- Fredag kveld arrangerer MIFF, Fremskrittspartiets Ungdom og Kristelig Folkepartis Ungdom en støttemarkering for Israel i Stavanger sentrum. Her er forhåndsskrevet manus for appellen som Odd Myrland, redaktør for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus, holder.
Vi er samlet her for å vise vår støtte til staten Israel og det israelske folk i denne vanskelige tiden. Takk til alle som har møtt opp.
Stortingsrepresentant Freddy de Ruiter fra Arbeiderpartiet har beskyldt oss for å feire krigen. Vi feirer ikke krigen mer enn han har feiret de krigene han og hans parti har støttet. Vår forrige utenriksminister, Espen Barth Eide, var også fra Arbeierpartiet. Vi har gjort hans ord fra en tidligere Gaza-krig til en av våre paroler: Det er riktig og viktig at Israel forsvarer sine innbyggere.
Selv representerer jeg organisasjonen Med Israel For Fred, forkortet MIFF. Jeg vil anbefale vårt nettsted, miff.no. Der er denne appellen lagt ut, med lenker til utfyllende stoff. Og der finner du mange andre fakta.
Israel er den eneste staten i verden hvor flertallet, nærmere 80 %, er jøder. De fleste jødene kom til det som nå er Israel som flyktninger fra ca. 1880 og utover. Over halvparten av jødene i Israel kom som flyktninger fra muslimske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere – palestinere – fra Israel.
Både i Europa og i den muslimske verden har jødene i århundrer vært diskriminert, forfulgt og tidvis drept og jaget. Minoriteter har det slik fremdeles i den arabiske verden. Vi ser at kristne, yezider og andre minoriteter blir drept og fordrevet i en rekke arabiske land akkurat nå.
Israel ble opprettet av jøder fra Europa. Men landet har først og fremst vært en nødhavn for jødene fra arabiske og andre muslimske land. For dem har det å komme til Israel vært en stor frigjøring og heving av livsstandarden, ikke minst for kvinnene. I Israel har kvinnene fulle rettigheter.
Jødene i Israel har skapt en av verdens mest vellykkede stater. På FNs levekårsindeks, HDI, ligger Norge på topp, Israel ligger på plass nummer 19 av 187 land. På plassene bak Israel ligger Frankrike, Østerrike, Belgia, Luxembourg og Finland.
Palestinerne på Vestbredden og i Gaza ligger på plass nr. 107 på HDI. De har altså 80 land under seg på lista. Noen eksempler: Egypt ligger på plass nr. 110, Syria på plass 118, og Pakistan ligger på plass nr. 146. Dersom palestinernes ledere går med på en varig fred og samarbeid med Israel, vil palestinerne få en levestandard som ligger høyt over det naboene deres har. Men så lenge sharia-lovene er utgangspunktet for islamistene i Hamas, og de holder fast på at Israel skal vekk, står vi bak vår andre parole: Nei til terroren og islamismen til Hamas, som ødelegger livet til palestinerne i Gaza. Israel ønsker fred. Men det må være en ekte fred, ikke en såkalt løsning som bare skal gi araberne et bedre utgangspunkt for neste krig.
Krigen i Gaza er en tragedie for alle som er rammet av den. Men den er ikke noen større tragedie enn andre kriger, selv om de store mediene forsøker å få det til å se slik ut. Ingen vet nøyaktig hvor mange titusener som er drept i Syria, men et rimelig anslag er 80-120 ganger så mange som nå i Gaza.
Den lille styrken av norske soldater i Afghanistan har antakelig drept flere afghanere mens de har vært der enn antallet palestinere som nå er drept i Gaza. Medie-interessen for afghanernes skjebne og hvordan krigen er ført, har vært omtrent null.
Det er også liten interesse for å male ut lidelse og død i andre kriger, for eksempel de sivile som ble rammet av norsk bombing i Libya i 2011 og Nato-bombing i Serbia i 1999.
Men interessen er desto større når dekningen kan føre til at jødehatet i Norge øker ytterligere. Når én krig dekkes, og ikke de andre, får folk ganske naturlig inntrykk av at de som deltar i den krigen som dekkes, er verre enn andre. Denne forskjellen i dekning protesterer vi imot. De som ikke bryr seg om andre sivile døde enn dem som Israel kan gis skylda for, har ingen rett til å preke til oss om mangel på empati.
