum.
Nå var Israel lei av å høre på Palestinakomiteen alene. Hun fikk overbevist læreren i faget politikk og menneskerettigheter at medelevene også måtte få høre en representant for Med Israel for fred.
Slik kom jeg til Hamar Katedralskole i dag. Sannsynligvis fikk de fleste av russen høre israelernes beste argumenter for første gang i sin 13-årige skolegang.
De falske bildene
Når jeg går inn i en klasse på 30 elever vet jeg heldigvis på forhånd hvilke misoppfatninger som hersker.
Minst tre elever vil være helt overbevist om at «Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig». I tillegg vil de ha ni klassekamerater som mener dette stemmer nokså godt. Like mange vil finne det umulig å svare. Bare en tredel av klassen vil ha tilstrekkelig kunnskap om andre verdenskrig eller Midtøsten-konflikten til å kunne ta avstand fra en slik horribel anklage mot Israel.
Jeg fortalte dem at antallet arabere i området mellom Middelhavet og Jordan-elven – de som i dag kaller seg selv palestinere – har vokst med en faktor på ti de siste hundre årene. De fikk høre at palestinske selvstyreområder ligger på 110. plass på FNs rangering av levekår (Human Development Index). Foran land som Egypt, Indonesia, Marokko – foran 77 andre land.
Bare tre elever i en typisk klasse har tilstrekkelig kunnskap om bruk av militær makt til å kunne vurdere Israels krigføring i et noenlunde korrekt lys. 19 elever vil enkelt kaste seg på påstanden at «Israels bruk av militær makt mot palestinerne er ofte overdreven».
Før jeg fortalte dem om Israels relative skånsomhet i krig, kunne jeg fortalt dem om Noam (4) og Mathan (5), som ble skutt og drept sammen med moren sin Revital Ohion mens hun sang godnattsanger for dem 11. november 2002. Levningene av den palestinske barnemorderen Sarhan Sarhan, som også drepte to andre israelere i kibbutz Metzer i samme terrorangrep, ble utlevert fra Israel til palestinske myndigheter (PA) for noen uker siden.
24. februar holdt PA en offisiell militær begravelse for Sarhan. “Vi tar i dag avskjed med en heltemodig kjemper som falt mens hans forsvarte Palestina, landet, menneskene og Jerusalems land,” sa Tulkarem-guvernør Abduallah Kamil på vegne av PA-president Mahmoud Abbas. Sarhan var «heroisk martyr» og «brudgom». Under begravelsen ble det ropt islamistiske kamprop med trusler mot jødene.
Hva er «overdreven» militær makt når man står overfor naboer hvor presidenter hyller barnemordere? Skal en regjering velge å bruke så lite makt at terroristene kan fortsette sin terrorkrig, eller så mye makt at trusselen mot egen sivilbefolkning overvinnes? Folkeretten krever av statsmyndigheter gjør det siste, men i Israels tilfelle har mange nordmenn vanskelig med å akseptere det.
Jeg fortalte hedmarkingene litt om hvordan Norge har ført krig i Afghanistan, Libya og på Balkan. Da jeg var ferdig forstod de at Norge fører krig slik som Israel. Krig er dessverre alltid blodig, men Israels krigføring har i all hovedsak vært svært skånsom i forhold til andre vestlige land, til tross for en mye mer prekær og lokal trussel.
Hvordan vet jeg hvordan avgangselevene på Hamar Katedralskole tenker? – Jeg har tatt som utgangspunkt at de tenker likt et representativt utvalg av den norske befolkning som svarte i HL-senterets undersøkelse om antisemittisme i 2012.
Stor interesse
Jeg ble svært positivt overrasket av elevene på Hamar Katedralskole. De lyttet med stor interesse, og røpte ikke at de hadde de voldsomme negative følelsene mot Israel som jeg har kunnet oppleve når jeg har undervist andre ungdommer. Læreren var også svært positiv. Under spørsmålsrunden tok han opp flere vanlige innvendinger og problemstillinger, men på en saklig og respektfull måte.
– Vi må ha deg tilbake neste år, sa han. Han ville prøve å få til en debatt mellom MIFF og Palestinakomiteen. Han forstod at elever som studerer politikk og menneskerettigheter trengte å høre Israels (og MIFFs argumenter).
Når MIFF en sjelden gang får komme inn med undervisning i norske videregående skoler, er det som regel en enkeltelev i klassen som har kjempet dette gjennom i kamp mot motvillige lærere. MIFF har tilbudt våre foredrag til en rekke skoler, men da får vi ikke respons.
I november sørget Sandra Kim Eldevik for å få MIFF inn på Jessheim videregående skole. Da ble det bekreftet av en lærer på skolen at elevene hadde fått pro-palestinske foredrag åtte år på rad, fra foredragsholdere som Kåre Willoch og Hilde Henriksen Waage. Da MIFF kom var det første gang noen talte Israels sak.
Tenåringene som får MIFF inn i klasserommene, har ingen illusjoner om at alt israelere gjør er fullkomment, men de har en grunnleggende tro på sannhet som kategori, og tro på rettferdighet – at argumentene fra alle parter må få komme til orde. Det er disse som er heltemodige kjempere. Lederne i Norges KFUK-KFUM kunne ha svært mye å lære av Israel på Hamar, Sandra på Jessheim og de andre av disse tenåringene.