Da NRK skulle gjøre en undersøkelse av sin dekning av Midtøsten-konflikten, brukte de en av Norges fremste forskere på menneskerettigheter og krigens rett, Cecilie Hellestveit. Hun leverte en god rapport, som NRK har tatt lite hensyn til. – I A-magasinet den 8. denne måneden, utgitt av Aftenposten, blir Hellestveit intervjuet. Der bekrefter hun at Israel er flinkere enn de fleste til å overholde folkeretten i krig. Hun sier (sitat): ”Men folk anklager Israel for krigsforbrytelser uten å tenke på alle de andre statsaktørene som opptrer minst like ille og med enda mindre tanke på sivile tap.” (Sitat slutt) Hun nevner som eksempel britene i Basra i 2003, og NATO i Kosovo i 1999. Vi protesterer mot at mediene dekker Israels kriger og de andre krigene, som altså er minst like ille, på slike måter at folk får inntrykk av at Israel er mye verre.
I 1948 flyktet 700-800.000 arabere, senere kalt palestinere, fra Israel. Jeg leste Aftenbladet fast fram til for få år siden. Der ble denne tragedien fra 1948 stort sett omtalt hver gang en Aftenblad-journalist reiste til Midtøsten og flere ganger i året ellers.
Men det har vært mange andre flyktningproblemer også. 400-500.000 finner flyktet fra de delene av Finland som Russland overtok under 2. verdenskrig.
15-18 millioner etniske tyskere ble jaget fra Øst-Europa, hundretusener omkom.
Mer enn ti millioner hinduer og muslimer ble flyktninger da India ble delt i 1947, hundretusener ble drept.
Og, som nevnt: Ca en million jøder ble jaget fra arabiske land, de fleste til Israel.
Det har vært tiervis av andre flyktningproblemer.
Uten å ha noen undersøkelse på det, er jeg nokså sikker på at det ene flyktningproblemet som Israel kan få skylda for, er dekket av Aftenbladet – og andre norske medier – over ti ganger så mye som alle andre gamle flyktningproblemer til sammen. Det fører ganske naturlig til at mange betrakter Israel som en mye verre stat enn Russland, Polen, Tsjekkoslovakia, Pakistan, India og de mange andre land som har fordrevet etniske grupper. Denne forskjellen er også en del av bakgrunnen for vårt krav om rettferdig mediedekning.
Bill Clinton la fram en fullstendig fredsplan like før han gikk av som amerikansk president i januar 2001. I 2008 la Israels statsminister, Ehud Olmert, fram en skisse som lignet mye på Clintons forslag. Begge forslagene gikk ut på en løsning med to stater: En arabisk stat, Palestina, og en stat med jødisk flertall, Israel. I begge tilfeller avviste palestinerne tilbudet. Hovedgrunnen var et krav de fremdeles holder fast ved: Alle de palestinerne som flyktet fra Israel i 1948, og alle deres 5-10 millioner etterkommere uansett hvor i verden disse etterkommerne bor, skal ha rett til flytte inn i Israel. Ingen av disse flyktningene skal få statsborgerskap i den palestinske staten, heller ikke de som har bodd på Vestbredden eller i Gaza siden 1948. De skal altså presses til å flytte inn i Israel.
Det vil føre til at jødene mister flertallet i sin eneste, lille stat, og kommer tilbake til den statusen de har flyktet fra: Minoritet i et muslimsk område. Når man ser på hvordan minoriteter blir behandlet i Israels naboland, bør det være lett å forstå at jødene i Israel er livredde for det. –
Dette er det som mer enn noe annet hindrer fred i Midtøsten. Norsk Folkehjelp, Mellomkirkelig Råd, SV og mange andre støtter dette kravet, som vil gjøre slutt på Israel.
Folk snakker arabisk i et stort område fra Atlanterhavet til Irak. PLOs charter kaller dette for ”det arabiske hjemland”. Jødene utgjorde tradisjonelt ca. 2 % av befolkningen der, for eksempel var ca. 30 % av befolkningen i Bagdad jøder. I dag er jødene fordrevet fra 99,8 % av dette området, de har bare lille Israel igjen. Israel er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke, og utgjør snaut 0,2 % av arealet i «det arabiske hjemland». Det synes altså SV, Kirkenes verdensråd og mange andre er altfor mye, og de nevner aldri at jødene er jaget.
At dette arabiske kravet er det som aller mest hindrer fred, er blant de viktige tingene som medier flest underslår. Uten at man vet dette, kan man egentlig ikke forstå Israels situasjon. Vi krever at mediedekningen av Israel og konflikten må bli rettferdig.
